Med lov skal landet bygges

Arnhild Lauveng

... og hvis vi bytter ut «landet» med «tjenestene» er det lett å se at sitatet også er svært aktuelt for psykologer. 

Psykologer jobber mange steder, og vi har svært varierte arbeidsoppgaver og ansvarsområder. Men enten vi jobber i skole, barnehage, PPT, barnevern, kommunehelsetjeneste, spesialisthelsetjeneste, private helsetilbud, NAV, innenfor arbeid og organisasjon eller med forskning, så er arbeidet vi gjør regulert av lover og retningslinjer.

Menneskerettighetserklæringen er integrert i Norges lover og bør aldri brytes. Samtidig skjer dette dessverre. Norge har flere dommer for brudd på menneskerettighetene, særlig når det gjelder forhold innen barnevern og fengsel. Sivilombudet har også flere ganger varslet om praksiser, blant annet knyttet til tvang, som innebærer risiko for brudd på menneskerettighetene til mennesker med psykiske lidelser.

Hvilke andre lover som er aktuelle for den enkelte psykolog, vil variere. Helsepersonelloven og Lov om pasient- og brukerrettigheter Lov om bruker- og pårørende medvirkning vil være aktuell for mange, og i tillegg kommer mer spesifikke lover som Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, Lov om spesialisthelsetjenesten, barnevernsloven, og mange andre. Helt avhengig av hvor man jobber, og hva man jobber med. Disse lovene bør vi selvsagt heller aldri bryte. Samtidig får vi tilbakemeldinger fra tjenestene at det i enkelte tilfeller kan oppstå bekymring for om de etablerte praksisene innebærer brudd på loven. Ikke fordi helsepersonell ønsker det, men fordi det ofte er et stort sprik mellom lovens standard og de praktiske rammene.

Helsepersonelloven pålegger oss for eksempel å yte «forsvarlig og omsorgsfull behandling». Samtidig sier omtrent én av tre psykologer i medlemsundersøkelsen vår at de ofte ikke får sett pasienter ofte nok til å gi virksom behandling, og én av fem sier at de ofte må avslutte behandlingen før pasienten er ferdigbehandlet. Hva som er forsvarlig må selvfølgelig vurderes i hvert enkelt tilfelle, men det kan oppstå situasjoner hvor psykologer er i tvil om rammene påvirker forsvarligheten av behandlingen.

Rett under lovene ligger de offentlige retningslinjene og veilederne. Under disse igjen kommer lokale forskrifter og bestemmelser, og helt nederst vaner og normer knyttet til den enkelte arbeidsplass. Disse skal og bør følges, selvsagt, men bare når de ikke kommer i konflikt med menneskerettighetene, lovene og retningslinjene. Det holder altså ikke at en lokal norm sier at det for eksempel ikke er så viktig med brukermedvirkning eller individuell plan, når lovene sier at dette er pålagte rettigheter. 

Så hvordan skal vi forholde oss til disse lovene, og det dilemmaet enkelte kan oppleve mellom de praktiske rammene og det loven beskriver? For det første bør vi skaffe oss god kjennskap til de lovene som er aktuelle for vårt arbeid. Undervisning i menneskerettigheter og lovgivning er tatt inn i fellesprogrammet, i tillegg til at både menneskerettigheter, aktuelle lover og retningslinjer selvsagt er lett tilgjengelige på nett. Lover kan av og til være vanskelige å tolke, så det kan være nyttig å diskutere med kollegaer, tillitsvalgte eller ansatte jurister i foretaket. Det er også mulig å kontakte vår jus- og arbeidslivsavdeling hvis du er usikker.

Sentralt i foreningen jobber vi mye med lover og retningslinjer. Vi skriver høringsuttalelser, deltar i samarbeid og innspillsmøter, tilbyr opplæring og kurs og vi gir støtte til enkeltmedlemmer. Fordi lovene er viktige. I de aller fleste tilfeller ligger lovenes beskrivelser av tjenestene ganske nært det de fleste psykologer vil definere som godt fag. Derfor er det nødvendig at vi kjenner loven, og kan melde avvik eller gi beskjed på andre måter når forhold i tjenestene gjør det umulig å følge lovens intensjon. Det gjelder både sentralt og lokalt.

Hensikten med lovene er å sikre gode og trygge tjenester, og vi har et felles ansvar for å gi beskjed når noe truer lovens intensjon, og dermed øker risikoen for at fag og tjenester påvirkes negativt.

(Denne teksten ble først publisert i Psykologforeningens medlemssider i  Tidsskrift for Norsk Psykologforening)