Hva er tilknytning?

Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson, psykologspesialister i barne- og ungdomspsykologi og Guro Øiestad, psykologspesialist i voksenpsykologi

Tilknytning er mer enn trygghet og gode følelser. Det dreier seg også om å hjelpe barn med vanskelige følelser og støtte dem i utforsking og lek.

Det finnes to grunnleggende behov hos ethvert menneskebarn: Behovet for beskyttelse og omsorg, og behovet for å undersøke og mestre verden. Begge er grunnlaget for trygghet og livsglede.

Det første mange tenker på ved tilknytning, er at barn kjenner nærhet og trygghet overfor de voksne rundt seg, som når et barn du er glad i sitter på fanget og lener seg godt inntil deg.

Dette er da også en vesentlig side ved tilknytningen. Men tilknytning er mer enn trygghet og gode følelser.

Det handler og om å hjelpe barna med vanskelige følelser og hjelpe dem i utforsking og lek.

Før vi sier mer om dette, skal vi se på et lite eksempel på tilknytning.

Første dag i barnehagen

Petter, 1 år, har sin aller første dag i barnehagen. Alt er nytt, og den eneste han kjenner er mamma.

Petter sitter på mammas arm. De går rundt i avdelingen og snakker med Iris, som skal være Petters kontaktperson i barnehagen.

Mamma setter seg ned i sofaen. Petter klynger seg inntil henne. Det er tydelig at han ikke er klar for å settes ned på gulvet.

Mamma lar Petter sitte på fanget mens Iris småprater med ham. Et kvarter senere krabber Petter selv ned fra mammas fang.

Han er interessert i en togbane som to andre barn leker med.

På vei bort til togbanen snur han seg for å se om mamma fortsatt sitter der. Både mamma og Iris smiler og oppmuntrer ham til å leke med toget.

To minutter senere har Petter tatt med seg en togvogn tilbake til mammas fang.

Barn søker trygghet

For et lite barn kommer trygghet foran alt.

Menneskebarnet kommer til verden med et innebygget og automatisk «program» for å søke trygghet og beskyttelse.

Akkurat som Petter søker inntil mamma når alt er nytt og ukjent. Det er dette som kalles tilknytning.

Tilknytning er

Barnets medfødte evne til å søke og holde seg i nærheten av en eller noen få voksne, og på den måten sikre sin egen trygghet og overlevelse.

Survival of the safest

Gjennom evolusjonen har tilknytningsatferd vokst fram nettopp fordi den har bidratt til overlevelse:

Barn som knyttet seg tett til noen få voksne, fikk best beskyttelse og hadde størst mulighet til å vokse opp og selv få barn.

Grunnleggende sett handler altså tilknytning om fysisk trygghet og overlevelse.

Psykologisk trygghet

Men de siste 50–60 årene har utviklingspsykologien vist oss at tilknytningens funksjon går langt utover den fysiske tryggheten.

Nærhet til trygge voksne er helt avgjørende også for barns psykologiske utvikling. Det er nettopp gjennom nære relasjoner til omsorgspersoner at barnet utvikler seg psykologisk sett og får en opplevelse av seg selv som et sosialt individ.

Emosjonell utvikling

Forskning har vist oss at barnets følelsesmessige og sosiale evner utvikles nettopp ved at barnet får knytte seg til stabile voksne som reagerer sensitivt på barnets behov. Dette omtales ofte som «sosioemosjonell utvikling».

Små barns følelser og sosiale tilbøyeligheter utløses av nære relasjoner.

Uten kontakt med stabile og sensitive voksne vil spedbarnets hjerne ikke utvikle seg normalt, selv om det får mat og varme og blir holdt fysisk i live.

Uten nære relasjoner, ingen sunn emosjonell utvikling. Opplevelsen av at en kjent og nær voksen passer på, er viktigere enn noe annet de aller første årene av livet.

Tilknytningsrelasjonene tidlig i livet er på en måte barnets grunnopplæring i: «Hvem er jeg, hvilken verdi har jeg og hvordan kan jeg være sammen med andre?»

Les også: Hva er følelser?

Barnet er avhengig av å møte et «program» for omsorg hos voksne: Det må være noen der som gir beskyttelse og omsorg.

