Sorg og komplisert sorg

Atle Dyregrov, psykolog, spesialist i klinisk psykologi

Hva er vanlige sorgreaksjoner på at noen som står oss nær dør? Og når blir sorgen så komplisert at det kan være hensiktsmessig å søke hjelp?

Sorg etter en persons død er så mye mer enn individuelle reaksjoner av savn og lengsel. Sorg omfatter mange livsområder, fra samspillet i familien til kroppen som plutselig nekter å spille på lag.

Tapet kan gi meningstomhet, men også en sterk erkjennelse av hva som er viktig i ens liv. Det kan utfordre tro og mening, framtidsforventninger og vår trygghet i tilværelsen.

Mange gjør en revurdering av hva som er viktig i livet. Noen trekker ser fra sosialt liv. Andre kjenner seg gradvis ekskludert eller sviktet.

Kun en del av livet?

Skjer dødsfallet plutselig, oppleves det ofte som at livet blir delt i to. Tidsregningen organiseres i før og etter dødsfallet skjedde.

Tap kan medføre sterke emosjonelle og kroppslige reaksjoner. For mange følges tapet av betydelige problemer med konsentrasjon og hukommelse.

Mange av oss undervurderer sorgens innvirkning. Sorg er jo noe alle opplever, den tilhører livet.

Det finnes sterke meninger om at dette ikke er noe som skal «erobres» av helsevesenet og innlemmes i sykdomsverdenen. Her er det nettverk og venner som skal støtte, og terapeuter skal ikke gjøre noen inntogsmarsj.

Kompliserte sorgreaksjoner

Det er på mange måter riktig. De fleste vil etter en periode med savn og lengsel bevege seg videre i livet, gjenoppta sine funksjoner og reetablere et fullt og godt liv.

Men det er mange dødsfall som gir en sorg som ikke passer med forestillingen om en hurtig tilfriskning og tilpasning til tapet.

Foreldre som mister barn, barn som mister foreldre, spesielt voldsomme dødsfall som drap, selvmord og ulykker, kan for mange gjøre at fremtiden er omdefinert for alltid.

I senere år har vi også vist at sorg hos de som mister nære venner, kan gi sterke og langvarige sorgreaksjoner, for en del også kompliserte sorgreaksjoner.

Vanlige sorgreaksjoner

Sorg er mangefasettert. Det finnes ikke en oppskrift på hvordan vi reagerer, ei heller på hva som er beste måte å takle sorgen på. Vi er født forskjellige.

Våre livserfaringer og kjærlighetsbånd frem til et dødsfall er svært forskjellige, og de sosiale omgivelsene som omgir oss før og etter et tap, er unike.

Det gjør spennvidden av menneskelige reaksjoner stor, og det gjør det vanskelig å peke ut hva som er «normal» sorg. Det fins imidlertid noen reaksjonsmønstre som går igjen.

Normalt i sorg

Savn, lengsel og smerte
Gjenopplevelser av det som skjedde
Søvnforstyrrelser
Selvbebreidelse og skyldfølelse
Angst og sårbarhet
Irritasjon og sinne
Manglende støtte fra omgivelsene
Konsentrasjons- og hukommelsesvansker

Sjokket

Mange opplever et sjokk når døden inntreffer, eller når en alvorlig sykdomsdiagnose stilles. Sjokket beskytter oss, og lar oss ta inn virkeligheten litt etter litt.

De fleste opplever sterke reaksjoner når de tar inn over seg hva som har skjedd, men slett ikke alle. Vekslingen mellom opplevelser av uvirkelighet og perioder med intense følelser kan gi tanker om at nå blir jeg «gal», men de fleste vil, med tiden som venn, finne fotfeste igjen og gjenoppta sine daglige aktiviteter.

Det betyr ikke at den døde glemmes, men at tanker og følelser ikke aktiveres like ofte og like sterkt.

Støtte og forståelse

I sorg er den støtte og forståelse vi opplever fra omgivelsene, av stor betydning. Dessverre er det likevel relativt mange som opplever at støtten forvitrer når det har gått en stund. For oss som arbeider og forsker i sorgfeltet, er det ingen overraskelse.

Omgivelsene kan lett glemme, de er opptatte med egne liv, og de hegner om sin egen trygghet ved å skyve ut av minnet den korte vei det kan være mellom liv og død.

Andre i samme båt?

Å motta informasjon som forbereder en på hvor kort omgivelsenes minne kan være, eller høre det fra andre i samme situasjon er godt.

Men aller helst skulle denne kunnskapen vært en del av den sosiale kunnskapen alle har, slik at nettverket rundt etterlatte kunne «dosere» støtten bedre over tid. Gode, klare signaler fra rammede til omgivelsene om hvilken støtte som ønskes er med å bidra til at avstanden mellom hva en ønsker og hva en får, blir mindre. Unødige eller ufølsomme kommentarer kan også skape en avgrunn mellom mennesker.

Kanskje trenger alle mer «opplæring» i hvordan vi best kan støtte i en slik situasjon?

Komplisert sorg

Kompliserte reaksjoner kan komme i flere former. Den vanligste formen for voksne er den hvor sorgen fortsetter med uforminsket styrke i mange måneder etter dødsfallet.

Før ble dette kalt for kronisk sorg, mens det nå kalles en forlenget sorglidelse.

Denne typen sorg er nå inkludert som en ny diagnose i den internasjonale klassifikasjonen av sykdommer til Verdens Helseorganisasjon ICD-11, om den fortsetter ut over seks måneder med sterk lengsel og savn, vansker med å akseptere tapet, unngåelse av det som minner om tapet, bitterhet og sinne, endret identitetsfølelse, følelser av at livet er tomt og meningsløst, og vansker med å gå videre i livet.

