Hva er radikalisering?
en prosess der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå politiske mål
Kilder: Regjeringen og PST.
Hva er radikalisering?
Cathrine Moestue, psykolog
Hvilke psykologiske mekanismer kan gjøre seg gjeldende i radikaliseringsprosesser?
Radikalisering har blitt et populært ord, men er ofte dårlig definert. Ofte brukes radikalisering slik at det omhandler alle terrorister, men det er å bruke begrepet for vidt.
Det er mange veier inn til en terroristgruppe eller terrorhandling. Alle terrorister er ikke radikalisert.
Radikaliserings prosesser kan skje innenfor alle typer totalitære livssyn og politiske ideologier, enten det er nynazisme, anarkisme eller ekstreme religiøse sekter inkludert ekstrem islamisme.
Sosiale behov
Feltet er komplekst: På den ene siden har noen mennesker så mye frustrasjon at de kan søke alternative og ekstreme måter å forstå samfunnet på og ønsker å forandre samfunnet på ekstreme måter.
Ofte knyttes en slik tilstand til grader av opplevd isolasjon og samfunnsmessig marginalisering.
Det finnes sterkt forskningsmessig belegg for at mange av dem som deltar i voldsekstremistiske grupper og aktiviteter, gjør det ut fra sosiale grunner og behov, og ikke på grunn av ideologisk overbevisning og religion, ifølge Bjørgo, 2015.
Sårbare rekrutteres
På den andre siden er det i sekter og i ekstrem islam individer som rekrutterer svært aktivt og som gjennom manipulerende teknikker trekker, ofte sårbare, personer inn i gruppen.
Det finnes derfor både individer som aktivt oppsøker ekstreme grupper eller ekstreme handlinger, og individer som blir manipulert inn.
Når en først er blitt en del av gruppen, er de manipulerende kreftene sterke.
Kjennetegn på radikaliseringsprosessen
- utvikling av et ensidig verdensbilde
- ikke rom for alternative perspektiver
- drastiske handlinger, som støtte eller oppfordringer til vold, anses som nødvendig
- en tanke om at hensikten helliger midlene
Kilde: regjeringen.no.
En full radikaliseringsprosess kjennetegnes ved et målrettet angrep på en persons identitet og vaner. Hensikten å endre personens virkelighetsoppfatning og selvbilde.
Forstår vi de psykologiske mekanismene bak radikaliseringsprosessen, kommer vi lettere i posisjon til å yte effektiv hjelp.
Målrettet prosess
Det er ikke først og fremst i den radikalisertes historie vi finner forklaringen på radikaliseringsprosessen, det er i den aktive rekrutteringen.
For gruppen og den som driver rekruttering, er radikaliseringsprosessen målrettet mot å endre personens virkelighetsoppfatning og selvbilde.
Underkastelse
Hensikten er få rekrutten til å underkaste seg rekrutterer, som er ledelsen, og doktrinen i den ekstreme gruppen. Slike prosesser ligger under radaren for bevissthet.
Det er vanlig for en som er radikalisert å selv starte rekruttering i eget nettverk, for eksempel av venner og familie. Dette fenomenet er et av mange fellestrekk mellom sekter og terroristgrupper.
Og selv om toppledelsen holder seg skjult i denne fasen, er denne typen gruppepress en del av måten ledelsen oppnår kontroll på.
Radikal endring
Det som er typisk for en radikaliseringsprosess, er at den reflekterer en radikal endring av tidligere verdier, holdninger og atferd.
Det virker som om valgene er tatt frivillig i øyeblikket, ingen holder en pistol mot noens hode, men endringene involverer en stor kostnad for rekrutten.
Denne kostnaden kan involvere isolering fra familie og venner, negativ publisitet, brudd med tidligere forpliktelser, tid, penger, tapte muligheter, og psykisk skade på en selv og pårørende.
Hva er kostnaden?
Når vi får øye på kostnadene de radikaliserte bærer, er det lettere å få øye på manipulasjonen:
Forestill deg at en rekrutterer spør:
«Hei vil du droppe dine planer for fremtiden, bryte all kontakt med din familie, venner og underkaste deg totalt til tjene vår sak og vår leder. Jeg vet ikke hvilken rolle du får, kan være å vaske opp, samle penger, rekruttere andre, bli selvmordsbomber eller sex slave. Nå hva sier du? Interessert til å bli med?»