Barnet trenger å motta omsorg, vi voksne må ønske å gi omsorg, slik mammaen til Petter lar ham sitte på fanget så lenge han trenger det.

Og heldigvis starter omsorgsprogrammet hos voksne som regel av seg selv.

Når vi får ansvar for et lite barn, blir de fleste av oss litt ømme i hjertet og får lyst til å ta godt vare på den lille.

Barn vil utforske

Alle barn er også født med et annet grunnleggende behov, nemlig behovet for å utforske og mestre omgivelsene.

Utforskertrangen kommer også tidlig til syne ved at babyen smaker på og undersøker alt som er innen rekkevidde.

Noen måneder ut i livet vil barnet opp og fram, med en ustyrlig forskertrang. Slik vi så at Petter ikke kunne motstå den spennende togbanen på gulvet, samtidig som han forsikret seg om at mamma fortsatt var innen rekkevidde.

Det finnes altså to primære behov hos ethvert menneskebarn, to behov som går i hver sin retning, men som likevel henger tett sammen.

To grunnleggende behov

Tilknytning: Barnets avhengighet og behov for beskyttelse og omsorg
Utforsking: Barnets selvstendighet og behov for å undersøke og mestre verden

Behovene er avhengig av hverandre.

For å kunne utforske må barn kjenne seg trygge og under beskyttelse. Det vil si at barn må ha en viss ro inni seg for å klare å være nysgjerrig på verden.

På den andre siden: Mens barnet utforsker verden, kan det bli både redd, sint og trøtt. Da trer behovet for nærhet og tilknytning fram igjen.

På denne måten er både tilknytningsbehovet og utforskingsbehovet avhengig av hverandre, og begge er grunnleggende for trygghet og livsglede.

Trygghetssirkelen

Trygghetssirkelen bygger på mange års forskning omkring tilknytning og viser oss hvordan de grunnleggende behovene henger sammen.

I nedre del av sirkelen ser vi barnets avhengighet og beskyttelsesbehov, altså tilknytningsbehovet.

Hånden som tar imot nederst til venstre representerer den sikre havnen i form av en nær og trygg voksen som barnet kan få hjelp, trøst og nærhet hos når tilknytningsbehovet er «slått på».

At tilknytningsbehovet er slått på, betyr at barnet trenger nærhet til den voksne.

Det kan være ulike grunner til dette, som at barnet ble engstelig, sliten eller lei seg, eller kanskje at barnet har sine første dager i barnehagen. Men ofte handler det ganske enkelt om et helt grunnleggende og naturlig behov for nærhet og bekreftelse, et behov for følelsesmessig påfyll.

I øvre del av sirkelen ser vi barnets selvstendighet og utforskertrang, barnets behov for å erobre og mestre verden.

Den øverste hånden representerer også den voksne, men her fungerer hånden som en trygg base for barnets utforsking.

Barnet tar seg en tur ut i verden, som for et lite barn kan innebære å krabbe bort til lekekassen, eller togbanen, i trygg forvissning om at den voksne er der og passer på.

Les også: Søvn hos små barn

Barnet trenger den voksne hele veien

Barnet trenger den voksne på ulike måter også øverst i sirkelen.

For små barn er bevegelsene rundt i sirkelen korte og raske. Barnet beveger seg ikke langt ut før tilknytningen skrus på og det trenger nytt påfyll, slik at det igjen kan bevege seg opp i sirkelen.

Kanskje oppstår det noe som er vanskelig å håndtere på egen hånd, for eksempel at barnet faller og slår seg når det reiser seg oppetter lekekassen.

Når barnet kjenner det gjør vondt, utløses tilknytningsbehovet, barnet er nede i sirkelen og vil trenge den voksne som en sikker havn.

Små eller store runder

På denne måten beveger barnet seg rundt i trygghetssirkelen i små eller store runder. Et lite barn har hyppige turer tilbake til den trygge havnen, og turene ut i verden øker i omfang med alder.

Trygghetssirkelen tydeliggjør for oss dynamikken mellom avhengighet og selvstendighet.

Utforsking og læring blir vanskelig, kanskje umulig, uten følelsesmessig påfyll. Tryggheten til å gå ut kommer fra vissheten om at det er mulig å komme inn igjen.

