sjelden diagnose
Om lag én prosent av befolkningen får en dissosiativ lidelse, tyder noen studier på.
Dissosiasjon og dissosiative lidelser
Ingunn Holbæk, spesialist i voksenpsykologi
Ordet dissosiasjon betyr å koble fra eller å skille elementer som hører sammen, det vil si det motsatte av ordet assosiasjon.
De fleste mennesker kan ha milde dissosiative opplevelser, som for eksempel å føle seg frakoblet kroppen, handle på automatikk, bli oppslukt og ikke huske deler av en kjøretur.
Mer omfattende dissosiasjon skjer når en hendelse er så overveldende at vi ikke tåler å tenke på den eller kjenne følelsene etter hendelsen.
En kan si at frakoblingen er en av menneskets ubevisste evner til å mestre eller håndtere overveldende og svært traumatiske hendelser.
Kobler ut traumer
Tenk deg at du møter en syv år gammel jente. Hun vil så gjerne lære mye på skolen, hun elsker å drive med fotball og hun gjør alt hun kan for å få være med i jentegjengen.
Samtidig pågår det destruktive ting hjemme som seksuelle overgrep, og det er høyt konfliktnivå mellom foreldrene.
Livet hjemme er vidt forskjellig fra livet ute, de to delene passer rett og slett ikke sammen i jentas sinn.
To virkeligheter
Skal hun klare skolen, er det best for henne at hun ikke vet om det som skjer hjemme. De to virkelighetene holdes ubevisst atskilt. På skolen har hun én opplevelse av seg selv og verden, mens det som skjer hjemme oppleves som «ikke meg».
Hun utvikler glemsel for ulike deler av seg selv og er tidvis forvirret over hvem hun er og hva som er sant.
Overlevelsesstrategi
Denne ubevisste overlevelsesstrategien kan fungere i lang tid og oppleves hensiktsmessig. Mange erfarer at de kan få til mye i livet sitt så lenge det vonde holdes på avstand.
Sjokket kan derfor være ekstra stort dersom hendelser her og nå vekker minner som presser seg frem i bevisstheten og som fører til at mestringen rakner.
For andre personer er ikke glemselen så sterk, slik at de ulike virkelighetene ikke blir totalt atskilt. De kan erfare at fortiden stadig forstyrrer den daglige fungeringen og er til hinder for å leve det livet de ønsker seg.
I strevet for å holde det vonde på avstand, kan rus, selvskading og kontroll på mat være måter å overdøve smerten.
Les mer om selvskadingTo hovedsymptomer
Vi kaller det en dissosiativ lidelse når overlevelsesstrategien ikke lenger fungerer eller er hensiktsmessig. De to hovedsymptomene er glemsel og identitetsforvirring/identitetsveksling.
Det er ikke snakk om en generell glemsomhet, men glemsel knyttet til personlige erfaringer i nåtid. Det er den type hukommelseshull som vi ikke vet at vi har.
Identitetsforvirring eller -veksling kan for eksempel komme til uttrykk gjennom indre konflikter som gjør det vanskelig å ta valg eller at en til tider kan framstå som ulik seg selv for omverdenen.
I tillegg til disse to kjernesymptomene som benyttes for å diagnostisere en dissosiativ lidelse, er det vanlig med andre dissosiative symptomer.
Det kan være fremmedgjøring fra seg selv som kan erfares ved at en observerer seg selv utenifra, at en ikke kjenner deler av kroppen eller føler seg som en robot.
Et annet symptom er at omverdenen oppleves fremmed. Da kan en oppleve at omgivelsene endrer seg og at en ser og hører ting som andre ikke ser og hører (syns- og hørselshallusinasjoner).
Kroppslige symptomer
Det er nå økende kunnskap om kroppslige dissosiative symptomer. De kan komme til uttrykk i kroppslige fenomener der en ikke finner en fysisk årsak slik som besvimelser, anfall, lammelser, tap av syn eller hørsel, kramper og lignende.
Kan jeg bli frisk?
Det finnes god behandling for dem som har en dissosiativ lidelse, men dette er en lidelse som det er varierende kunnskap om.
Behandlingen er tidkrevende, erfaringsmessig fire til seks år, og det er avgjørende å bygge en trygg nok relasjon til behandleren.
Forskning viser også at det er nødvendig å adressere de dissosiative symptomene spesifikt, og ikke bare tilleggsproblemene som en har utviklet over tid.
Hva slags hjelp kan være nyttig?
I første fase jobber vi med å hjelpe en person til å tåle og forholde seg til symptomene og alt det mentale innholdet. Det kan være indre stemmer, kroppslige fornemmelser, ulike følelser, vonde minner og selvskading.
Vi jobber med å finne bedre mestringsstrategier for å være i nåtid når gjenopplevelsene drar deg til fortiden.
Relasjonen til behandleren er hele tiden et fokus fordi traumeerfaringer ofte gjør det vanskelig å stole på mennesker.
Faser i behandlingen
Det er sentralt å øke grad av indre samarbeid mellom ulike deler av personen. Mange beskriver sterke indre konflikter, så det er et mål å jobbe mot kompromisser mellom ulike deler av personen.
I andre fase jobber vi mer med minnene fra traumatiske hendelser. Målet er å integrere følelser, tanker og kroppslige fornemmelser som har blitt avspaltet.
I siste fase bearbeides sorgen, samt at vi jobber med å overvinne det en frykter for å leve et vanlig liv.
«Å eie sine egne erfaringer»
Den viktigste holdningen gjennom behandlingen, er å være nysgjerrig og villig til å utforske det som skjer.
Alle symptomer er der av en grunn og det kan være svært viktig å få respekt for den måten en har overlevd på selv om det har skapt problemer inn i det voksne livet.
Målet med behandling, er å eie sine erfaringer: «Det skjedde meg, men det er over nå».
Pasient etter behandling
«I dag skjønte jeg det: Hun er meg. Det er meg selv jeg hører skrike. Det er meg selv som har vondt. Det er jeg som er redd. Jeg har ikke klart å ta inn at hennes jævlige opplevelser, også er mine. Det handlet om meg den gangen. Det er fortsatt meg, men nå er jeg voksen. Jeg har overlevd, og nå har jeg blitt voksen. En voksen som kanskje henger litt mer sammen fra og med i dag.»