Selv om diagnosen ble inkludert i 2018, er den enda ikke tatt i bruk i Norge i 2023.

Plagene skal være så sterke at de svekker daglig fungering. En slik diagnose skal ikke anvendes for normal sorg, men for de situasjoner der sorgen kraftig svekker en persons funksjonsevne.

De som arbeider med sorg vet at det er andre måter som sorgen kan bli komplisert på, for eksempel når tapets realitet holdes på avstand og den sørgende ikke makter å forholde seg til det som har skjedd.

Blant barn og unge er slik bortskyving mer vanlig enn hos voksne, og det kan være vanskelig å vite når den fungerer bra for dem, og når den skaper problemer fordi det brukes for mye energi på å holde tapet på avstand.

Hele familien rammes

Sorg vil alltid være noe som rammer en familie. Komplisert sorg kan være at familien ikke evner å kommunisere lenger, innen eller på tvers av generasjoner, at familiemedlemmer isolerer seg fra hverandre, at taushetsmurer eller familiehemmeligheter opprettes, eller at den nye rollefordeling som ofte må skje, skaper spenninger eller ikke lar seg gjennomføre.

Slike kompliserte mønstre kan ofte best løses med faglig hjelp. Det er ikke så rart at ulike kompliserte sorgreaksjoner kan gi både svekket helse og redusert livslengde, i tillegg til den svekkede livskvalitet som kan oppleves.

Om omstendighetene ved tapet var spesielt traumatiske, kan det gi traumevirkninger som sperrer for sorgen. Slik traumatisk sorg kan bli komplisert, på samme måte som intenst sinne, sterk frykt for nye dødsfall, eller skyld kan komplisere sorgen.

Sorg eller depresjon?

Noen ganger kan det bli vanskelig å skjelne mellom hva som er sorg og hva som er depresjon. Det kan være overlapp og noen sliter med begge deler.

Å gå nær og gå bort fra

Mennesker mestrer sorg på svært ulike måter. Har en tilgang på et repertoar av ulike mestringsmåter som gjør at en kan våge å møte og ta inn over seg tapet, men samtidig greier å regulere ned følelsene når de blir for intense, så økes sjansene for å mestre tapet på en bra måte.

All sorg består av å veksle mellom å gå nær det som har skjedd og gå bort fra. Innen familien kan medlemmer regulere dette forskjellig, slik at veien gås i utakt. Ulike aktiviteter og tankestrategier benyttes.

Hva som hjelper den enkelte og familien, varierer stort. For eksempel er det ikke uvanlig at kvinner søker sammen med andre og vil snakke, mens menn bruker mer private strategier og kan «tenke seg» igjennom sorgen, mer enn å samtale om den.

Det er ikke uvesentlig hvilke strategier som benyttes. Dersom det må nyttes mye energi på aktivt å skyve unna tanker på dødsfallet og unngå alt som minner om hva som skjedde, vet vi fra erfaring og forskning at dette er forbundet med problemer over tid.

Slik er det også med håndteringsmåten der etterlatte holder den døde nær i tankene ved nesten konstant å tenke på personen gjennom dagen, bringe personen inn i alle samtaler, besøke gravstedet nesten daglig, tenne lys og ønske at alt skal være som dagen da vedkommende døde.

Når er det lurt å søke hjelp?

Savnet ditt etter den som døde forsetter å være like sterkt flere måneder etter dødsfallet.
Påtrengende minner eller fantasier fra dødsfallet fortsetter å plage deg sterkt ut over den første måneden.
Du forsøker for enhver pris å unngå alt som minner om den døde. Du kan ikke snakke om dødsfallet, ikke høre andre snakke om det, og du forsøker til enhver tid å unngå å tenke på det.
Du fortsetter å bebreide deg selv for det som skjedde eller for hva du kunne gjort, tenkt eller sagt annerledes, eller har unnlatt å gjøre, tenke eller si.
Du opplever at ingen bryr seg med deg, at ingen er glad i deg, eller du har ingen tro på deg selv.
Du fortsetter å være livende redd for at noe annet fælt skal skje.
Du lærer ingenting på skolen og går ikke ut på fritiden.

Vil det bli bra igjen?

Når mange av sorgmønstrene over er til stede mer enn et halvt år etter tapet, er det grunn til å bli henvist til psykolog.

Da trenger man spesifikk hjelp hvor en ikke bare prater om tapet, men arbeider konkret med den kompliserte sorgen eller traumene som sperrer for sorgen.

Nyere behandlingsmetoder har vist seg effektive og gode.

Les om fler livsutfordringer

Dyregrov, A., & Dyregrov, K. (2017). Mestring av sorg. Bergen: Vigmostad & Bjørke.
Dyregrov, A., Dyregrov, K., & Kristensen, P. (2014). Sorg og komplisert sorg. Psykologisk.no – Scandinavian Psychologist. September 6.
Kristensen, P. (2013). Sorg som diagnose. Tidsskrift for Den Norske Legeforening, 8, 856–858.
Kristensen, P., Dyregrov, K., & Dyregrov, A. (2017). Hva skiller forlenget sorg-forstyrrelse fra depresjon? Tidsskrift for Den norske legeforening, 137, 538–539. DOI: 10.4045/tidsskr.16.0629
Kristensen, P., Dyregrov, K., & Dyregrov, A. (2021). Sorg og komplisert sorg. Fagbokforlaget.
Stroebe, M., Schut, H., & van den Bout, J. (Eds.). (2012). Complicated grief: Scientific Foundations for Health Care Professionals. London: Routledge