– Å være seg selv nok

Av: Håkon Kongsrud Skard

Det blåser nye politiske vinder over verden. Drevet frem av økt konfliktnivå, økonomisk uro etter pandemien og økende forskjeller i samfunnet, for å nevne noe.

Resultatet ser ut til å bli en forvitring i internasjonalt samarbeid, mer alenegang for de mektigste nasjonene og en politisk prioritering av «hardere» verdier i form av forsvar og selvforsyning med mat og energi. 

Vi kan se resultater av dette her i Norge i de siste statsbudsjettenes prioritering av forsvar. Vi ser det i årets statsbudsjett med medfølgende nedprioritering av forskning og høyere utdanning. Vår mening er at dette er å spare seg til fant.

---

– I en tid med økende usikkerhet og rasende utvikling, trenger vi mer kunnskap som kan rettlede oss – ikke mindre. 

---

Det forstemmende med den utviklingen vi ser er at alle står til å tape.

Etter andre verdenskrig har det blitt bygd opp internasjonale organer og strukturer som har søkt å tjene alle. Det har absolutt ikke vært feilfritt, men de harde fakta er at det ikke har vært nye verdenskriger og de siste åtti årene har kommet med økt velstand, levealder og livskvalitet for store deler av verdens befolkning.

FN, WHO, WTO og mange andre organisasjoner har vært sentrale i denne utviklingen.  

Jeg tar opp dette fordi Psykologforeningen har fremholdt disse verdiene hele tiden og fortsetter å gjøre det.

Siden Einar Gerhardsen åpnet konferansen for nordiske psykologer i 1948, har Psykologforeningen søkt allianser og samarbeidsforumer, både nasjonalt og internasjonalt. Dette er viktig for medlemmene å være klar over, fordi deler av deres kontingent går til å understøtte dette.

Det nordiske samarbeidet lever i beste velgående gjennom SAK og vårt felleseide tidsskrift, Scandinavian Journal of Psychology. Det europeiske samarbeidet blomstrer i EFPA, som gir oss en posisjon overfor EU, til tross for at vi ikke er medlemmer.

På den globale scenen er det IUPsyS hvor vi er medlemmer, de bidrar aktivt overfor WHO og FN. EAWOP og ITC er andre internasjonale organisasjoner vi bidrar til. 

Den samme tilnærmingen om å søke sammen med andre for å jobbe for felles interesser, gjør seg gjeldende nasjonalt.

Vi er med i Akademikerne som tariffpolitisk hovedsammenslutning, i Rådet for psykisk helse som samfunnspolitisk interessefellesskap, Nasjonal allianse for helsepsykologi i somatikken, Gjør kloke valg, Felleserklæringen for psykisk helse og mange flere større og mindre samarbeid av varig eller forbigående karakter. 

---

– Det er viktig å være klar over dette fordi det koster ressurser å opprettholde samarbeid. Samtidig som utbyttet åpenbart er større i det store bildet.

---

Men det er ytterligere en grunn til å løfte dette opp nå. Nemlig at disse samarbeidene ikke er fri for friksjon, det er ikke lykkelig enighet og trivelig samkvem i alle sammenhenger. Men det er heller ikke kravet. 

Samarbeid i store sammenhenger forutsetter at man klarer å fokusere på felles interesser, diskutere og kompromisse rundt uenigheter i ordnede former eller i noen tilfeller være enige om å være uenige.

Det at samarbeidet består og den gjensidige respekten opprettholdes til tross for uenighet gir de helt sentrale forutsetningene for å kunne dytte samfunnet videre, ikke bare holde på med hvert sitt i ensom majestet. 

I en tid hvor det kan fremstå som at verden vender seg bort fra disse prinsippene, med økende polarisering og synkende oppslutning rundt våre felles internasjonale institusjoner, er det desto viktigere at vi holder fast på disse prinsippene.

Og medlemmene skal vite at vi vil fortsette å bidra til dette, både nasjonalt og internasjonalt. Med ressurser og med innsats. Med fokus på felles mål og toleranse for uenighet.

Fordi verken samfunnet, medlemmene eller faget er tjent med alenegang. 

(Denne teksten ble først publisert i Psykologforeningens medlemssider i Tidsskrift for Norsk psykologforening)