Silje Steinsbekk, psykolog, spesialist i barne- og ungdomspsykologi, PhD/forsker
Hvordan fremme man gode spisevaner hos barn? Og hvordan bør man forholde seg til barn som er kresne eller overvektige?
Spisevaner handler ikke bare om hva vi spiser, men også om hvordan vi forholder oss til mat og spising.
Er du kresen eller veldig glad i mat? Spiser du sakte eller fort? Spiser du til fatet er tomt selv om du egentlig er mett? Bruker du mat som trøst? Dette er kjennetegn ved spisevanene våre som påvirker hva og hvor mye vi spiser, og hvor ofte vi spiser.
Det er viktig å etablere gode spisevaner i barneårene fordi vi ofte drar med oss disse vanene inn i ungdoms- og voksenlivet. Gode spisevaner er også viktig for å få et godt forhold til mat og spising.
Foreldre er svært viktige for barns utvikling, og vil påvirke barns spisevaner på flere måter. Det er foreldrene som handler og tilbereder maten, og har ansvar for måltidene.
Foreldre påvirker barns spisevaner gjennom måten de selv forholder seg til mat og spising på som rollemodeller, og gjennom måten de forholder seg til barnets spising på. Det siste omtaler vi som foreldres måltidspraksis, og omhandler det foreldre gjør for å påvirke hva, hvor mye og når barnet spiser.
Selv om foreldre bruker disse strategiene for å fremme gode spisevaner, tyder undersøkelser på at vi ikke alltid oppnår det vi ønsker.
Hvis vi for eksempel bruker mat som belønning, kan det føre til at barnet blir mer glad i det vi bruker som belønning, som iskrem, enn den maten vi egentlig ønsker at barnet skal like og spise mer av som grønnsaker.
Hvis vi i stor grad kontrollerer hvor mye barnet skal spise, for eksempel spise til det er tomt på tallerkenen, er det større sannsynlighet for at barnet blir dårligere til å regulere eget inntak, det vil si å kjenne når han eller hun er mett og dermed slutte å spise.
Barn er fra fødselen av ganske gode til å kjenne når de er mette og dermed slutte å spise. Vi sier derfor at de er selvregulerte. Denne evnen synes å bli noe mindre etter hvert som påvirkningen fra foreldre og andre blir større.
De fleste foreldre har benyttet utallige triks for å få små barn til å spise. Vi «kjører bilen inn i garasjen» og lager ablegøyer for å få inn skjeen med grøt, men dette kan bidra til at barnet blir dårligere til å regulere eget inntak.
Satt litt på spissen lærer barnet at «jeg må spise til mamma og pappa er fornøyde», og dermed overkjøres egne indre signaler på at det er mett og at kroppen egentlig ikke trenger mer mat.
I studien Tidlig trygg i Trondheim har vi undersøkt hvordan foreldres måltidspraksis påvirker barnas spisevaner.
Vi har fulgt nesten 1000 barn annethvert år fra de var fire år. Vi finner at hvis foreldre bruker mat som belønning og trøst, vil barna over tid utvikle spisevaner som kjennetegnes av mer ytre styrt og emosjonell spising, at man spiser fordi mat er tilgjengelig og bruker mat som trøst.
Hvis vi ofte spiser når mat er tilgjengelig selv om vi ikke er sultne og bruker mat som trøst, øker sannsynligheten for at vi spiser mer enn kroppen trenger og dermed utvikler overvekt.
Overvekt skyldes forenklet sagt at vi spiser mer enn vi bruker opp. Energiinntaket er altså større enn energiforbruket.
Samtidig vet vi at det er svært mange faktorer som påvirker hvorvidt vi blir overvektige: Det handler om genetikk, spisevaner, tanker og følelser, kultur og prispolitikk, fysisk aktivitet og tilgang på rekreasjonsområder, bare for å nevne noen få.
Studier viser at noen spisevaner er assosiert med overvekt, mens andre er assosiert med lav vekt.
Men at to faktorer henger sammen betyr ikke nødvendigvis at det ene fører til det andre. En nylig publisert metaanalyse konkluderer med at hvorvidt enkelte spisevaner (eks. emosjonell eller ytre styrt spising) fører til overvekt er usikkert fordi det mangler studier som har fulgt barn over tid.
