– Åpen og etterrettelig

Av: Arnhild Lauveng, visepresident med ansvar for fag- og profesjonspolitikk .

En bærebjelke i Psykologforeningen er Prinsipperklæringen om evidensbasert praksis, vedtatt av Landsmøtet i 2007. Det er en erklæring alle medlemmer forplikter seg til og som trygger befolkningen og myndighetene om at behandlingen medlemmer gir er basert på prinsippene erklæringen hviler på: Evidensbasert psykologisk praksis (EBPP) er integrering av den beste tilgjengelige forskningen med klinisk ekspertise sett i sammenheng med pasientens egenskaper, kulturelle bakgrunn og ønskemål.

Det ligger enormt med arbeid og diskusjoner bak erklæringen. Og det er verdt å lese både notene og litteraturen! Psykologforeningen har siden 2007 hatt krav om at all utdanning i spesialistutdanningen er i tråd med prinsipperklæringen. Det står fremst i målbeskrivelsene for samtlige utdanningsprogram. Samtidig har det aldri vært noen operasjonalisering av prinsipperklæringen som stiller tydelige krav til hvilken forskning som skal være et minimum for å kunne godkjenne utdanningsprogrammene. Dette er et arbeid som foreningen har tatt tak i, både i  spesialitetsrådet  og gjennom en egen arbeidsgruppe.

Denne arbeidsgruppen har fokusert på kravene som stilles til de metodespesifikke utdanningene i psykoterapi. Det er flere grunner til dette.  En av de viktigste grunnene er at dette er utdanninger i spesifikke metoder, hvor man i større grad må være bevisst grunnlaget for metoden enn ved kurs som omhandler f.eks. helserett eller annet knyttet til rollen som psykologspesialist.  

Videre er det slik at disse utdanningene leveres av andre utdanningsinstitusjoner mens Psykologforeningen står som garantist for kvaliteten, noe som gjør det ekstra viktig at det redegjøres for kunnskapsgrunnlaget for metoden når utdanningen søkes godkjent i spesialistutdanningen.

Diskusjonen om «beste tilgjengelige forskning» har alltid pågått og pågår fortsatt. Hvordan vekter man enkle og sammensatte psykiske vansker? Hvordan fanger man opp elementer ved relasjonen og subtile endringsprosesser i forskning?

La oss berolige medlemmene med at alle disse nyansene er Psykologforeningen helt innforstått med, og arbeidsgruppen har landet på svært moderate krav, som et minimum av operasjonalisering av prinsipperklæringen. Det er ikke et krav om randomiserte kontrollerte studier. Tvert imot stilles det kun krav om flere gruppestudier og minst en systematisk sekundæranalyse (for eksempel metaanalyse eller systematisk review) publisert i et fagfellevurdert og indeksert tidsskrift, som viser effekt av metoden tilsvarende etablert virksom psykologisk behandling for samme type problematikk.

Med andre ord, man må kunne vise at metoden virker, for en eller flere pasientgrupper.

Vi har også vært bevisste på at vi ikke skal stå i veien for fagutvikling og nye metoder. Det er derfor viktig å understreke at dette vedtaket utelukkende gjelder metodespesifikke utdanningsprogram. Kravet vil dermed ikke påvirke enkeltstående kurs til vedlikehold av spesialiteten. Det kreves ikke at man legger frem en fagfellevurdert artikkel på en intervensjon man lærer bort. Det skal ikke føres kontroll med det enkelte medlems praksis (utover kravet vi alle har til forsvarlig praksis). Listen kunne fortsatt, men poenget er forhåpentligvis klart. Det kreves kun grunnleggende forskning for de overordnede metodene som det undervises i ved de metodespesifikke utdanningene.

Noe av det aller viktigste ved dette vedtaket, er at det gjennom sin tydelige operasjonalisering av prinsipperklæringen kan bidra til å sette Psykologforeningens tydelige godkjentstempel på et bredt utvalg av psykoterapeutiske metoder.

Vi vet at det mange steder i spesialisthelsetjenesten foregår en innsnevring av hvilke metoder som regnes som godkjente. Dette er bekymringsfullt. Vi håper derfor at en tydeliggjøring av evidensgrunnlaget for de ulike metodene, spesifisert mot pasientgrupper, og med oppmerksomhet på bivirkninger (som all behandling kan ha), kan føre til en større bredde i det terapeutiske tilbudet. Her blir jo også samspillet mellom de tre pilarene i evidenserklæringen - forskning, klinisk skjønn og pasientens preferanser, særlig viktig.

Psykologforeningen er den soleklart best plasserte institusjonen til å gjøre dette arbeidet. Vi har tilgang til fagfolkene, kjenner fagfeltet og har forvaltet spesialistutdanningen i sekstifem år. Hvem andre kunne gjort det? Myndighetene i form av Helsedirektoratet eller Helsedepartementet? Tjenestene i form av helseforetakene og kommunene? Det er kun vi som er egnet til oppdraget. Dette har myndighetene erkjent i årtier.  Psykologspesialistene er offentlig anerkjent og forankret i ulike lovverk. Det er en viktig posisjon og innebærer en stor grad av tillit fra myndighetene og samfunnet.

Kriteriene for vurdering som Sentralstyret nå har vedtatt, etter tydelig anbefaling fra Spesialitetsrådet og arbeidsgruppen, vil ikke være det siste i en kontinuerlig forbedring av spesialistutdanningen. Det å utvikle og forbedre spesialistutdanningen er utfordrende, arbeidskrevende og uhyre viktig og spennende.

Medlemmene skal være trygge på at vi gjør vårt for å opprettholde den tilliten som samfunnet viser oss.

Kravet om at beslutninger og grunnlaget for dem er tilgjengelige og etterprøvbare for alle er en utvikling vi ser i helsetjenestene, i utdanningssektoren og i offentlig forvaltning. Det er en positiv endring vi skal verdsette og bidra til. Det gjør at muligheten for beslutninger basert på tilfeldigheter, vennetjenester eller synsing blir mindre. Og det gjør at en profesjon som vår, tuftet på fagetikk og objektiv kunnskap, vil bestå og videreutvikles.