Til tross for risikoen ved å jobbe i verdens farligste område for hjelpearbeidere, nøler ikke psykolog Katrin Glatz Brubakk med å planlegge neste Gazatur.
Etter fem uker i Gaza har Katrin Glatz Brubakk landet på norsk jord igjen. Men det er ikke bare enkelt å overbevise kroppen og hodet om at man ikke lenger befinner seg i det som nå omtales som det farligste stedet i verden å drive hjelpearbeid.
– Akkurat nå er det byggevirksomhet rett ved siden av meg, og det kjenner jeg. Det er sånne dumpe drønn hvor jeg umiddelbart tenker at nå faller bombene, og de er omtrent to kilometer unna, forteller Brubakk fra kontoret sitt i Trondheim.
– Du lærer krig på en måte som du egentlig ikke skal kunne.
Dette er Katrin Glatz Brubakk:
Psykologspesialist og universitetslektor.
Har jobbet på Nasser sykehuset i Khan Younis sør på Gazastripen i 34 dager høsten 2024.
Ga i 2023 ut boka Moria. På innsiden av Europas største flyktningleir sammen med journalist Guro Kulset Merakerås.
Har to ganger vært finalist til utmerkelsen Årets trønder (2020 og 2021).
Nominert til Redd Barnas Rettighetspris i 2020.
Innlemmet i «Wall of Feminism» i 2021 for sitt arbeid med rettigheter for barn på flukt.
Mottok Fluktprisen og Arne Fjellbus Minnepris i 2023.
Finnes ikke noe verre
Brubakk jobber som barnepsykolog for Leger Uten Grenser, og har vært med på en rekke internasjonale oppdrag. I løpet av ti år har hun hjulpet mennesker på flukt, i krig og krise i blant annet Kongo, Egypt og Tyrkia.
Hun har også hatt tolv opphold som frivillig og profesjonell hjelpearbeider i flyktningeleiren Moria i Hellas, som hun har skrevet bok om.
Brubakk er ingen nybegynner når det kommer til internasjonalt hjelpearbeid, og har vært på mange tøffe oppdrag. Allikevel omtaler hun dette oppdraget som større og verre enn noe annet hun har sett.
– Den store forskjellen her, er at det er ikke noen trygge steder. All den infrastruktur som vanligvis hjelper et traumatisert menneske litt tilbake – med å ha en forutsigbar hverdag, med å gå på skole, kunne planlegge dagen og ha en slags rytme, og finne mening og mestring – det er ingenting igjen av det.
– Det er ingen steder du kan legge deg på kvelden og være trygg på at du våkner i live.
Psykologisk vitaminpille
På sykehuset i Gaza handler det for de fleste pasientene om å overleve. For helsepersonellet handler det om å gjøre mest mulig ut av de begrensede ressursene de har.
Katrin Glatz Brubakk jobber mye med lek for å hjelpe barna i Gaza. Foto: Leger Uten Grenser
Hva kan psykologien tilby i en så krevende situasjon?
– Jeg pleier ofte å si at vi kan tilby en psykologisk vitaminpille. En vitaminpille løser jo ikke problemet ditt hvis du er syk, men den kan styrke deg litt. Det handler om å gi litt mestring.
Pasientene på sykehuset er kronisk aktiverte, og i kronisk overlevelsesmodus.
Selv om de ikke kan gjøre noe med konteksten og årsaken til aktiveringen, så kan de hjelpe folk med å lage seg noen bittesmå lommer i hverdagen, hvor de enten kan kjenne seg litt tryggere, eller i det minste slappe litt av.
– Alle vil blåse såpebobler
Med barn jobber Brubakk mye med lek for å hjelpe dem med å regulere seg ned. Det å lære en femåring pusteøvelser er ikke så lett, men Brubakk har funnet en teknikk som fungerer godt:
– Lek er et psykologisk kinderegg. Det er en pause fra bekymring, og du kan glemme hvor du er et lite øyeblikk selv om bombene drønner i bakgrunnen.
