Denne teksten er en bearbeidet og utvidet versjon av Faktaark om selvskading, skrevet av Erlend Mork og Anita J. Tørmoen og utgitt av Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging, Universitetet i Oslo.
Selvskading
Erlend Mork, psykolog, spesialist i voksenpsykologi, PhD/forsker
Selvskading er en skade en person påfører seg selv med vilje, men uten ønske om å dø. Hvorfor skjer det, og hva slags hjelp er det å få?
Selvskading er en skade en person påfører seg selv med vilje, men uten ønske om å dø. Den mest utbredte formen for selvskading er kutting, andre eksempler er å brenne seg eller forgiftning. Det varierer fra person til person hvorvidt de bruker én eller flere måter å skade seg selv på.
Den medisinske farligheten av handlingen varierer fra overfladiske sår til varige skader. Tatovering, piercing og andre kulturelt aksepterte handlinger regnes ikke som selvskading. Unntaket er når hensikten er å påføre seg selv smerte eller skade.
Når starter selvskading, og hvor lenge varer det?
Selvskading starter oftest i alderen 12 til 15 år – men både ned til 10 år og opp til 20 år er ikke uvanlig. Grovt sett rapporterer om lag en fjerdedel av de tenåringer som bekrefter selvskading, at de har skadet seg kun én gang.
En del selvskader noen få ganger eller intenst i en kort periode for deretter å stoppe etter en stund av seg selv.
For noen kan selvskading vedvare over flere år hvis de ikke får god hjelp.
Varigheten av selvskading er ikke veldig godt studert, men når selvskadingen vedvarer, beskriver mange et syklisk mønster: De selvskader i en periode, gjerne utløst av en vanskelig livssituasjon, for så å ha perioder med sjelden eller ingen selvskading, for så å begynne igjen ved økt stressbelastning.
Les mer om flere psykiske lidelserHvor vanlig er selvskading?
Undersøkelser av forekomsten blant ungdom viser at mellom 13 og 23 prosent mellom 12-18 år har hatt en eller flere episoder med selvskading. De fleste studier finner at forekomsten er høyest hos jenter i tenårene, men det er ingen tvil om at gutter og menn også skader seg.
Kjønnsforskjellene blir ofte mindre når undersøkelsene spør detaljert og inkluderer et videre spekter av handlinger enn kutting – siden gutter og menn ofte bruker litt andre metoder.
Andelen i befolkningen som skader seg går litt ned i overgangen fra ungdom til voksen alder. Hos voksne er forekomsten rundt fem prosent. I
forrige tiår ble det rapportert om økt forekomst av selvskading i befolkningen, men vi vet ikke sikkert om dette skyldtes enn reell økning, økt oppmerksomhet om fenomenet eller bedre registrering. Forekomsten har vært relativt stabil de siste årene.
Hvorfor skader noen seg selv?
Det kan være vanskelig å forstå og gi mening til at noen selvskader hvis man ikke har levd nært med noen med denne problematikken, eller selv har opplevd den overveldende psykiske smerten eller følelsesmessige nummenheten som mange personer som skader seg selv beskriver.
Bakgrunnen for selvskading varierer fra person til person. En må derfor utrede hva som ligger til grunn i hvert enkelt tilfelle. I undersøkelser hvor man spør om grunner til å skade seg selv eller undersøker hvilken funksjon selvskadingen har, er det likevel noen ting som ofte går igjen.
Mange rapporterer at selvskading gjerne utløses i situasjoner med overveldende psykisk smerte – ved intense negative følelser som tristhet eller angst.
Mange forteller at selvskading demper slike følelser, og får dem til å føle seg bedre. Andre igjen selvskader i forbindelse med følelsesmessig nummenhet. Noen oppgir at selvskading kan gi en opplevelse av å gjenvinne eller opprettholde følelsen av kontroll over kropp, tanker og følelser.
Selvskading kan også være en måte å uttrykke følelser på og kommunisere med andre om hvordan en har det.
Uavhengig av hvilke grunner som oppgis kan kanskje selvskading best forstås som en mestringsmåte som kan være effektiv på kort sikt men uhensiktsmessig over tid.
Hvem skader seg selv?
Selvskading er som regel et tegn på at noe er galt. Selvskading starter gjerne i en vanskelig livssituasjon. Det kan for eksempel være mobbing eller konflikter i viktige relasjoner eller andre forhold som øker opplevelsen av kaos og intensiteten av negative følelser og som svekker kapasiteten til å mestre situasjonen effektivt.