Selvstendighet vokser fram av tillatelsen til å være avhengig. På en annen side så trenger barnet å kjenne seg «fri» til å utforske. Avhengigheten avgrenses derfor gjennom tillatelsen til å være selvstendig.

Les også: Barn og traumer

Å få lys i lampen

«Barnets hjerne er en lampe, tilknytning er at kontakten settes i» , sier den amerikansk barnepsykiateren Daniel J. Siegel.

Dette er et fint bilde som sier noe om hvor viktig tilknytningen er for barnets vitalitet og utvikling.

Når barnet opplever at den voksne ser, forstår og gleder seg over det, føler barnet seg vel og blir glad. Eller for å si det på en annen måte: kontakten settes i, og lampen tennes. Med en trygg og omsorgsfull voksen ved sin side «våkner» barnet og starter på sin langsomme erobring av verden.

De tre første årene

De første tre årene av barnets liv står den emosjonelle utviklingen øverst på dagsordenen.

Det dreier seg om å bli kjent med og håndtere følelser, og utvikle evnen til å erfare, tåle og uttrykke både positive og negative følelser.

Å kunne gjenkjenne og skille mellom ulike følelser både hos seg selv og andre er selve grunnlaget for å kunne være sammen med andre, og er en vesentlig dimensjon ved psykisk helse.

Les også: Hva er resiliens?

Tåle egne følelser

Like viktig er det at barnet får utviklet evnen til å kunne regulere egne følelser.

Med å regulere mener vi hvordan vi greier å håndtere følelsene inni oss uten at de blir for store.

Små barn har i liten grad utviklet denne evnen. Det skal lite til før det «blusser» opp inni dem, og de trenger hjelp til å regulere følelsen ned.

For små barn er det viktig at de får nettopp denne hjelpen av noen de er knyttet til. Det er først og fremst sammen med sine viktige nære, det vil tilknytningspersonene, at barn lærer dette.

En viktig utviklingsoppgave er derfor å hjelpe barn til å tåle egne følelser, eksempelvis kunne kjenne på sinne uten å bli så overveldet at man utagerer, eller å kunne roe seg ned ved å søke trøst hos en annen.

Å lære om egne følelser legger grunnlaget for psykisk helse og vennskap gjennom livet.

Les: Hvordan snakke med barn om følelser?

Når du lurer på om ditt barn kjenner seg trygg

Jo mer et barn får hjelp med vanskelige følelser, får delt glede og blir støttet i sin nysgjerrighet, jo større er sjansen for at barnet er trygt.

Å være foreldre handler i stor grad om å kunne håndtere mange egne følelser og behov for så å kunne møte barnets behov.

Det kan være mange grunner til at foreldre strever med å gi barn den støtten og tryggheten de trenger.

Noen ganger har foreldre med seg eget strev inn i relasjonen. Det kan være psykiske vansker, vanskelige barndomserfaringer eller en vanskelig livssituasjon.

Andre ganger kan også barnet ha egenskaper som kanskje trigger eller utfordrer såre sider hos foreldrene.

Les også om familieterapi

Hvordan kan vi forstå og hjelpe de utrygge barna?

Om lag 30–40 prosent av barnebefolkningen er det vi kaller for utrygge barn. Vi skal se litt på hvordan dette preger barnas forventninger til seg selv og omsorgspersonene.

Utrygge barn har erfart at det ikke er så lett å få hjelp med alle følelser og behov.

I stedet for å kunne formidle seg direkte og i en rett linje, må de utrygge barna gå omveier for å oppnå den forbindelsen de trenger med den voksne.

I denne brokete prosessen er det vanskeligere å bli kjent med egne følelser og uttrykke seg overfor andre.

Tre typer utrygge barn:

De unngående barna
De ambivalente barna
De desorganiserte barna

Barn med unngående tilknytning

De unngående barna har lært at de må håndtere en del vanskelige følelser på egen hånd, og har dermed blitt vant til å klare seg mye selv, litt for tidlig.

Barnet begynner å forvente avvisning framfor hjelp når det er nede i sirkelen. Det kan være mange grunner til dette. En kan være at foreldrene er overbelastet eller strever med egne behov.

Men siden alle barn trenger kontakt og nærhet med sine omsorgspersoner, har de unngående barna en tendens til å «presse» seg opp i sirkelen og søke kontakt der i stedet.