Ingen sier ja til dette. Men det er likevel konsekvensen av prosessen.
Syke? Sammenhengen radikalisering og psykisk helse
Det har vært mye diskusjon de siste årene om forholdet mellom tilstedeværelsen av psykiske lidelser, inkludert traumer og psykoser, og radikalisering.
Nyere forskning ser sammenhenger mellom psykiske lidelser – spesielt depresjon, psykoser og autisme – som en risiko for radikalisering, som forskeren Bhui med flere i 2020.
Det er nå en økende forståelse for sammenhengen mellom psykisk helse og voldelig ekstremisme, og betydningen av psykisk helse som en medvirkende eller drivende faktor i radikalisering og rekruttering.
Det er derfor også mer forståelse for den viktige rollen som psykisk helse– spiller i forebygging av voldelig ekstremisme. Hovedutfordringen for denne sektoren er å tolke tegn på radikalisering hos enkeltpersoner, i ulike settinger, og hjelpe de som kan stå i fare for å bli radikalisert. RAN Mental Health Working Group fokuserer på å øke bevisstheten innen helsesektoren og bidra til å etablere et effektivt nettverk av helsepersonell på tvers av EUs medlemsland.
Denne utgaven av magasinet Spotlight fra nettverket av helsepersonell, tar en titt på karakteren av psykiske helseutfordringer, inkludert personlighetsforstyrrelser og barndomserfaringer, kjønn, trening for utøvere og etiske hensyn. Magasinet har en rekke originale artikler fra ulike eksperter om temaer som personlighetsforstyrrelser og podcast om ekstremisme som blant annet diskuterer hvilke faktorer som trekker individer inn i radikaliseringen.
Noen elementer kan særlig gjøre mennesker mer sårbare for å bli rekruttert.
Øker sårbarhet
- Ensomhet som det å flytte til et nytt sted
- Depresjon som vi kan føle når vi mister en venn eller ikke får til et vennskap
- Usikkerhet om livsvalg som hva skal jeg bli eller hvordan skal jeg klare å bli bra nok?
- En frustrerende livssituasjon som arbeidsledighet, manglende livsmuligheter, stoffbruk eller kriminalitet en egentlig skammer seg over
Utenforskap
Samlet kan en si at sårbarheten øker der en er, eller kjenner seg isolert fra samfunnets goder. Ofte omtales dette som marginalisering eller utenforskap.
Men sårbarhetene er ikke en magisk ledetråd til deltagelse i ulike destruktive grupper. Det er ofte først i samspill med en manipulator, en som skaper fantasier og gir falske løfter om en ny rolle, identitet og mening med tilværelsen, at medlemskapet kan bli fristende.
Det kreves modenhet for å si nei og yte motstand. Slik modenhet forutsetter at personen eller ungdommen har formet en identitet som er sosialt akseptert. Personer som ikke har en sterk selvfølelse, har en sterkere tendens til å identifisere seg med kulturelle helter og internalisere deres verdier.
Les: Hva er selvfølelse?En nyttig ressurs for gruppa
Terrorister må fungere tilstrekkelig for å anses som en nyttig ressurs for gruppen de skal rekrutteres til.
Soloterrorister kan i større grad ha psykiske problemer eller være i psykisk ubalanse idet de begår terrorhandlinger. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) viser i sin temarapport om ekstremisme og psykiske lidelser fra 2022, til en studie som fant at sannsynligheten for at en soloterrorist har en psykisk lidelse er 13 ganger høyere enn for medlemmer av en terrorcelle.
At radikaliseringsprosesser og deltakelse i terrorisme i seg selv kan føre til psykisk uhelse, er imidlertid et annet spørsmål.
Mekanismene for manipulering
Modellen som passer best til å forklare hvordan mange terrorister blir rekruttert og overbevist nok til å utføre terrorhandlinger, tar ikke utgangspunkt i personlig karakter eller unike sårbarheter, men i en unik indoktrineringsprosess som bruker kraftfulle mekanismer for manipulasjon.
Fordi de som rekrutterer klarer å isolere rekrutten fra andre typer informasjon, vil sosial innflytelse virke mye sterkere.
