Marius Råkil, psykologspesialist
Hva kan være voldens årsaker? Og hva er grunnlaget for å gi voldsutøveren god og effektiv hjelp?
Det finnes flere forskjellige definisjoner av hva vold er.
«Vold er enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, skremmer eller krenker, får den andre til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil».
I dette ligger det at vold ikke alltid er et klart og entydig fenomen. Vi må alltid vurdere hvilken sammenheng handlingen inngår i.
En handling er en voldshandling dersom den har som funksjon å kontrollere og påvirke en annen person. En voldshandling har som egenskap å krenke den andres frihet og integritet.
Les: Å være offer for vold i nære relasjonerDet er mange forskjellige måter vold kan komme til uttrykk på. De fleste tenker kanskje først og fremst på fysisk vold og psykisk vold hvis de blir spurt om ulike eksempler på voldsbruk.
Fysisk vold er ikke bare å slå noen, men all form for fysisk maktmisbruk. Psykisk eller emosjonell vold handler om å styre og kontrollere en annen person gjennom å få den andre til å bli redd eller føle seg liten og uten verdi.
Vi som jobber med menn og kvinner som utøver vold og utsettes for vold blir også fortalt historier om materiell vold, for eksempel å kaste eller gå løs på og ødelegge materielle ting, eller seksualisert vold som kan handle om alt fra å mase seg til sex til voldtekt.
Med voldtekt menes både voldtekt som straff, og voldtekt i form av såkalt «forsoningssex» etter vold, når den voldsutsatte er med på slik sex av redsel for ny vold dersom den voldsutsatte sier nei.
Latent vold er en annen form for vold som utøveren ofte ikke er seg bevisst.
Med latent vold menes hvordan en voldsepisode kan prege og påvirke den utsatte i lang, lang tid etter at voldsepisoden hendte, selv om det ikke skjer ny konkret vold i tiden etterpå.
Den som er utsatt for vold, kjenner ofte denne voldsformen godt igjen.
dinveiut.no er Nasjonal veiviser ved vold og overgrep, og har samlet en oversikt over hjelpetilbud for voldsutsatte.
Det kan være ulike årsaker til at en person utvikler et voldsproblem.
Vold kan være en personlig måte å takle vanskelige følelser på. Et eksempel kan være å bli sint på en skremmende måte, eller slå, slik at man fremstår som stor og sterk, istedet for å vise frem den vanskelige følelsen som var der i utgangspunktet i situasjonen.
Vanskelige følelser kan for eksempel være litenhet, skamfullhet, føle seg tråkka på, mindreverdighet, utilstrekkelighet eller avmektighet.
Vold kan også være knyttet til oppfatninger om mannlige og kvinnelige kjønnsroller og et undertrykkende kvinnesyn.
Dersom utøveren av vold tenker at det ligger til hans rett og plikt som mann og familieoverhode, vil det kunne bidra til at vold forekommer og vedvarer.
En annen årsaksfaktor kan være at vold oppleves som en «normaltilstand», det vil si at volden alltid har vært en del av livet og livserfaringene. I dette kan det eksempelvis være at utøveren av vold kan ha hatt en voldsutøvende far som rollemodell.
Les også: Hva er tilknytning?Vold kan også være et resultat av traumatiske barndomserfaringer knyttet til vold.
Vi vet i dag at svært mange av de som utøver vold i nære relasjoner, har opplevd vold i sin egen oppvekstfamilie.
Barn som lever med vold hjemme opplever ofte mye utrygghet, redsel og ensomhet som et resultat av at volden er der, og at det ikke er trygt hjemme.
Les også: Hva er følelser?Norge var tidlig ute med å tenke at utøvere av vold i nære relasjoner behøver hjelp for å klare å slutte med vold.
Det betyr at de fleste som arbeider med helse og omsorg er oppmerksomme på at vold forekommer i mange familier.
Blant de allmenne offentlige hjelpetjenestene kan man snakke med både fastlegen, helsestasjonen, sosialtjenesten og psykisk helsevern om behovet for hjelp.
Samtidig finnes det flere virksomheter som arbeider særskilt med å tilby spesialisert hjelp til utøvere av vold i nære relasjoner.
Disse er først og fremst familievernkontorene, tilbudet om sinnemestring ved Brøset i Trondheim og stiftelsen Alternativ til Vold (ATV).
En anerkjent behandlingsmodell for arbeid med utøvere av vold i nære relasjoner som er utviklet ved Alternativ til vold, fokuserer på fire temaområder det er viktig å jobbe med når man skal finne frem til varige alternativer til vold.
Det legges vekt på å snakke om de forskjellige voldsepisodene på en konkret og detaljert måte. Det er viktig å se på forutgående hendelser, følelser, tanker og virkninger for berørte parter inkludert eventuelle barn som vitner til volden.
Det er av spesiell betydning at klienten blir bedre kjent med eget sinne og andre negative følelser. Det muliggjør bedre selvkontroll.
Inngangen til denne kartleggingen, er at klient og terapeut sammen ser detaljert på første, verste og siste voldsepisode. Klientene blir først og fremst bedt om eller invitert til å fortelle om voldsepisodene.
