Mennesker i helsetjenesten

Av: Hanne Indregard Lind

Denne overskriften leder kanskje tankene hen til menneskemøter mellom pasient og behandler. I mange år har det vært stort fokus på å forbedre effektivitet, kvalitet og produktivitet i disse møtene. Dette er legitime og ønskelige mål, men jeg vil rette oppmerksomheten mot hvordan menneskene som går på jobb i helsetjenesten ivaretas og lyttes til, og mot behovet for økt tillit i tjenesten.

I iveren etter effektivisering og maksimering av nytte, har noe gått tapt på veien. Vi ser i dag en sterk gjennomtrekk av ansatte i helse- og omsorgstjenesten, noe som rammer pasientene og er en trussel mot likeverdige helsetjenester.

«De ansatte». «Fagfolkene». «Helsepersonell». Det er rollene vi har, men er vi også altruistiske helter? Eller snarere selvegne opportunister? Verken eller, vil jeg si. Tegningene under pandemien der personellet dro uniformen til side og la for dagen Supermann-drakt under, ga meg en ubehagelig følelse. Jeg skjønner at illustrasjonene var hedrende, men de bygger opp under et bilde som ikke er reelt.

Vi som jobber i tjenestene er ikke altruistiske superhelter, vi er vanlige folk. Riktignok vanlige folk som har helseutdanning og som kjenner på en forpliktelse til å bidra for både individ og samfunn gjennom å bruke faget vårt. Det gjør at de nasjonale verdiene for spesialisthelsetjenesten - kvalitet, trygghet og respekt – gjerne er lette å slutte seg til for helsepersonell. Dette er, etter mitt syn, hva man bør ta utgangspunkt i når tjenestene skal styres og ledes.

I 2004, to år etter helseforetaksreformen, skrev professor emeritus i organisasjon og ledelse Tor Busch en artikkel som het «Fra altruisme til egoisme – er den sosiale virkelighetskonstruksjon av profesjonene i offentlig sektor i endring?» Han diskuterer der hvorvidt den da pågående moderniseringen av offentlig sektor vil føre til at ansatte og ledere i større grad oppfattes å være preget av egoisme enn altruisme, og på sikt vil skape nye virkelighetsbilder av profesjonene i offentlig sektor.

Når vi ser hvordan kontroll og standardisering har økt og det faglige presses, så er det naturlig å tenke at prinsipal-agent-teorien har fått sterk innflytelse. Et sentralt spørsmål i denne teorien er hvordan prinsipalen/oppdragsgiver skal sikre seg at agenten opptrer i tråd med prinsipalens interesser, og et av de sentrale problemene vil være at ansatte/agentene vil søke å maksimere sin inntekt og minimere sin innsats, og dermed opptre opportunistisk.

En slik underliggende oppfatning vil gi økt kontrollbehov, samt kunne gi mange små og store utslag i alt fra finansiering av tjenestene til varighet av behandlingsforløp, til hvordan innspill blir mottatt og medvirkningsprosesser legges opp. De underliggende oppfatningene vil også påvirke hvordan man tilnærmer seg det å rekruttere og beholde ansatte.

Det er altså behov for regjeringens varslede tillitsreform, og et sentralt element i den bør være å ta utgangspunkt i at helsepersonell verken er altruistiske helter eller opportunister, men mennesker som kjenner på en forpliktelse til å bruke faget sitt til å hjelpe – men ikke på bekostning av egen helse, familierelasjoner og familieforpliktelser.

Heller enn å utrede forbud mot private helsetjenester for å stoppe lekkasjen av personell, og heller enn å omtale strukturen i Helse Nord som en struktur som ikke «lar seg» bemanne, bør man legge kursen vekk fra tankegangen som ligger i prinsipal-agent-teorien.

Vi må over til å stille spørsmål om hvordan vi kan tilrettelegge for at høyt utdannet personell, som kjenner på en forpliktelse overfor pasientene, får lyst til å jobbe i den offentlige helsetjenesten. For det er ikke slik at det bare er i distriktene man strever med å rekruttere og beholde personell, det er også i høy grad en problemstilling i universitetsbyene.

(Denne teksten ble først publisert i Psykologforeningens medlemssider i Tidsskrift for Norsk psykologforening)