Felles innsats og felles fortjeneste

Av: Håkon Kongsrud Skard

Gjennom denne våren har det vært hektisk aktivitet i Psykologforeningen. Flere store offentlige utredninger, som Helsepersonellkommisjonen, sykehusutvalget og ekspertutvalget for allmennlegetjenesten. Arbeid med foreningens nye digitale plattform. Oppfølging av flere landsmøtevedtak. Forberedelse til lønnsoppgjøret. Og dette er kun å nevne noe.

Felles for denne aktiviteten er at min deltagelse har vært marginal, fordi det er først i disse dager jeg vender tilbake til arbeid etter foreldrepermisjon. Jeg deler ikke dette fordi mitt privatliv er viktig for medlemmene. Tvert imot mener jeg at vervet jeg innehar er viktig i egenskap av å skulle representere alle oss, ikke i egenskap av hvem jeg er som individ. Når jeg likevel deler det, er det fordi jeg mener det er relevant for å belyse noen viktige prinsipper for vårt foreningsarbeid.

Det første er at foreningen jobber som et lag. Visepresident Arnhild Lauveng har fungert ypperlig som president i mitt fravær (en stor takk til henne), sekretariatet har jobber videre med politiske bestillinger, medlemsbistand og utdanningsaktivitet. Sentralstyret, våre utvalg, lokalavdelinger og avtaletillitsvalgte har håndtert oppgavene som ligger i deres verv.

Dette viser verdien av å ha en organisasjon med klar oppgavedeling, full av dyktige og engasjerte folk. Dermed kan fraværet av én dekkes opp av andre. Arbeidet ruller videre, og det har vært en fryd for meg å kunne følge det fra sidelinjen mens jeg har kunnet vie tid til min familie med god samvittighet.

Det andre prinsippet er at sentrale rettigheter som arbeidstaker skal gjelde uavhengig av stilling og posisjon. Ikke bare fordi vi som fagforening bør etterleve de rettighetene arbeidstakersiden har fremforhandlet i arbeidslivet, men fordi det er sentralt for demokratiet og deltagelsen i foreningen. Alle våre verv skal være mulig å bekle uavhengig av familieforpliktelser eller egne omstendigheter, hvis man er ønsket i dem av medlemmene.

I en forening hvor kvinner utgjør et stadig økende flertall av medlemmene, føler jeg dette er særdeles viktig å både påpeke og hegne om. Våre øverste verv krever reiseaktivitet og ubekvem arbeidstid samt tidvis stor arbeidsbyrde. Men de skal kunne la seg kombinere med et familieliv og et liv utenom foreningen.

Det er et prinsipp som vi er bevisste for alle våre verv. Vi har flere hundre medlemmer som gjør en høyt verdsatt innsats for foreningen i ulike verv og funksjoner. De fleste gjør det ved siden av full jobb og andre forpliktelser. Derfor er vi opptatt av å gjøre det håndterlig og engasjerende for de medlemmene som bidrar inn i foreningen. De er alle viktige, og i det dugnadsarbeidet som foreningen faktisk utgjør, er vi avhengige av at så mange som mulig bidrar.

Med en økende medlemsmasse er det også lov å håpe at enda flere og nye krefter har ønske om å bidra. For vi er helt avhengig av rekruttering til lokalavdelinger, utvalg og tillitsvalgtapparat. Så å si alle som sitter i Sentralstyret har kommet inn i foreningen på denne måten. Så jeg håper at nysgjerrige medlemmer som leser disse ordene, kan føle seg lystne på å prøve foreningsarbeid. Hvem vet- kanskje en som leser dette er en fremtidig president i foreningen?

For min del har jeg både satt pris på at jeg har fått delta i en spedbarnstid som aldri kommer igjen, samtidig som jeg gleder meg til igjen å ta fatt på de viktige oppgavene som står foran oss i tiden fremover. De oppgavene skal vi løse - sammen.