Isolert fra egen tvil
Den typen gruppepress de kjenner på, er ikke bare konformitet, men mer er en slags «super-konformitet»:
Rekrutten lever en klaustrofobisk tilværelse og tar sine beslutninger innenfor en svært begrenset virkelighet.
Han eller hun er ikke bare isolert fra samfunnet og familien sin, men også fra seg selv, sine egne følelser og egen tvil.
Radikaliseringsmekanismene er ikke mystiske. De kan forklares med kunnskap om sosial innflytelse og hjernens to tenkesystemer som opprinnelig ble foreslått av psykologene Keith Stanovich og Richard West.
Hjernens to tenkesystemer
System 1 virker automatisk og hurtig, med liten eller ingen anstrengelse og ingen opplevelse av viljeskontroll.
System 2 tildeler oppmerksomhet til de anstrengende mentale aktivitetene som krever det, inkludert komplekse utregninger. Aktiviteten til system 2 assosieres ofte med en subjektiv opplevelse av agens, valg og konsentrasjon.
Kilde: Daniel Kahneman.
Skape en ny tilknytning
Det er mange mekanismer som skaper medgjørlighet, konformitet og lydighet. Det spesielle med slike prosesser og som skiller dem fra vår hverdag, er deres intensitet.
De som rekrutterer, kan bruke hundrevis av timer for å skape en ny tilknytning, isolere og gjøre rekrutten lydig.
De manipulerer de grunnleggende menneskelige behovene; å ha ett godt selvbilde, bli sosialt akseptert og å ta gode valg.
Grooming
I begynnelsen er «kjærlighet» også kalt for grooming, den viktigste mekanismen.
Ledelsen later som om de liker sine «radikaliseringsobjekter», som om de har samme interesser som dem og bygger raskt opp en tillitt.
De gir ros, positive forsterkninger, sender gaver, sms og er sammen uten å fortelle hvem de er eller hvilken organisasjon de representerer.
Det er ikke slik at den radikaliserte blir radikalisert fordi personen er marginalisert, men fordi noen elsker dem og gir dem en intens følelse av å bli sett. Ofte er den følelsen så sterk at de ikke kan huske noen gang å ha følt slik kjærlighet.
Senere, når den blir trukket tilbake, begynner rekrutten å jobbe hardt for å få den gode følelsen igjen. De har blitt avhengige.
Gruppepress og frykt
Når rekrutten har kommet lengre inn i prosessen, endrer manipuleringsmekanismene seg. Da er det frykt og gruppepress som gjelder.
Først handler det om å komme inn under huden på rekrutten, for at alarmklokken ikke skal gå.
Det er et bevisst og intenst identitetsovergrep, der rekrutten må endre sine vaner, sine matvaner, kleskoder og hverdagsrutiner.
Det radikale bruddet på hverdagens rutiner og tillitten til foreldre og samfunnet produserer en usikkerhetsfaktor som igjen gir en økt sårbarhet for andres veiledning.
Spiller på frykt
Når mennesker blir redde, kan de noen ganger bli handlingslammet, men en dyktig rekrutterer peker mot handlingsalternativet og viser til at det haster: Du vil miste veien til frelse eller din mulighet til å redde verden hvis de ikke handler nå.
Det kan være en sterk motivator når rekruttens mentale tilstand er overbelastet med frykt og forvirring.
Samspillet og dynamikken i relasjonen og ideologien i totalitære grupper blir ofte kalt for den destruktive triaden:
Rekrutten har identifisert seg med lederen, underkastet seg og blitt avhengig av aksept. Dette følger-leder- forholdet, i kombinasjon med en perfeksjonistisk ideologi, blir holdt opp som et speil for å forsterke skyldfølelse og fanger rekrutten i en selvradikaliseringsprosess.
Foten i døra-teknikker
«Selvradikalisering» høres autonomt ut, men handler om en avhengighet av å være «bra nok» i forhold til det perfeksjonistiske og moralske idealet i doktrinen.
Teknikken som setter i gang prosessen, blir kalt for foten i-døra mekanismen fordi det gjerne starter med små uskyldige skritt som å samle inn penger til ofre i krigssonen, og styres av stadig større forpliktelser som er konsistente med den første lille steget.
