Retten til nødvendig helsehjelp gjelder for alle

Av: Arnhild Lauveng

Innsatte i norske fengsler har overhyppighet av psykiske vansker. 75 prosent av kvinnene og 59 prosent av mennene har minst én psykiatrisk diagnose. Mange strever med rus, mange har lærevansker, svært mange har opplevd traumer, enten i barndommen, i voksenlivet, eller begge deler

Nødvendig helsehjelp er en grunnleggende menneskerett som gjelder alle, også innsatte i fengsler. Det er mulig å bli dømt til behandling, men det er ikke mulig å bli dømt til å ikke få behandling. Likevel ser vi i dag store mangler i helsetilbudet til de innsatte. Det er for lite helsehjelp, det er for dårlig sammenheng mellom tilbud, og det er for tilfeldig hvilken hjelp man får.

Innsatte er i en avmektig posisjon hvor de i liten grad selv kan oppsøke helsehjelp, og mange vet lite om hvilke muligheter som finnes og hvilke rettigheter de har. De er derfor helt avhengige av å bli tilbudt nødvendig og tilstrekkelig hjelp. Samtidig er samarbeidet mellom helsetjeneste og fengsel ofte utfordrende, noe som kan føre til at innsatte ikke får den hjelpen de trenger.   

Mangel på nødvendig behandling har konsekvenser, og vil kunne føre til alvorlige kriser. Sikkerhetscelle og belteseng kan være nødvendige tiltak for å forebygge utagering, selvskading og selvmord. Samtidig er dette inngripende tvangsmidler som gir stor risiko for både fysiske og psykiske skader. I en akutt situasjon kan det være nødvendig med tvang for å hindre for eksempel selvmord, men på lang sikt er det neppe sannsynlig at mennesker får mer lyst til å leve, får mer håp, eller en større opplevelse av å være et verdifullt menneske av å gjentatte ganger oppleve tvang, belteseng og isolasjon.

På sykehus er det lege eller psykologspesialist som skal vurdere behovet for, og forsvarligheten av å bruke skjerming eller belteseng. De skal også vurdere om bruk av tvang er strengt nødvendig, eller om andre, mindre inngripende alternativer kan være aktuelle. I lov om psykisk helsevern er det er klart vilkår at pasienten skal ha kontinuerlig tilsyn, og ved bruk av belter skal helsepersonell oppholde seg i samme rom som pasienten.  

Ved opphold i sikkerhetscelle foreslår departementet å lovregulere at innsatte skal ha nødvendig tilsyn fra kriminalomsorgens personale, minimum en gang per time. For innsatte som legges i sikkerhetsseng, foreslår departementet å lovfeste et krav om kontinuerlig tilsyn fra kriminalomsorgens ansatte. 

Dette er nødvendige forbedringer, men ikke nok. De ansatte i kriminalomsorgen er ikke helsepersonell, og vi kan ikke forvente at disse skal kunne oppdage eller behandle symptomer på alvorlig helserisiko eller forverring av eksisterende tilstand. Det krever kompetanse, og det er grunnen til at det er helsepersonell som skal ha tilsyn med pasienter i belteseng. Det er ingen god grunn til at ikke den samme regelen også skal gjelde for pasienter i fengsel.

Vi kan ikke godta systematisk forskjellsbehandling av pasienter i fengsel, og derfor har Psykologforeningen høsten 2023 samarbeidet med blant annet Amnesty om å rette oppmerksomheten mot innsattes rett til behandling. Dette er en sammensatt utfordring, som handler både om lovkrav, samhandling og tilgjengelige ressurser.

Og selvsagt handler det også om helhetlige tilbud og om forebygging. Psykologforeningen har tidligere vært opptatt av riktig og redusert bruk av tvang, og det er vi fortsatt. Samtidig er det viktig å også ivareta sikkerheten til pasienter, behandlere og samfunn. Vi har derfor startet et arbeid med å se på hvilken rolle vi som psykologer kan ha i vurdering av farlighet, og hvordan vi kan bidra til god balanse mellom rettigheter og samfunnssikkerhet, inkludert sikkerhet for behandlere.

Dette er krevende tema, men samtidig viktig. Retten til helsehjelp gjelder alle. Alle pasienter, uansett hvor de er, og uansett hva de har gjort, har krav på å bli behandlet på en forsvarlig måte. Samtidig må sikkerheten selvsagt ivaretas. Her har vi som psykologer mye kompetanse, og det er viktig at den benyttes på en klok måte.

(Denne teksten ble først publisert i Psykologforeningens medlemssider i Tidsskrift for Norsk psykologforening)