Medvirkning er merverdi

Av: Håkon Kongsrud Skard

I Helse Nord pågår det nå en omfattende omstillingsprosess under overskriften «funksjons- og oppgavedeling». Dette er et krevende arbeid som kan innebære nedleggelser, sammenslåinger og flytting av tilbud. I denne prosessen er både Akademikerne involvert i det regionale helseforetaket og Psykologforeningen involvert ved sine tillitsvalgte i de lokale helseforetakene.

Det er åpenbart at denne prosessen vil ha store konsekvenser for Nord-Norge som landsdel, både med hensyn til helsetilbudet til befolkningen og arbeidsplassene for helsepersonell. Bakgrunnen for prosessen er også omstridt. Det pekes på demografiske endringer og mangel på helsepersonell som hovedårsak. Samtidig ser man at finansieringsnøkkelen for helseforetakene og store byggekostnader har slått hardt ut for Helse Nord. Uavhengig av denne diskusjonen om årsaker, så har styret i Helse Nord valgt å sette i gang omstillingsprosessen i høyt tempo.

Akademikerne, Unio og LO valgte å be om en forlengelse av tiden avsatt til omstillingsprosessen i en direkte henvendelse til styret i Helse Nord. Hvis vi ser på hvorfor det ble bedt om mer tid, er vi inne i kjernen av hva som ligger i medvirkning.

Hvis man skal ha en omstillingsprosess, så må det være noen sentrale premisser på plass. Det må være etablert en felles målsetning og et faktagrunnlag om nåværende situasjon. Det må være mulighet for alle berørte parter til å si sin mening og spille inn relevante perspektiver og opplysninger i prosessen. Hvis ikke dette er på plass, er det umulig å sikre tillit til beslutningene som fattes.

De tre hovedsammenslutningene var samstemte om at «tidsplanen som er avsatt ikke gir rom for å få på plass et tilstrekkelig forankret og forsvarlig faktagrunnlag». Videre at «tidslinja setter klare begrensninger for i hvilken grad arbeidet kan forankres hos tillitsvalgte og ansatte, hos brukere, i kommunene, og i de enkelte foretakene. Videre er vi bekymret for om tidslinja i tilstrekkelig grad gir rom for kvalitet i det arbeidet som leveres, og som svært viktige beslutninger skal fattes på grunnlag av.»

Det norske arbeidslivet har hatt stor nytte av samarbeidet mellom arbeidsgiver, arbeidstakere og myndigheter. Ikke bare i lønnsoppgjør, men i utviklingen av arbeidslivet og i forlengelse utviklingen av samfunnet vårt. Det er grunnen til at alle samfunnsaktører er opptatt av et organisert arbeidsliv. Hvis vi ikke har organisasjoner og talspersoner som kan snakke på vegne av grupper med legitimitet og som sammen kan fatte beslutninger til alles beste, så taper hele samfunnet på dette.

Derfor er det av vesentlig betydning at det legges opp til prosesser som sikrer at denne samfunnskontrakten kan oppfylles, uansett hvor prekært det oppleves at man kommer til en beslutning. Fordi en beslutning uten legitimitet, er ingen reell beslutning.

Så er ikke det ensbetydende med at en foreslått beslutning er endelig. Her vil det være ulik vekting av hensyn avhengig av arbeidssted, bosted, funksjon, rolle og et utall andre faktorer. Det sier også seg selv at det ikke er en fasit på problemstillinger som må veie helsebehov opp mot reiseavstand, tilgang til personell, befolkningsgrunnlag, tilgjengelig byggmasse, værforhold, økonomiske rammer og et utall andre faktorer.

Dette er en prosess Psykologforeningen er forberedt på å bidra inn i fremover, særlig via de lokale tillitsvalgte. Da er det et minstekrav at prosessen har tid til å skaffe til veie et tilstrekkelig faktagrunnlag som beslutningene skal hvile på.