Brubakk forteller at man må være pragmatisk i denne typen arbeid i krisesituasjoner. «Hva er det jeg kan gjøre til tross for at det ikke er mye jeg kan gjøre» er en typisk tanke som melder seg.
– Når du får en femåring til å trekke pusten skikkelig dypt for å blåse såpebobler, så hjelper det med pustregulering.
Helsepersonellet har hverken tid eller ressurser til å gå dypt inn i bearbeiding av traumer. Men bare ved å gi nervesystemet noen små pauser, så kan de i det minste forsøke å forebygge noen av de aller verste, langsiktige konsekvensene av å være hyperaktivert hele tiden.
– Men jeg må innrømme at jeg ikke helt vet hvordan vi skal klare å få reparert dette. Jeg tror ikke vi kommer til å se omfanget av disse traumene før krigen stopper, sier Brubakk.
«– Er alle her?»
Midt blant grushaugene av det som har vært skoler, butikker og hjem, og mellom bombedrønnene, forsøker både lokalbefolkningen og hjelpearbeiderne å skape seg en slags rutine i hverdagen.
I dag er hovedfremkomstmiddelet på Gaza esler med kjerrer. De fungerer som drosjer, transportører av vann og mat, og det er til og med en opprettet en mobil tannklinikk på en eselkjerre.
Dersom du har brukt litt for lang tid på å spise frokost om morgenen, risikerer du å bli sittende fast i eselrushet på vei til jobb.
En del av rutinen når Brubakk kommer på jobb på sykehuset, er å gå gjennom de nye pasientene som har kommet til, hvem som er utskrevet, og hvem som trenger noe ekstra. Og dessuten hvem av de ansatte som ikke er på jobb i dag.
– Hvem er det som ikke kunne komme fordi det stod en tank og sperret veien? Hvem er det som har måttet evakuere, og hvem er det som har mistet familiemedlemmer i løpet av natta? Er alle her?
«– Hvis vi er i live»
Det er høy risiko for helsearbeidere å jobbe i Gaza. Foto: Leger Uten Grenser
Siden 7. oktober 2023 har over 500 helsearbeidere blitt drept i krigen som er anslått å ha drept over 40 tusen mennesker.
I Brubakk sin stab har de heldigvis ikke mistet noen, men det skjer at kollegaer blir drept.
En medisinstudent som hadde internship på operasjonsstua ble drept i perioden Brubakk var til stede.
En kollega mistet 17 medlemmer av sin storfamilie. En annen rakk ikke å flykte før bomben traff leiligheten, så sønnen ble alvorlig skadet.
– Når jeg går fra en pasient eller fra en kollega og sier «vi sees i morgen,» så svarer de alltid «hvis vi er i live.» Og det er ikke bare en frase, det er helt reelt, forteller Brubakk.
Som internasjonal hjelpearbeider handler det ikke bare om å være til stede og hjelpe pasienter, det handler også om å hjelpe den lokale staben.
– Jeg er der bare et kort øyeblikk, mens de skal jo være der lenge, sier Brubakk.
Hun jobber tett med legene og sykepleierne som driver med sårskift, gir medisiner og steller i sengene, for å hjelpe dem til å være enda mer sensitive i hvordan de kan møte de mest traumatiserte pasientene.
Slik jobber de med å redusere risikoen for å retraumatisere dem gjennom helt nødvendig medisinsk behandling.
– Gråten i sykehusgangene blir etter hvert bare bakgrunnsstøy. Men noen av disse angsthylene er helt ekstreme, og går gjennom marg og bein.
Brubakk synes det er smertefullt å være vitne til så ekstrem angst, men kollegaene hennes har hørt det mange ganger før, og er dessuten gjerne traumatisert selv. De klarer ikke nødvendigvis å ta inn over seg pasientenes smerte lenger.
– Det å hjelpe dem til å tåle å ta inn over seg hva det handler om, og være sensitiv i møte med disse barna, det jobber vi mye med.
