Ønsker en mer helhetlig behandling

I Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS) møter de ansatte mange med spiseforstyrrelser eller -utfordringer som forteller om at de ikke opplever å bli tatt på alvor i møte med helsevesenet. 

– Det går dessverre igjen at mange føler at de ikke blir møtt på en god nok måte, forteller Stian Toft, rådgiver og prosjektleder i ROS i Oslo. 

– Det finnes en del usikkerhet om man bør gå til fastlegen og si noe om problemene sine. Veldig ofte sitter det langt inne for folk, og det blir fort et hinder hvis de føler at de ikke blir tatt på alvor med det de strever med.

– Tverrfaglig tilnærming er det som gjelder

Ifølge en rapport gjennomført av Menon Economics på oppdrag fra ROS estimeres det at hele 98 prosent av ressursbruken i den offentlige helsetjenesten til behandling av spiseforstyrrelser brukes i spesialisthelsetjenesten. 

Det forteller at allmennhelsetjenesten i alt for liten grad evner å fange opp personer med slike utfordringer tidlig og tilby lavterskeltilbud og nødvendig helsehjelp for denne gruppen. 

– Det er veldig synd, for det betyr at man må bli så syk at man kommer til spesialisthelsetjenesten før man kan få hjelp, sier Elin Heitmann, rådgiver og foredragsholder i ROS. 

Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS)

• Et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende. 
• Tilbyr gratis støtte, råd og veiledning både på telefon, chat og gjennom individuelle samtaler, uten å trenge henvisning. 

• De har lokale sentre i Vestland, Rogaland, Trøndelag, Oslo og Troms og Finnmark, i tillegg til å ha et nasjonalt senter. 
• Arrangerer ulike temakvelder, kurs, grupper og andre aktiviteter for personer med spiseforstyrrelser og for helsepersonell. 
• Ble startet som Anoreksia/Bulimia foreningen (ABF) tilbake i 1983, og ble til ROS i 2001. 

Både Toft og Heitmann er tydelige på at dersom allmennhelsetjenesten hadde vært tverrfaglig, ville det bety svært mye for pasienter med spiseforstyrrelser eller med et problematisk forhold til mat, kropp og vekt. 

– For veldig mange vil det bety alt å kunne få hjelp på flere nivåer, forteller Heitmann. 

– Tverrfaglig hjelp er helt essensielt i bedring av en spiseforstyrrelse fordi vi vet at det rammer alle aspekter ved livet, og at man derfor trenger hjelp ved alle aspekter, fortsetter hun.

Toft forteller også at ulike tilnærminger virker for ulike personer, og at det derfor er viktig å være nysgjerrig og møte hele mennesket som kommer til behandling. 

– Vi vet at for å bli frisk fra en spiseforstyrrelse, trenger man både hjelp til det bakenforliggende, altså det som handler om følelser eller traumer, og hjelp med kosthold og annen praktisk veiledning i livet. 

Mener fordommer hindrer god behandling

I årelangt arbeid med spiseforstyrrelser, samt egen erfaring med lidelsen, har Toft og Heitmann møtt mange fordommer mot lidelsen. Særlig tre myter er gjengangere: 

– Én er at man må være undervektig for å ha en spiseforstyrrelse. Det er slett ikke sant, de aller fleste med lidelsen er faktisk enten normalvektige eller overvektige, forteller Toft. 

– En annen myte er at det bare er unge jenter eller kvinner som får spiseforstyrrelser, fortsetter han. 

– Men gutter og menn har ofte et annet symptombilde enn kvinner. Dagens system er rett og slett ikke rigga for å hjelpe disse personene. 

Toft, som selv har hatt spiseforstyrrelser, mener det derfor er mange mørketall når det kommer til forekomsten blant gutter og menn. I ROS opplever både han og Heitman at de guttene og mennene som kommer for å få hjelp, ofte er svært syke. 

En tredje myte de to forteller om er at man aldri kan bli kvitt sykdommen. 

– Det er noe jeg stadig blir møtt med når jeg forteller at jeg selv har blitt frisk fra sykdommen, at jeg faktisk ikke blir trodd, forteller Heitmann. 

Hun mener at disse fordommene gjør at mange kvier seg for å oppsøke hjelp til behandling. 

– Det gjør at mange skammer seg såpass mye for å skulle ta kontakt med helsevesenet, fordi de føler at de ikke passer inn i det som er en spiseforstyrrelse, sier hun. 

