Vesentlig vedtakskompetanse

Av: Håkon Kongsrud Skard

La meg aller først få takke Tidsskrift for Norsk psykologforening for et fantastisk temanummer om tvang. Det er inspirerende å se et så viktig tema bli belyst på en så god måte.

Temanummeret treffer også samfunnsdebatten, der tvang overfor mennesker med psykisk sykdom er et brennaktuelt tema. De tragiske hendelsene på Kongsberg og Bislett har aktualisert tilbudet og rammene rundt mennesker som kan utgjøre en fare for andre. Regjeringen har satt ned et utvalg som skal vurdere samtykkebestemmelsen i lov om psykisk helsevern. Tvang overfor suicidale ungdommer debatteres heftig.

Psykologforeningen har selvfølgelig en rolle i disse debattene, og vi ønsker å bistå myndighetene med forståelse av og gode løsninger på disse problemstillingene. Det er åpenbart at foreningen i den sammenheng mener et overordnet mål må være redusert bruk av tvang. Samtidig er temaet komplekst, og dette gjør seg også gjeldende i våre høringssvar på området. De som har lest vårt høringssvar til Tvangsbegrensningsloven fra 2019, vil ha merket seg at vi gir til kjenne et tvisyn på enkelte av temaene.

I så måte representerer vi medlemsmassen, hvor meningene om temaet også er delte. Opplevelsen av å forvalte tvang er også opphav til delte meninger, noe vår egen undersøkelse fra 2021 viser. Psykologer kan synes det er etisk problematisk å forvalte tvang og utfordrende å veie de ulike tunge hensyn opp mot hverandre.

Dette mener jeg gjør psykologer velegnet til å forvalte tvang. De som skal gis myndighet og makt over andre mennesker, bør ha rom for tvil og etisk refleksjon – og likevel ha styrke til å handle i tråd med den konklusjonen man har tvilt seg frem til. Dette er særdeles krevende og innebærer også at man må leve med å gjøre feil som innebærer store konsekvenser, samtidig som man orker konstruktiv selvransakelse til å ta lærdom av dem.

Jeg mener vi som profesjon må ta dette krevende ansvaret. Pasientene har behov for å møtes av en vedtaksansvarlig som tviler, profesjonen har godt av å ta ansvar for de mest krevende delene av tjenestene, og faget gagnes av å vise de løsningene som ligger tilgjengelig.

Anne-Kari Torgalsbøen har en god tekst i temanummeret, der hun spør om psykologer har en aversjon mot makt. Om profesjonen tåler å gå fra opposisjon til posisjon og derav ta mer av ansvaret for helheten. Jeg leser dette som en oppfordring til psykologer om å søke posisjon, noe jeg støtter helhjertet. Hvorvidt Torgalsbøens analyse av psykologer er riktig, tenker jeg medlemmene må være med på å avgjøre i sine valg om å søke eller ikke søke innflytelse.

Likevel vil jeg også påpeke at psykologenes egen atferd ikke er eneste faktor som avgjør om de søker innflytelse, fordi alle valg tas i en kontekst. Det er derfor relevant å ta med i betraktningen hvilken sammenheng tvangen forvaltes i. Hvilket tilbud kan jeg gi pasienter på frivillig grunnlag? Hvilket tilbud kan jeg gi pasienter basert på tvungent vern? Hvordan vil mine vurderinger bli opplevd av arbeidsgiver, ledelse og kolleger?

Dette er forhold vi mener myndigheter og helsevesenet må ta sin del av ansvaret for. Døgnkapasiteten har blitt bygd ned uten å erstattes tilstrekkelig av andre tilbud. Samtykkebestemmelsen ble innført uten tilstrekkelig opplæring og implementeringsstøtte. Psykologifaget har i for liten grad fått prege tilbudet i døgnbehandling. Alt dette er faktorer jeg mener kan påvirke psykologers motivasjon til å ta ansvaret for å forvalte tvang.

Derfor ønsker vi å bedre alle disse faktorene og få myndighetene til å innse at en mer hensiktsmessig forvaltning av tvungent vern er til det beste for samfunnet, pasientene og de ansatte. Det vil i større grad kunne lede mot målet om reduksjon av tvang. I den sammenheng har Sentralstyret begynt utformingen av et policynotat om døgnbehandling, som forhåpentligvis vil hjelpe både medlemmer og myndigheter med dette arbeidet.

Jeg håper temanummeret og debatten om tvang kan inspirere flere psykologer til å engasjere seg i denne viktige tematikken. Psykologifaget er helt essensielt for disse pasientene og samfunnets forståelse av temaet. Vi må sammen ta ansvar for å bringe det til nytte.

LES HER Psykologtidsskriftets temanummer om tvang