Foreldre som ressurs
Psykologene gir også mye psykoedukasjon til foreldrene til barna på sykehuset. Mange foreldre er handlingslammet når det kommer til å takle egne barn som hyler i dødsangst. De vet rett og slett ikke hva de skal gjøre.
– For det første er mange foreldre traumatiserte selv, så vi hjelper dem med å roe seg ned, sånn at de kan være til støtte for barna sine. De skal fortsette å stryke dem på ryggen, ikke gå fra dem, og holde rundt dem når de trenger det.
Brubakk er opptatt av å formidling. Her under Psykologikongressen i 2021. Foto: Fartein Rudjord / Psykologforeningen
En historie som har festet seg spesielt godt hos Brubakk var da det kom inn en 12 år gammel gutt for å skifte bandasjer. Han skriker og skriker i full panikk, og sykepleieren får ikke til å sette kanylen med medisin for bedøvelse.
Guttens far står helt skrekkslagen og likbleik i den andre enden av rommet, og vet ikke hva han skal gjøre med den hylende gutten sin. Far og sønn er de eneste to overlevende i hele sin familie, og gutten er redd for å miste den eneste han har igjen.
– Vi må bare stoppe opp litt. Nå må vi først bare hjelpe gutten med å regulere seg litt ned. Hjelpe han med å puste, og gjenta igjen og igjen at dette ikke er farlig, vi bruker den tiden du trenger.
De gjør som de pleier med redde barn; trygger dem og roer ned. Brubakk sier at dette ikke er veldig avansert psykologi, men i denne konteksten betyr den alt.
Dagen før Brubakk skal reise hjem oppsøker faren til 12-åringen henne.
– Og så sier han at han har behov for å si tusen takk. Og jeg blir litt sånn, «for hva?» Jeg gjorde jo ikke stort. Men han sier at det å bli forstått og hørt, og gi han verktøy til å hjelpe sønnen med å ikke være så livredd, det gjorde det store utslaget for han.
Hvordan er det å formidle arbeidet i media?
«– Å formidle til media oppleves ekstra viktig fordi ingen internasjonale journalister har adgang. På den andre siden er det vanskelig å finne ordene slik at folk virkelig forstår og tar inn over seg hvor ille det er. Det er ikke lett å formidle luktene, frykten, hvordan det kjennes å føle bombedrønnene i mellomgulvet, og fortvilelsen disse menneskene lever med.
Jeg opplever at media tar det jeg sier på alvor. Legen Uten Grenser har heldigvis høy kredibilitet og vi jobber mye med å bare fortelle det vi selv har sett og opplevd, og slik opprettholde troverdigheten.»
Livredd, men fortsatt på jobb
Når Brubakk er hjemme i Norge, jobber hun til vanlig som lektor på profesjonsutdanningen på NTNU. Akkurat nå er hun fortsatt i permisjon, og hun er klar på at hun vil dra tilbake til Gaza.
Det er både de sårbare barna og de dyktige kollegaene som trekker henne dit.
– Jeg vil veldig gjerne tilbake igjen. Jeg har blitt veldig glad i kollegene mine.
På sykehuset i Gaza er hun leder for et team på 17 psykologer. I tillegg er de et lite team på elleve internasjonale hjelpearbeidere. Brubakk forteller om et veldig tett samarbeid med god kollegial støtte.
De er alle sammen i samme kritiske situasjon, og kjenner på mye av de samme tingene. De blir tett sammensveiset fordi de trenger hverandre.
– Hvis det finnes noen helter i denne historien, så er det de kollegaene mine som lever i denne krigen, som er livredde hver dag, som prøver på en eller annen måte å overleve, og likevel kommer på jobb. Og som er utrolig fine med pasientene våre.
– Og det gjør meg bare ekstremt ydmyk og takknemlig for å få lov til å jobbe med så fine folk. Så jeg har veldig lyst til å dra tilbake igjen.