Ledelsen spiller på skyldfølelse. Rekrutten gjennomskuer derfor ikke manipulasjonen, og tror valgene han eller hun tar er frivillig.
Vi kan hjelpe dem sette ord på det de opplever ved å stille små forsiktige prøvende spørsmål. Det er utrolig vanskelig å innrømme og tørre å se på at en ble så avhengig av kjærlighet og aksept.
Hva kan foreldre og venner gjøre?
Det første vi kan gjøre er å starte med en ikke-dømmende holdning.
Det kan være svært vanskelig fordi den radikaliserte ofte opplever å ha fått tilgang til en hemmelighet om denne verden. De føler seg utvalgte og har ofte fått beskjed om å ikke dele denne hemmeligheten med oss.
Å møte en radikal og arrogant person som har en totalt annerledes virkelighetsoppfatning enn vår egen, med en ikke-dømmende holdning kan derfor være en stor utfordring. Det kan sammenlignes med å ha en narkoman i familien. Og vi klarer det ikke alene.
Vanlig kommunikasjon og bekymringssamtaler med foreldre og venner vil ikke kunne hjelpe dem fra den kyniske og kraftfulle radikaliseringsprosessen.
Samle gode krefter
Derfor kan det være lurt å samle en gruppe mennesker som er glad i ditt barn, gjerne med en psykolog eller annen fagperson som forstår ekstremisme og manipulasjon, gjerne inkludere en avhopper fra gruppen de tilhører, de kan være svært nyttige.
Sammen kan dere planlegge en kommunikasjonsstrategi og handlingsplan.
Veldig kort kan vi si at det går ut på å elske dem tilbake igjen og minne dem på hvem de var.
Der hvor rekrutterer bruker hundrevis av timer på “love bombing”, må vi bruke minst to hundre timer og virkelig vise at vi elsker dem, og at det er en plass til dem og at vi vil ha dem hos oss.
Være kontrasten til rekrutteren
Der rekrutterer bruker isolasjon for å begrense valgene deres, kan vi skape situasjoner som åpner opp valgmulighetene. Vi kan gi dem kunnskap og stille gode spørsmål.
Der rekrutterer bruker skyldfølelse, kan vi fortelle dem at vi aksepterer dem akkurat slik de er og hjelpe dem å se at de er ”gode nok”, gi dem mestringsfølelse og en plass i vårt samfunn.
Det er vanskelig nok for oss å slå opp med en kjæreste eller slutte i jobben. Å forlate en ekstrem gruppe er ekstremt mye vanskeligere. Ikke minst på grunn av skammen over at det å bli sett og elsket fikk dem til å gjøre ting de ellers aldri ville gjort.
Men det er alltid håp om å få dem tilbake. Det har skjedd mange ganger før.
Kjenner ikke igjen min egen..
Foreldre blir bekymret med god grunn når de ikke helt kjenner igjen sine barn og opplever at de gjør ukarakteristiske ting.
Hvis dette er din bekymring, så skriv ned en liste over den adferden som bryter med en tidligere identitet.
Litt avhengig av hvem de var før, kan slik adferd være å lyve, forsvinne og isolere seg i lengre perioder, endre matvaner, miste interesse for skolen og fremtidsplaner, slutte å lese avisen og slutte å ringe gamle venner.
Det kan også være at den radikaliserte vil ”frelse” sine foreldre.
Kunnskap er makt
Jo mer vi forstår om totalitære grupper, sekter og gruppepsykologi, jo mer vil vi kunne motvirke den destruktive radikaliseringsprosessen.
Tre steg på veien
- Første steg er å bygge tillitt og forsterke tilknytningene som finnes i personens naturlige nettverk.
- Steg to blir å samle informasjon, som alt den radikaliserte likte å gjøre og være før.
- Steg tre handler om å plante tvil i den sort-hvite tankegangen og inkludere dem i nye aktiviteter.
Mulige metoder
Metoder vi kan bruke er motiverende intervju eller kognitive teknikker for virkelighetsjekking sammen med mye omsorg, forståelse og lytting.