I Tidlig trygg i Trondheim - NTNU gjør vi nettopp det. Vi fant at det man omtaler som fedmefremmende spisevaner ikke førte til økning i vekt, men det var en motsatt sammenheng: Barn som økte mer i BMI enn andre utviklet mer ytre styrt spising, emosjonell overspising og opptatthet av mat, og ble dårligere til å kjenne at de er mette.
Dette kan simpelthen reflektere at store kropper trenger mer mat. Det krever mer energi å holde en stor kropp i gang.
Det er lett å forstå at disse spisevanene henger sammen med overvekt simpelthen fordi vi spiser mer hvis vi er opptatt av mat og lett lar oss trigge av mat.
Samtidig må vi ikke glemme at glede og nytelse knyttet til mat er noe positivt. Vi ønsker at barn skal være interesserte i og nysgjerrige på mat.
For de som er sårbare for å utvikle overvekt, for eksempel ved genetisk risiko, kan spisevaner som er assosiert med økt matinntak imidlertid representere en risiko.
Les også: Hva er spiseforstyrrelser?Noen barn er veldig glad i mat, men andre er ganske kresne. Det er normalt at barn er kresne, at de ikke vil smake eller spise når enkelte mattyper settes frem.
Barn liker det som er kjent og spiser det de liker. Men hvis barnet ikke vil gå i bursdag eller dra på overnattingsbesøk fordi det er redd det ikke skal like maten, kan det bli vanskelig. Da skaper kresenheten vansker det kan være grunn til å ta tak i.
Studier viser at det å bli eksponert for ulike typer mat og få belønning for å smake på nye matvarer kan bidra til mindre kresenhet. Men jo eldre barn blir, jo flere ganger må barnet prøve før det aksepterer maten.
Det kan være lurt å involvere barnet i matlaging, utforske forskjellige smaker, snakke om hvordan konsistens og lukt kjennes, hvilke tanker og følelser de ulike matvarene vekker, skape en nysgjerrighet og interesse for mat.
Dersom barn er vant til variert mat, lærer de seg tidligere å takle forskjellige smaker. Barn som er eksponert for mange ulike matvarer fra tidlig av, viser seg å ha et bedre kosthold på sikt.
Samtidig er det viktig å påpeke at barn er forskjellige og det er mange årsaker til at barn er kresne. Studier tyder på at genetiske faktorer spiller inn, likeså barnets temperament. En pragmatisk tilnærming til barn og mat er viktig. Unngå kamp om mat.
Kresenhet hos barn kan forståelig nok skape frustrasjon hos de voksne, men det er de voksnes ansvar å tilrettelegge for hyggelige måltider som kjennetegnes av godt samvær.
Vi bør styre unna negative kommentarer som "Du er jo så kresen" eller "Du liker jo ingenting". Å sette merkelapper på barn bidrar bare til å forsterke det som allerede er vanskelig.
Selv om foreldre påvirker barns spisevaner gjennom sin måltidspraksis og oppdragerstil, er utvikling av spisevaner en prosess som påvirkes av mange faktorer.
Vi vet at måten vi forholder oss til mat og spising også er bestemt av genene våre, temperamentet eller personligheten vår, og hvilken kultur vi lever i som verdier og normer knyttet til mat og spising. Det er det komplekse samspillet mellom alle disse faktorene som til sammen påvirker utvikling av barns spisevaner.
Fordi vi ikke kan endre genene vår og bare i liten grad kan påvirke kulturen vi lever i, er det viktig å rette oppmerksomheten mot de faktorene vi faktisk kan gjøre noe med. En av disse er hvordan vi forholder oss til barn og deres spisevaner.
Men, det er heller ikke slik at barn er passive mottakere av foreldres oppdragerstil eller måltidspraksis. Måten foreldre forholder seg til sine barn på er også avhengig av kjennetegn ved det enkelte barnet.
Hvis barnet er overvektig er det mer sannsynlig at foreldrene vil forsøke å kontrollere hvor mye barnet spiser, og temperamentsfulle barn har foreldre som kanskje oftere vil bruke mat for å trøste barnet fordi de trenger flere strategier for å «roe» barnet enn foreldre til barn som er mindre temperamentsfulle.
Barns utvikling drives av en gjensidig interaksjon mellom barn og foreldre, det gjelder også for utvikling av spisevaner.
Les også: Hvordan snakke med barn om følelser? Les om fler livsutfordringer
