Bør samfunnsnytte være et kriterium for å prioritere helsehjelp?
Av: Håkon Kongsrud Skard
Dette er et av spørsmålene som diskuteres i tilknytning til den nye prioriteringsmeldingen som regjeringen har varslet. Konsekvensene av en slik endring vil være omfattende.
Jeg har brukt denne spalten før til å snakke om prioritering (Tidsskrift for Norsk psykologforening, nr. 10, 2022) som en av de viktigste oppgavene psykologer og annet helsepersonell bedriver.
Befolkningen vil aldri ha perfekt helse, og derfor verken kan eller skal helsetjenestene dekke alle behov. Noen plager går over av seg selv, noen plager må man leve med og atter andre igjen har man ikke behandling for. Avvisning av helsebehov er en sentral oppgave, enn hvor brutalt det høres ut.
Ressursene er heller ikke ubegrensede, verken i penger eller personell. Størrelsen på helsebudsjettet er et politisk spørsmål, men når det foreligger så må det prioriteres hvilke behov som skal møtes med de ressursene som er tilgjengelige.
Jeg blir av og til utfordret på hvilke grupper Psykologforeningen mener bør prioriteres, utover vår uttalte holdning om at psykisk helse bør prioriteres høyere enn det som er tilfelle i dag. Jeg mener det er en urimelig forventning at foreningen skal ha meninger om dette, all den tid prioriteringsforskriften handler om individuelle vurderinger av pasienter.
Det er mulig å finne argumenter for grupper som er underprioritert eller overprioritert, men samtidig vet vi at man ikke kan generalisere fra gruppe til individ. Dette er årsaken til at jeg fremholder prioritering som en så sentral oppgave for psykologer. Det må gjøres av helsepersonell med vurderingskompetanse som vurderer der og da.
Prioritering er heller ikke en øvelse helsevesenet kan gjøre perfekt. Tvert imot er det et tema man aldri blir ferdig med. Det finnes ingen optimal prioritering. Derfor er det riktig og viktig at det jobbes med en ny prioriteringsmelding.
Et blikk bakover forteller oss om vesentlig utvikling i dette temaet de siste tiårene. Det startet med en prisverdig intensjon om at helseressurser burde fordeles rettferdig, ikke lemfeldig. Det har vært minst seks utvalg som har sett på dette temaet siden 1980-tallet, før de nåværende ekspertgruppene som skal levere den nye meldingen.
Psykologer som vurderer henvisninger i spesialisthelsetjenesten vil være godt kjent med kriteriene som foreligger nå; alvorlighet, forventet nytte og kostnadseffektivitet. Så hva ville det innebære å inkludere samfunnsnytte i disse kriteriene?
Spørsmålet har store etiske og praktiske dimensjoner, og debatten har allerede pågått lenge. Psykiske lidelser er en av de største samfunnskostnadene når det kommer til sykefravær og uførhet, og en slik endring kan åpenbart føre til at vårt fagfelt vil bli tilført mer ressurser. Men vi gjør klokt i å ta inn over oss motargumentene også. Flere uttrykker bekymring for et sorteringssamfunn, der «uproduktive» borgere blir prioritert bort. Og hva med barn – hvilken samfunnsnytte har de? Her pirker vi bare i de vanskelige diskusjonene som prioritering krever.
Virksom behandling bør prioriteres foran uvirksom eller udokumentert behandling. Dette finner man i prinsipperklæringen om evidensbasert praksis, samt i flere elementer av vår politikk. Prinsippet burde være lite kontroversielt, men er likevel utfordrende i sin praktisering, og krever at vi systematisk evaluerer den enkelte pasients opplevelse av nytte og utvikling i forløpene.
Disse elementene illustrerer hvor komplekse problemstillingene knyttet til prioritering er. Likevel er disse utfordringene å foretrekke fremfor å ikke forsøke. Forsøkt rettferdighet er bedre enn lemfeldighet.
Prioriteringsdebatten kommer til å bli mer og mer fremtredende, og det er vesentlig at både foreningen og medlemmer er i stand til å bidra inn i den fra vårt faglige perspektiv. For prioriteringer vil bli gjort. Våre pasienter og vår profesjon er tjent med at vi deltar i den diskusjonen.
(Denne teksten ble først publisert i Psykologforeningens medlemssider i Tidsskrift for Norsk psykologforening)
