– Vi kan mene hva vi vil, men vi må kunne begrunne det vi gjør
– Jeg ble veldig fascinert da jeg første gang hørte sitatet som tillegges Voltaire: Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.
Av: Arnhild Lauveng, visepresident med ansvar for fag- og profesjonspolitikk
Det er noe så umiddelbart riktig i utsagnet om at vi må tåle å høre ytringer vi er helt og grunnleggende uenig i. Og jeg mener fortsatt at en åpen diskusjon, hvor det er lovlig å ytre enhver mening, er et nødvendig grunnlag for et demokratisk samfunn.
Samtidig har ting blitt litt mer komplisert. En ting er hatefulle ytringer, hvor du selvsagt bør ha lov til å si at du avskyr noe eller mener de er feil, men hvor det kan være hensiktsmessig å forholde seg til sak og ikke personer.
Hvis du virkelig mener at homofili er en synd, vel, da må du jo få lov til å si det, men helst uten å angripe homofile mennesker. Og å oppfordre til kriminelle handlinger og angrep på personer og steder er selvsagt forbudt.
En annen utfordring med ytringsfriheten, som vanligvis er mer relevant for psykologer, handler om grenseoppgangene mellom oppriktig engasjement og ukritisk formidling av dårlig dokumentert kunnskap. Dette er ofte vanskelig, og det er mange gråsoner.
Engasjement er selvfølgelig bra, og som regel helt nødvendig for faglig utvikling.
– Noe av det fineste jeg opplever i jobben som visepresident er møtet med engasjerte psykologer som brenner for faget og det de holder på med.
Det kan være den erfarne klinikeren som over år har utviklet sin stil og sine intervensjoner, eller den unge forskeren eller klinikeren som er ivrig etter å utforske og utvikle nye metoder for å bringe faget videre.
Begge tror på det de gjør, begge opplever resultater, og begge er oppriktig engasjerte. Og det er veldig bra, i nesten alle tilfeller.
Samtidig blir det noen ganger utfordrende. Som psykologer er vi både akademikere som er forpliktet til å teste og begrunne kunnskap, og helsearbeidere som er forpliktet til å gi evidensbasert behandling.
Det betyr at det vi gjør skal og må være basert på kunnskap, og at både ny og etablert kunnskap alltid må kunne testes og begrunnes med noe mer enn tro og engasjement.
Psykologforeningen baserer vårt arbeid på prinsipperklæringen om evidensbasert psykologisk praksis, som sier at:
«Evidensbasert psykologisk praksis er integrering av den beste tilgjengelige forskningen med klinisk ekspertise sett i sammenheng med pasientens egenskaper, kulturelle bakgrunn og ønskemål.»
Prinsipperklæringen er kanskje ikke perfekt, men den klarer den viktige oppgaven å forene å klinisk skjønn og pasientenes preferanser med den «beste tilgjengelige forskningen».
Det betyr i praksis at ja, vi skal selvsagt ta hensyn til pasientens ønsker, men ikke hvis vi vet at dette vil være skadelig eller uvirksomt.
Og ja, vi skal og må bruke vårt kliniske skjønn og erfaring, men vi må også alltid være åpen for at det vi har gjort, over år, kan måtte endres basert på ny kunnskap. Eller at den nye metoden, som vi er så begeistret for, faktisk ikke er så virksom, eller at skadevirkningene kanskje er større enn effektene, på gruppenivå.
Dette gjelder for den enkelte kliniker, som alltid må være åpen for å revurdere egne metoder og preferanser, og det gjelder i enda større grad for forskere, som må være nøyaktige i testing av både gamle og nye metoder.
I Morgenbladet 24.09.24, har Anders Danielsen Lie en kommentar som handler om at det amerikanske legemiddelverket FDA har avvist å godkjenne MDMA som medisin ved posttraumatisk stressforstyrrelse.
Her kritiserer han forskningen på MDMA for å være for lite nøytral, og ber både Psykologforeningen og Legeforeningen om å anbefale sine medlemmer å melde seg ut av lobbyorganisasjoner dersom de skal drive med denne typen forskning.
En slik anbefaling måtte i så fall ikke bare gjelder forskning på MDMA, men på alle områder, og det vil være vanskelig å gjennomføre i praksis.
At forskere forsker på tema de er interessert i, og også er medlem av interesseforeninger er naturlig, og behøver ikke være et problem. Tvert imot. Engasjement er bra, og deltagelse i samfunn og foreningsliv er som regel også bra.
Problemet oppstår når engasjementet blir så stort at den sunne, akademiske skepsisen forvitrer, og den nøytrale forskningen blir presset til side for forskning som har som viktigste formål å bekrefte min tro, ikke å utforske virkeligheten. Da er vi på ville veier.
Dette gjelder selvsagt ikke bare nye metoder.
– Også etablerte metoder og etablerte sannheter må tåle ny forskning.
Som klinikere må vi akseptere at det vi har praktisert, kanskje i mange år, viser seg å være feil, unøyaktig eller at det nå finnes bedre metoder. Det betyr selvsagt ikke at vi skal ha dobbelt blindede, randomiserte kontrollerte studier på alt vi gjør. Det er ikke praktisk mulig, og det vil begrense faget i stor grad. Men det betyr at vi må tåle å tenke nytt om det vi har gjort lenge.
Da jeg var i hovedpraksis, for over tyve år siden, møtte jeg klinikere som sa at jeg aldri måtte spørre om selvmordstanker, for det kunne sette pasienten på ideer om selvmord. Nå vet vi at det ikke stemmer, vi skal og må snakke om selvmord.
Samtidig vet vi også at det faktisk ikke er mulig å gjøre eksakte forutsigelser av alle suicid, på individnivå, og de de nye anbefalingene for suicidvurderinger er blitt justert etter denne kunnskapen.
Og sånn går utviklingen. Vi får ny kunnskap, vi lærer, og vi justerer praksis. Vi lærer av hverandre, av pasientene, av erfaring, og av forskning. Det viktige er at vi lærer, at vi er villige til å revurdere våre oppfatninger når det er nødvendig, og at vi kan begrunne våre meninger og handlinger.
Denne høsten har psykologforeningen nedsatt en arbeidsgruppe som ser på kravene til evidens i spesialistutdanningen, og hvordan prinsipperklæringen om evidensbasert psykologisk praksis kan operasjonaliseres til konkrete kriterier fagutvalgene kan bruke i sin vurdering av utdanninger som søkes godkjent til spesialiteten.
Det er ett tiltak for å styrke den kunnskapsbaserte tilnærmingen. Det finnes mange flere. Ingen av dem handler om at alt skal begrunnes med randomiserte studier, eller om å drepe engasjement eller hindre ytringsfrihet.
– Engasjerte psykologer som tror på det de gjør er fantastisk, de trenger vi flere av!
Men vi må kunne begrunne det vi sier, og det vi gjør. Og vi må kunne begrunne det godt.
Som psykologer har vi makt over personer i sårbare situasjoner. Da må vi basere våre valg på den til enhver tids beste tilgjengelige kunnskapen.
Teksten ble først publisert i Tidsskrift for Norsk psykologforening 01. november 2024.