Hopp til hovedinnhold

– Hva er en forening?

President i Psykologforeningen, Håkon Kongsrud Skard. Foto: Fartein Rudjord / Psykologforeningen

– Med et nytt år foran oss, er det nyttig å stille noen grunnleggende spørsmål. Så som: Hva er Psykologforeningen for deg?

Av: Håkon Konsgsrud Skard

Det er et enkelt svar på spørsmålet, som det pliktoppfyllende medlem kan ramse opp – Psykologforeningen er en fagforening, en faglig forening og en samfunnsaktør. Rett fra prinsipprogrammet vårt.  

I virkeligheten vil svaret variere, avhengig av erfaringen man har med foreningen.

For noen er det tilgang til fordelaktige avtaler innen forsikring og annet. For en annen er det mulighet til lønnsforhandlinger. Den tredje kjenner oss kun fra egen spesialisering. Den fjerde har deltatt på julebord i lokalavdelingen. Den femte har benyttet kollegastøtte i en vanskelig krise. Den sjette har mottatt juridisk bistand. Den sjuende har delt en kronikk fra foreningen i sosial medier, fordi den uttrykte noe de brenner for. Og så videre.


– Hvert tjuefemte medlem representerer Psykologforeningen, fordi de sitter i et verv som forvalter våre interesser i ulike sammenhenger.


Uansett hva din erfaring med foreningen er, er sjansen stor for at den er annerledes enn dine kollegaers erfaringer. 

Spørsmålet slår meg som særdeles viktig fordi det er mange medlemmer som opplever krevende tider. Det er dyrtid som presser privatøkonomien, det skjer omfattende kutt i kommunene og helseforetakene, og det kan oppleves som at tidligere fremganger innen psykisk helse stagnerer eller rulles tilbake.

I det store bildet har vi en aldrende befolkning, demokratiet som styresett utfordres globalt, det er krig i Europa og økende konfliktnivå og klimaendringer truer. Under slike omstendigheter er det alltid fare for at vi preges av motløshet eller at frustrasjonen vendes innover i interne motsetninger og anklager. 

Jeg mener med hele mitt hjerte at foreningen bare blir viktigere når vi opplever motgang.


– Psykologforeningen er mer enn de konkrete medlemsfordelene og aktivitetene. Det er et fellesskap.


Alle Psykologforeningens medlemmer har påtatt seg noen forpliktelser i form av å godta at deres arbeid skal være underlagt de fagetiske prinsippene og prinsipperklæringen om evidensbasert praksis. Samtidig er det større enn det. Min opplevelse når jeg reiser rundt på medlemsmøter er at vi samles omkring noen felles mål, noen felles verdier og en profesjonsidentitet.  

Dette har vært helt vesentlig for foreningen i alle tider. For det er viktig å ha med seg historien når det er motgang. Det er ikke første gang verden, Norge eller foreningen møter utfordrende tider. Finanskrisen i 2008. Bankkrisen 1987-1992. Men for mange er dette den første sammenhengende perioden med utfordrende økonomiske tider i Norge som påvirker dem personlig, i arbeidet eller begge. 

Fellesskapet og vår evne til å samles har båret foreningen gjennom disse periodene og mange andre utfordringer før. Vi som jobber med foreningsarbeid sentralt, er ekstra oppmerksomme overfor medlemmene i slike perioder.

Gjennom å tilgjengeliggjøre informasjon og bistand, forsterke vår innsats overfor myndigheter og samarbeidspartnere om å skjerme psykisk helse, men særlig gjennom å være en arena for fellesskap og støtte. Vi ser at bruken av vår kollegastøtteordning går opp i slike tider og vi er opptatt av å holde den tilgjengelig.

Men vi prøver også å gjøre ressurser tilgjengelig for faglige og sosiale arenaer for våre medlemmer. Her spiller våre lokalavdelinger en uvurderlig rolle, ved å stå for disse initiativene basert på deres kjennskap til medlemmenes ønsker om rammer, plassering og innhold.

Psykologforeningen har som mål å kunne være tilgjengelige for alle medlemmer i vårt langstrakte land og selv om det kan være lang reisevei for noen, er vi alltid bare en telefon eller e-post unna.  


– Vi vet at fellesskap og støtte er den fremste motgiften mot motløshet og avmakt.


Det har Psykologforeningen alltid tilbudt og vil alltid tilby. Som fagforening, faglig forening, samfunnsaktør og fellesskap.  

(Denne teksten ble først publisert i Psykologforeningens medlemssider i Tidsskrift for Norsk psykologforening)