Dette skjer ikke bevisst, men er en måte å være sammen med andre på som de gradvis lærer seg sammen med sine omsorgsgivere.

De gir villedende signaler når de er i bunnen av sirkelen, og «later som» de er på toppen av sirkelen i stedet.

Dermed virker de mer selvstendige og mestrende enn de egentlig er.

Et eksempel er den lille jenta som er redd, men som i stedet for å gå til mamma for å få trøst, nede i sirkelen, kommer med en bok og vil bli lest for, oppe i sirkelen. Hun uttrykker ikke et direkte og rettlinjet behov for trøst, men oppnår likevel kontakt og nærhet gjennom å lese bok.

Undertrykker eget omsorgsbehov

Unngående tilknytningsstil innebærer tendenser til å undertrykke behovet for omsorg og avhengighet. Når barnet egentlig er nede i sirkelen og trenger trøst og opplading, vil det kanskje fortsette å leke og si at det går bra.

Her ligger det villedende: Barnet framstår som selvstendig også når det trenger hjelp.

Forskjellen mellom det forsiktige eller sjenerte barnet og det unngående barnet, er at den forsiktige ikke på samme måte vil «late som» og presse seg opp.

Tilby trøst

Det kan være utfordrende å komme nær og få hjulpet de unngående barna når de har det vanskelig, men det er viktig at man forsøker.

Vær tydelig på at du tilbyr trøst.

Ikke vent på at barnet skal komme til deg for å få trøst. Gå bort til det og si at du ser at noe er vanskelig og at du tror det trenger hjelp.

Vis respekt, ikke press, men tilby vennlig omsorg. Kanskje når du ikke gjennom med én gang, men over tid kan din vennlige oppmerksomhet bidra til at barnet åpner mer opp og tar imot støtte og trøst, som det egentlig trenger.

Barn med ambivalent tilknytning

De ambivalente barna er utrygge på en annen måte enn de unngående barna. Der hvor det unngående barnet presser seg opp i sirkelen, har det ambivalente en tendens til å presse seg ned, ved å late som at det trenger nærhet.

Utforsking og selvstendighet har ikke fått nok støtte og spillerom. Disse barna gir dermed villedende signaler på en annen måte enn de unngående barna.

Foreldrene har kanskje holdt barnet for tett inntil seg, ikke ut ifra barnets behov for trøst, men ut ifra sitt eget behov for nærhet. I situasjoner hvor barnet egentlig var klar for utforsking, kan foreldrene ha blitt urolige og holdt den lille på fanget.

Et eksempel er gutten som har innkjøring i barnehagen, og etter flere dager med mamma til stede, er klar for å være der en stund uten henne.

Men gutten merker at mamma gruer seg veldig til å gå, så han klamrer seg til henne, som han pleier. Egentlig kunne han tenke seg å leke med de andre barna i sandkassen (oppe i sirkelen), men han holder seg hos mamma (nede i sirkelen).

Barnet kan plukke opp subtile signaler på at utforskertrangen ikke støttes, at mamma, eller pappa er mer komfortabel med nærhet.

Andre ganger kan barn bli klengete og uselvstendige fordi vår tilgjengelighet er tilfeldig og uforutsigbar. Barnet prøver dermed hele tiden for å få kontakt og nærhet på en måte som hemmer selvstendigheten.

Mangelfull eller uforutsigbar støtte oppe i sirkelen kan få som konsekvens at barnet virker uselvstendig, kanskje også litt klengete og sutrete.

Støtt på å "klare selv"

Det er selvfølgelig viktig for de ambivalente barna å få ordentlig trøst, akkurat som det er viktig for alle barn. Samtidig trenger de ekstra støtte og oppmuntring til å greie ting selv, og kanskje hjelp til å utforske og leke sammen med andre barn.

Følg barnet inn i leken med andre barn, slik at det kommer i gang.

Vis at du er glad for barnet er sammen med andre og trekk deg litt tilbake når det er mulig. De ambivalente barna trenger støtte til å bevege seg opp i sirkelen og litt ut i verden.

Barn med desorganisert tilknytning

Den tredje formen for utrygg tilknytning skiller seg fra de to andre formene.

