– Det er åpenbart at vi må utvikle våre helsetjenester. Men klarer vi å utvikle dem til det bedre?
Av: Håkon Kongsrud Skard
Endring er en konstant i livet, også i de tjenestene og organisasjonene vi jobber i. Vi har alle vært med på omstillingsprosesser, noen kanskje i en grad som innebærer utmattelse og endringstretthet. Samtidig tror jeg vi alle kan anerkjenne behovet for at både mennesker og organisasjoner stadig utvikler seg, i takt med endrede krav og behov.
Helsevesenet har alltid vært preget av endring, men omfanget og tempoet har økt drastisk i den senere tiden.
– Helsevesenet har alltid vært preget av endring, men omfanget og tempoet har økt drastisk i den senere tiden.
Helsepersonellkommisjonens rapport og den bakenforliggende demografiske utviklingen, vedvarende ettervirkninger av pandemien gjennom endret sykdomsbyrde og inntekstgrunnlag for helsesektoren, økt press på statsbudsjettet gjennom behov i andre samfunnssektorer som forsvaret og økt politisk trykk gjennom helseministerens initiativ om «Ventetidsløftet» bidrar til dette, for å nevne noe.
Psykologi som fag er en av de fremste ressursene å ty til når det kommer til forståelse og planlegging av endring. Den kunnskapen bør vi fremsnakke i forbindelse med utviklingen vi nå ser. Noen relevante perspektiver melder seg raskt.
Ytre press er i noen grad nødvendig for all endring. Systemer har gjerne en iboende konserverende tendens, hvor man søker å opprettholde kjente strukturer og prosesser. Det kan være vanskelig å se for seg nye måter å løse oppgaver når dagens løsninger er godt etablert.
Samtidig kan ytre press ha negativ innvirkning på endringsprosesser. Opplevd tidsnød, alarmerende konsekvenser av status quo, dette er faktorer som både kan lede til dårlige beslutningsprosesser og uhensiktsmessige konklusjoner, som enten medfører et uendret eller dårligere resultat.
Vi vet alle om de tankefeilene som kan melde seg- tunnelsyn på et alternativ, en strategi av «more of the same», gruppetenkning, manglende risikoanalyse. Listen er lang. Og historien er full av eksempler på samtlige.
Dessverre er det allerede tegn på at en del endringsprosesser i helsevesenet blir preget av ytre press på negativt vis. Psykologforeningen har allerede viet stor oppmerksomhet til prosessen i Helse Nord, både gjennom tillitsvalgte, dialog med myndigheter og i disse spaltene.
Nå er prosessen kommet et lite skritt videre, men uten egentlig å løse de økonomiske problemene som utløste prosessen. Samtidig har det påført enorme kostnader i form av arbeidstimer, usikkerhet og påkjenning på personale, pasienter og relasjoner.
Et av de kontroversielle forslagene i Helse Nord var å legge ned det medisinfrie tilbudet ved UNN, et tilbud som er å anse som et fremskritt og en nødvendig utvikling i retning av å lytte til pasienters ønsker og behov.
Nå er dette reversert etter mye innsats, men vi ser lignende forslag som nå fremmes i Vestre Viken i form av endring av BET ved Blakstad. Det er et tilbud som har blitt fremhevet av WHO og som bedriver evaluering av egne resultater på en måte som bør være et forbilde for øvrige tjenester.
Det kan fremstå som at helseledere blir fanget i et perspektiv som handler om å fokusere på kjerneoppgaver, strømlinjeforming og å skrelle vekk tilbud som ikke er en del av «det etablerte».
Hvorfor ikke legge opp til prosesser som heller spør om det er tilgjengelige endringer i hele tilbudet som kan svare på utfordringene, uten å stagge fremskritt? Det er flere tiltak som er foreslått i etablerte utredninger og rapporter, som kan pekes på.
– Hvorfor ikke legge opp til prosesser som heller spør om det er tilgjengelige endringer i hele tilbudet som kan svare på utfordringene, uten å stagge fremskritt?
Det er samtidig like relevant å advare om den motsatte grøfta man kan falle i. Nemlig at dagens utfordringer kun løses ved å rive alt ned og bygge opp noe helt nytt på en helt annen lest.
Jeg mener vi skal være varsomme med å fremsnakke behovet for en revolusjon, eller ensidig snakke ned tjenestene innen psykisk helse. Det er masse godt i dagens tjenester som er verdt å bevare og det er nettopp utfordringen; hvordan bevare det gode og samtidig forbedre det dårlige?
Balansen er kunsten.
Et gjentagende og brennbart eksempel på utfordringen med å finne denne balansen er debatten om diagnoser, som pågår med varierende intensitet. Sist Psykologforeningen klargjorde sitt standpunkt om diagnoser var i 2020 (Tidsskrift for Norsk Psykologforening, vol. 57, nummer 10, 2020, s. 778–780.).
Debatten vil sikkert tilta igjen etter hvert som ICD-11 implementeres i større grad. Det er nyttig å ta debatten med jevne mellomrom og positivt at alternative tilnærminger utforskes og forskes på. Men jeg har til gode å se alternativer til dagens diagnosesystem som forbedrer feilene dette inneholder og samtidig klarer å ivareta det gode som det innebærer.
ICD-11 er for øvrig den første revisjonen av diagnosesystemet som har blitt ledet av en psykolog, og det omfattende internasjonale arbeidet som ligger bak er imponerende å sette seg inn i. Det blir spennende å følge opp arbeidet med implementering i dialog med myndighetene fremover.
Jeg fremhever dette fordi jeg mener at prosessen bak ICD-11 er et eksempel til etterfølgelse når det snakkes om endring. Det er møysommelig, det er kunnskapsbasert, alle relevante parter involveres, det ivaretar elementer som fungerer samtidig som det forbedrer enkelte områder. Det fokuserer på fremskritt, men aksepterer at perfeksjon ikke er et realistisk mål.
I de endringsprosessene som foreningen deltar i- og dere som medlemmer deltar i- vil jeg oppfordre til å bruke denne tilnærmingen. Være innstilt på endring, delta konstruktivt i prosesser, men bruk vår kunnskap om hva som skaper gode prosesser og hva som innebærer risiko for dårlige prosesser.
Vi må alle erkjenne hvor helsevesenet har mangler, vi må alle søke etter forbedring, men vi må også bevare det som fungerer og sørge for at vi går i riktig retning.
Skritt for møysommelige skritt.
(Denne teksten ble først publisert i Psykologforeningens medlemssider i Tidsskrift for Norsk psykologforening)