Denne fremgangsmåten tjener flere formål: Den motvirker nekting, bagatellisering og eksternalisering av volden. Fremgangsmåten bidrar også til en økt erkjennelse hos klienten av voldsproblemets omfang og alvorlighet.
Det er viktig å snakke om å ta ansvar for volden og eierskap til egen atferd, egne følelser og hvordan man forstår andre. Det brukes ulike teknikker for å arbeide med å øke klientens ansvarsfølelse.
Klienten inviteres til å bruke et konkret språk i beskrivelsen av volden med seg selv som hovedperson i beskrivelsene. Klienten blir invitert til å se på egne intensjoner og erfaringer med hva vold eller trusler om vold har pleid å føre til, mer enn å se på årsaker til volden.
En tredje måte å arbeide på er å på nytt gå gjennom tidligere kartlagte voldsepisoder og fokusere på hva som gjorde at klienten stopper å bruke vold når han faktisk stopper, mer enn å fokusere på hvorfor han eller hun begynte.
Dette hjelper klienten til å selv se at volden ikke er et resultat av å miste kontroll, men mer har funksjon av å være et aktivt handlingsvalg, som dermed kan velges bort, selv om ikke klienten selv har opplevd at bruken av vold var en planlagt handling.
Etter de første viktige trinnene med å vedkjenne seg volden og ansvaret for den, arbeides det under dette temaområdet med å utforske temaer som kan hjelpe klienten til å forstå hvorfor han har utviklet et voldsproblem, hvor det kommer fra, hvilke erfaringer i klientens liv som kan her settes fokus på for å forstå volden i sammenheng med både verdisett og holdninger i kulturen og med klientens livserfaringer.
Behandlingen retter seg inn mot å hjelpe klienten til å rette blikket mot seg selv.
I behandling er ikke målet å finne den fullendte og perfekte årsaksforklaring, men snarere en forklaring som gir mening, og som gir mulighet til bearbeiding og endring.
Mange klienter har lite tidlig trening i viktige sosiale ferdigheter, og har derfor problemer med å uttrykke følelser, vise empati, kommunisere, samarbeide, tåle nærhet og konflikter og sette grenser på gode måter.
Det endringsfokuserte arbeidet i denne fasen er knyttet opp til bearbeiding av traumatiske bakgrunnsforhold og plassering av sinne og sorg der det hører hjemme. Det er også sentrert rundt utvikling av og trening på følelsesmessig sensitivitet og kommunikasjon.
Klienter trenger ofte hjelp til å forstå og ta inn over seg alvoret i voldens konsekvenser for utsatte, eventuelle barn og for voldsutøveren selv.
En forutsetning for å ta inn over seg andres lidelse er at man først har klart å se og vedkjenne seg volden sin, har anerkjent ansvaret for den, samtidig som man har gjort en jobb for å sette volden i perspektiv og sammenheng.
Det er derfor naturlig at et særlig fokus på virkning og konsekvens først kommer som det siste trinn i terapi.
Et viktig verktøy mot fremtidig vold er det å kunne oppleve andres angst og smerte, noe som gjør arbeidet med dette området sentralt i forhold til å forebygge vold.
Samtidig er det ta inn over seg konsekvensene, den viktigste oppreisningen en voldsutøver kan gi dem som har vært utsatt for volden.
Dette er også et sentralt element i det å ta det fulle og hele ansvar for volden. Jobben i denne fasen krever en styrke av klientene som forutsetter en god og trygg relasjon mellom klient og terapeut, ifølge Isdal og Råkil, 2002.
Les også: Barn og traumerDet har blitt forsket på både livserfaringene til utøvere av vold i nære relasjoner og om det hjelper med behandling.
Denne forskningen viser både at behandling nytter, og at det som oftest er ganske sammensatte årsaker til at noen utvikler et voldsproblem.
I samfunnet finnes det holdninger som umenneskeliggjør eller demoniserer utøvere av vold. Det er viktig å huske at det er en stor forskjell mellom de destruktive handlingene, og hvem voldsutøveren er som person.
Vi som arbeider med voldsutøvere erfarer at personer som utøver vold, skammer seg over volden de utøver. De er heller ikke er blinde for de ulike konsekvensene volden har for de som utsettes for den. Deres felles problem er at de ikke klarer å stoppe å bruke vold helt på egenhånd.
Det er grunner til at voldsutøvere har utviklet voldsatferden. De er ikke født voldelige, men kom til verden i en kulturell virkelighet og i en familie med gitte omsorgsbetingelser, og med ulike livserfaringer som har bidratt til utviklingen av et voldsproblem, ifølge Heltne og Steinsvåg, 2011.
Om man skal gi de mange menn og kvinner som har vært modige nok til å be om hjelp, og som har gjennomført et behandlingsforløp en kollektiv stemme, så sier de:
«Det har vært avgjørende for meg at volden min ble tatt 100 prosent på alvor. Det har vært like avgjørende for meg at jeg ble møtt med respekt og empati - som et helt menneske».
Les om fler livsutfordringer