De desorganiserte barna framstår som forvirrede, skremte og vanskelige å forstå fordi de gjør motsetningsfulle ting: De kan for eksempel gråte fortvilt for så å bli aggressive eller stivne når den voksne kommer for å hjelpe. De gir mer kaotiske enn villedende signaler.

Når disse barna blir større, det vil si mellom 3 og 6 år, kan de utvikle kontrollerende atferd. Det kan skje enten ved at de er aggressive og styrende, eller motsatt, ved at de i uvanlig stor grad passer på og hjelper til.

En del av disse barna er utsatt for omsorgssvikt og har høy risiko for senere psykiske problemer.

Ikke alle barn med desorganisert tilknytning lever med omsorgssvikt. For eksempel kan tap og sorg, kanskje ved dødsfall i familien, også desorganisere et barn for en periode.

Uansett er det noe fastlåst og vanskelig som preger disse barnas situasjon. Barnet kan kjenne på frykt og kaos. Dette er barn som er vanskelige å forstå, og som samtidig mer enn noen trenger gode erfaringer, sammen med voksne.

Disse barna har risiko for ulike former for psykiske vansker opp igjennom barndommen og senere i livet, dersom de ikke får hjelp til å bli tryggere i relasjonen til sine omsorgsgivere.

Hvis du lurer på om barnet ditt har en desorganisert tilknytning, er anbefalingen å søke profesjonell hjelp.

Det er vanskelig å endre desorgansiert tilknytning på egenhånd, det kan være at den voksne selv trenger hjelp for å kunne være en trygg forelder.

Prøv å forstå barnet innenfra

Kunnskapen om utrygg tilknytning kan hjelpe omsorgspersoner til å forstå at noen barn gir villedende signaler, altså at de kan signalisere det motsatte av hva de har behov for.

Det skjer ikke hele tiden, men ofte nok til å trenge at vi ser bakenfor den umiddelbare atferden og jobber litt ekstra med å forstå barna innenfra.

Det unngående barnet kan for eksempel trenge hjelp til å la seg trøste (nede i sirkelen) selv om det fremstår som selvstendig og ikke signaliserer at det trenger hjelp.

Stikkordet er balanse i trygghetssirkelen: alle barn trenger nærhet og trøst, og alle barn trenger å bevege seg ut i utforsking og lek.

Programmer for å styrke barnets tilknytning

Du kan få hjelp til å styrke relasjonen på mange nivåer i hjelpeapparatet, fra foreldrekurs på helsestasjonen til mere omfattende tiltak innenfor Psykisk helsevern for barn og unge og barnevern.

På ungsinn.no finner man foreldrekurs og behandlingsprogrammer som baserer seg på tilknytningspsykologi, og har som formål å styrke barnets tilknytning.

To foreldrekurs

Circle of Security Parenting – Circle of Security (COS) er det tiltaket i Norge som i størst grad bygger på tilknytningspsykologi. Circle of Security Parenting er et foreldrekurs basert på denne metoden og drives over hele landet blant annet i kommunehelsetjenesten som ved helsestasjonen.

International Child Development Programme – Program for foreldreveiledning (ICDP). ICDP er ikke tilsvarende tilknytningsbasert som COS, men er et program for foreldreveiledning med målsetning om å understøtte og fremme psykososial omsorgskompetanse hos personer som har ansvar for barn. ICDP er også et utbredt program.

Behandlingsprogrammer

Circle of Security Intervention (COS International) og Circle of Security Virginia (familie / gruppemodeller) er varianter av den terapeutiske modellen til Circle of Security. Dette er et behandlingsprogram for familier som trenger mer omfattende hjelp for å styrke relasjonen til barnet og barnets tilknytning. Den terapeutiske modellen til Circle of Security er blant annet innført BUP'er flere steder i landet.

Denne teksten er basert på Brandtzæg, Torsteinson og Øiestads bok ”Se barnet innenfra” (2013), men bearbeidet av forfatterne for dette formålet.

Daniel J. Siegel, amerikansk barnepsykiater.

Presentasjoner av tiltak for barn og unges psykiske helse er Ungsinns hovedinnhold. Dette omfatter helsefremmende tiltak, forebyggende tiltak og psykososiale behandlingstiltak som er tilgjengelige i Norge.