Vi må være forberedt på å ta vanskelige politiske diskusjoner uten å gå i forsvar, men hele tiden hjelpe dem å finne frem til alle nyansene av grått slik at det ekstreme virkelighetsbilde slår sprekker. Da kan de begynne å tenke selv igjen.
Videre er psykoedukasjon eller undervisning om tilstanden viktig for radikaliserte, slik at de selv forstår mekanismene om hvordan gruppen klarte å endre deres virkelighetsoppfatning.
Les mer om psykoedukasjon i artikkel om bipolar lidelseRadikaliseringsprosessen kan snus
Det er også viktig å kunne forstå hvordan andre har klart å forme personligheten deres slik at den ble nyttig for gruppens mål, hvordan de klarte å devaluere og dehumanisere alle andre kilder til informasjon og gjøre dem avhengige av gruppen, hvordan deres egen indre stemme ble undertrykt og hvordan de klarte å etablerte destruktive grenser mellom dem og verden utenfor.
Det er viktig å huske at det er fullt mulig å snu en radikaliseringsprosess.
Det er en vei inn, men det er også en vei ut og vi er ikke hjelpeløse.
Det er alltid håp om å snu prosessen og vinne våre nære tilbake
Hvor kan man få hjelp?
- Familier som har mistet barn til radikaliseringsprosesser og krigen i Syria har startet et internasjonalt nettverk som heter Mothers for Life . Nettverket er skapt av Christianne Boudreau og Daniel Koehler ved Tysk Institutt for Radikalisering og De-radikalisering studier (GIRDS)
- Regjeringens side for hjelp, råd eller kunnskap om radikalisering og voldelig ekstremisme
- Hjelpekilden
- Modum Bad, Instituttfor sjelesorg
- RVTS Øst, Kunnskapsportal om radikalisering og voldelig ekstremisme
- NKVTS, Nasjonalt Kunnskapsenter om vold og Traumatisk Stress
- Veileder for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme
- Foreldreveileder fra Bærum kommune
Andre nettsider:
- Litteraturen om sammenhenger mellom psykiske lidelser og voldelig radikalisering spesifikt, og ekstremisme mer generelt, er sparsom. Mange radikaliserte har ikke psykiske lidelser eller kriminelle historier, men nyere politikk og forskning påberoper seg en sammenheng mellom psykiske lidelser – spesielt depresjon, psykoser og autisme – som en risiko for radikalisering (Bhui K, et al.2020).
- Selv om studier ser ut til å peke mot en sammenheng mellom psykiatriske diagnoser og radikalisering, er funnene inkonsekvente og tillater ikke en klar konklusjon. Metastudier rapporterer betydelig variasjon i prevalens mellom enkeltstudier (Trimbur et al., 2021) og merker at mange studier har et svakt diagnostisk grunnlag (Corner et al., 2021; Gill et al., 2021).
- De heterogene funnene kommer ikke som en overraskelse, siden radikalisering vanligvis blir sett på som en kompleks prosess med et bredt spekter av veier (Borum, 2012). Som sådan spiller mange faktorer en rolle i radikaliseringsprosesser, for eksempel tilstedeværelsen av sosiale motganger, tilgjengeligheten av radikal ideologi og nærhet til radikale politiske grupper.
- I tillegg er radikalisering en svært dynamisk prosess som omfatter personlighetsendringer (Bjørgo, 2011) og representerer en uavhengig kilde til psykisk stress som må håndteres (Koehler, 2020).
- Studier om sammenhengen mellom psykiatriske diagnoser og ekstremisme kan verken redegjøre for kompleksiteten eller dynamikken i radikaliseringsprosesser. Det er derfor fortsatt uklart hvordan høyere prevalens for psykiatriske diagnoser blant ekstremistiske populasjoner skal tolkes. Basert på tilgjengelige data kan det ikke fastslås en årsakssammenheng mellom psykiske lidelser og radikalisering.
- De fleste radikaliseringsstudier generelt, har en merkbar tendens til å fokusere primært på islamisme, mens høyreekstremisme har en tendens til å spille en mindre rolle (Bjørgo og Aasland, 2019).
- Det kan imidlertid finnes isolerte studier som hevder at høyreorienterte voldsforbrytere har større sannsynlighet for å ha hatt traumatiske opplevelser i løpet av barndommen (Baron, 1997; Simi et al., 2016).