Hun legger til at mange ikke anses som «tynne nok» til å få hjelp. Konsekvensene av de fremdeles levende fordommene mener Heitmann er alvorlige: 

– Det fører til at mange ikke blir fanget opp, til tross for at man ser at spiseforstyrrelsen har tatt over alle aspekter ved livet og blitt så alvorlig at man har veldig lite livsglede igjen. Det er rett og slett kjempekatastrofalt. 

Les og se video Hva er en spiseforstyrrelse?

– Bør bli møtt med åpenhet og nysgjerrighet  

Når vi spør rådgiverne i ROS om hva som kjennetegner god hjelp for personer med spiseforstyrrelser, er de tydelige på at det er viktig å bli møtt med forståelse. 

Noen vanlige tegn på spiseforstyrrelser

• Vekttap eller vektoppgang 
• Overopptatthet av vekt, mat og kropp 
• Stress og skyldfølelse etter å ha spist 
• Utvikling av unormale spisevaner og rutiner rundt mat, vansker med å spise sammen med andre, unngår visse typer av mat 
• Trening som preges av stress og tvang 

• Misnøye med egen kropp, fasong og utseende 
• Humørsvingninger og konsentrasjonsvansker 
• Isolering 

– For meg var opplevelsen av å bli sett viktig, ikke bare for sykdommen jeg hadde, som på det tidspunktet var synlig og alvorlig, men for alt det bakenforliggende og det emosjonelle, sier Toft. 

Dette er gjennomgående for personer som oppsøker hjelp, skyter Heitmann inn: 

– Det er viktig at helsevesenet er spørrende og nysgjerrig på hvorfor ting har blitt så vanskelig. For veldig mange handler ikke sykdommen om mat, kropp og vekt, men om alt det som ligger under, sier hun. 

– Det er ironisk at det fysiske ofte blir fokuset når spiseforstyrrelser faktisk er en psykisk lidelse, sier Toft. 

Hvis man ikke blir møtt på denne måten, kan spiseforstyrrelsens mekanisme gjøre så man viker fra framtidig hjelp, når det kanskje har blitt enda mer alvorlig. 

– Jeg skulle ønske at alle ble møtt med en rask time, og ble henvist riktig. Og at man blir tatt på alvor uansett hvordan vekten er eller hvordan man ser ut, forteller Heitmann. 

– Man bør se mer helhetlig på pasientene, på hele bildet og hvor stor plass i livet lidelsen tar. 

Kunnskapsheving trenger ikke være komplisert  

Fakta om spiseforstyrrelser

• En spiseforstyrrelse er når tanker og handlinger om mat, kropp og vekt tar så stor plass at det går utover livskvalitet og mulighetene til å leve et vanlig liv. 
• En psykisk lidelse, men som også kan ha alvorlige konsekvenser for fysisk helse. 
• Alle personer i alle aldere kan bli rammet, selv om det er mest vanlig å utvikle sykdommen som relativt ung. 
• Sykdommen kan se ulik ut, men det er vanlig å dele inn den inn i fire hovedgrupper: anoreksi, bulimi, overspisingslidelse og uspesifiserte spiseforstyrrelser. 
• Man kan bli helt frisk fra en spiseforstyrrelse, og som ved de fleste andre lidelser er det av betydning å få hjelp så tidlig som mulig. 

ROS har fem lokale sentere i Norge, i tillegg til et nasjonalt. De er et lavterskeltilbud for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp. 

I tillegg jobber organisasjonen opp mot helsevesenet, hvor de tilbyr foredrag og veiledning for helsepersonell. 

Toft mener at kompetanseheving ikke trenger å være vanskelig. 

– Vi bidrar ofte med veiledning til helsepersonell, for å hjelpe dem å føle seg tryggere i sine roller i møte med personer med spiseforstyrrelser, sier han og fortsetter: 

– Når vi snakker om kompetanseheving, tenker mange at det er en komplisert sak. Men ofte handler det om trygging. 

– Og å bli kvitt den berøringsangsten som ligger der for mange, og som er helt naturlig, legger han til.

Tverrfaglige helseteam

• En allmennhelsetjeneste som består av psykologer, fastleger, sykepleiere, fysioterapeuter og andre  
• Pilotprosjektet med primærhelseteam er tverrfaglige fastlegekontor som prøves ut og evalueres i perioden 2018-2023  
• Teamene består hovedsakelig av fastleger, sykepleiere og legesekretærer, men tre av 17 team som er med i forsøket har også psykolog  

• Formålet er å gi bedre hjelp og oppfølging til pasienter som trenger det mest gjennom tverrfaglig samarbeid og oppgavedeling  
• Evalueringen viser gode resultater  
• Framtiden til primærhelseteamene er foreløpig uklar da finansieringen gjelder ut 2023