– En sprek nittiåring

Av: Håkon Kongsrud Skard

Hvor er vi i dag?

Psykologforeningen utgjør i dag over 11 000 medlemmer, med mer enn 500 frivillige i ulike verv og 55 ansatte. Vi opplever stadig medlemsvekst, og 86 prosent av autoriserte psykologer er medlemmer.

Vi er en fagforening, en faglig forening som forvalter egen spesialisering og en samfunnsaktør med stor troverdighet på temaer som angår psykisk helse. Det kan sannelig kalles en forening ved god helse, og jeg er umåtelig stolt over å representere den i alle sammenhenger jeg deltar. Så vil sikkert noen påpeke at alt ikke er roserødt, og det er jeg enig i. Men de skyene som er på himmelen kan få oppmerksomhet alle andre dager, på et jubileum så skal det feires!

Hvordan kom vi hit?

I gangen i Psykologforeningens lokaler henger et gulnet stykke papir. Det er et brev signert Harald Schjelderup, hvor han kaller inn til et konstituerende møte for en forening av norske fagpsykologer. Møtet fant sted 10. april 1934. Jeg tror ikke deltagerne på det møtet kunne sett for seg dagens forening i sine villeste fantasier. Likevel så er det beslutninger fattet den gang og i årtiene siden, som har ført oss hit vi er i dag. Det er noen store milepæler og vendepunkt som er viktige å merke seg, fordi konsekvensene har vært så store.

På vår nettside har vi laget et lite dypdykk, men her er et lite utvalg: Det første var å jobbe for en profesjonsmodell, som ble vedtatt i 1948. Ikke uten motstand.

I 1973 jobbet Turid Vogt Grinde frem Psykologloven i departementet, noe som i 1974 ga norske psykologer selvstendig behandlingsansvar. Et sjeldent unntak i europeisk lov, som fortsatt kan møte motstand. I 1999 ble psykologer regulert som helsepersonell, og fra år 2000 fikk psykologspesialister med relevant spesialisering vedtaksansvar for tvungent psykisk helsevern. Heller ikke uten motstand.

Alle merker seg at fellesnevneren har vært at denne utviklingen ikke har vært enkelt, friksjonsfritt arbeid. Det har krevd stor innsats, det har utløst ekstern motstand og heftige interne diskusjoner i fagfeltet. Noen utviklinger har vært av det klart positive, noen har medført at noe ble vunnet, men også noe tapt.

Hva kan vi lære?

Aller først kan vi merke oss den enorme innsatsen lagt ned av våre forgjengere og være umåtelig takknemlig for den. Dette var i stor grad frivillig arbeid lagt ned av rent engasjement, og det tenker jeg på hver gang jeg passerer portrettene av våre æresmedlemmer som henger ved inngangen i foreningen. Det er fortsatt de samme prinsippene som styrer Psykologforeningen i dag, og medlemmene gjør klokt i å huske at det er over fem hundre av deres kolleger som jobber frivillig på deres vegne.

Dernest kan vi merke oss at alle endringer ikke fremsto like selvfølgelige som de gjør i etterkant. Det var alltid argumenter for og mot, tilhengere og motstandere. Men det vesentlige i disse diskusjonene var idégrunnlaget som lå under. Man fattet beslutninger som skulle tjene samfunnet, tjene faget og tjene medlemmene. Dette idégrunnlaget er det som gjennomsyrer vårt prinsipprogram i dag, og styrer de beslutningene vi fatter hver eneste dag. Med denne rettesnoren er jeg sikker på at foreningen vil fortsette sin utvikling, tuftet på medlemmenes innsats og engasjement.

Gratulerer med nitti år!

(Denne teksten ble først publisert i Psykologforeningens medlemssider i Tidsskrift for Norsk psykologforening)