Undersøkelser viser at mange med selvskading har opplevd traumatiske opplevelser som overgrep og vold i barndom og oppvekst. Selvskading kan også oppstå i forbindelse med psykiske plager – særlig kan det være tilfellet hvis selvskadingen vedvarer over tid.
Forskning viser at personer med selvskading oftere enn andre har psykiske lidelser som depresjon, angst, rusproblemer, spiseforstyrrelser, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse eller psykose.
Les mer om andre psykiske lidelserDet er imidlertid ikke holdepunkter for å si at all selvskading er knyttet til en underliggende psykisk lidelse, eller at alle med selvskading har hatt traumatiske opplevelser i oppveksten.
Noen er sannsynligvis fra naturens side mer sårbare for å reagere med sterk følelsesmessig intensitet på hendelser og kan ha vanskeligere for å roe seg ned når de først er følelsesmessig sterkt aktivert. Dermed er de kanskje også mer sårbare for å starte med selvskading.
Siden selvskading har en del felles karakteristika på tvers av ulik problematikk, har selvskading også blitt foreslått av noen som en egen diagnosekategori.
Er selvskading sosialt overførbart?
Selvskading kan være sosialt overførbart. Å høre om eller se andre som skader seg selv kan trigge personer som tidligere har skadet seg til selvskading, eller påvirke personer som er sårbar til å prøve selvskading. Dette kan skje i behandlingsinstitusjoner, på skoler og i andre ungdomsmiljøer.
Omtale av selvskading i media, i populærkulturen eller på nettsider på en romantiserende måte eller hvor selvskademetoder beskrives i detalj øker også sjansen for smitte.
Særlig gjelder dette når omtalen skaper høy grad av identifisering hos ungdom. Det er derimot ikke funnet at nøktern omtale av selvskading som en del av opplæring om psykisk lidelse, ferdighetsgrupper eller andre opplæringsprogrammer der selvskading beskrives som et problem og ikke en løsning, øker forekomsten.
Er selvskading det samme som selvmordsforsøk?
Selvskading er per definisjon ikke det samme som et selvmordsforsøk. Selvskading skiller seg fra selvmord og selvmordsforsøk ved at handlingen ikke er utført med en intensjon om å dø. Faktisk er det slik at en del rapporterer at en grunn til selvskading noen ganger er for å unngå selvmordsforsøk.
Dette understreker imidlertid at noen av de som selvskader, også har selvmordstanker. Noen kan ha mange selvskadingsepisoder uten å noen gang ha hatt selvmordstanker, mens andre igjen kan ha hatt episoder med intensjon om å dø eller hvor de var ambivalente.
Fra undersøkelser vet vi at om lag 1/3 av de som har et vedvarende mønster av selvskading, også har gjort et selvmordsforsøk.
Gjentatt selvskading er med andre ord en risikofaktor for nåværende eller fremtidig selvmordsfare. Grunnen til dette er at selvskading og suicidal atferd begge kan springe ut av intens psykisk smerte. Å finne andre måter å mestre problemer på enn selvskading vil derfor også kunne bidra til å redusere risikoen for fremtidig selvmordsforsøk.
Hva slags hjelp er det å få?
Hjelpeapparatet, som skolehelsetjenesten, barnevern og lærere har en viktig rolle i å oppdage og forholde seg til personer som skader seg.
Avhengig av rolle og kompetanse kan de bidra med emosjonell støtte og praktisk hjelp til å mestre utfordringer og situasjoner som øker risikoen for selvskading, undersøke om det foreligger psykiske vansker til grunn for selvskadingen og henvise til riktig behandling.
Noe av det viktigste for tidlig oppdagelse og hjelp, er å våge å bry seg og våge å spørre når en ser tegn som kan tyde på selvskading.
Våg å bry deg
Det er en myte at man setter noen på tanken om å skade seg selv ved å spørre om selvskading når spørsmålet kommer i en fortrolig samtale. At noen våger å bry seg og er oppriktig interessert i å være til hjelp, oppleves nesten alltid som godt, selv om en ikke åpner seg med en gang eller i første samtale.
De vanskelige og ofte skambelagte følelsene forbundet med selvskading hindrer mange i å søke hjelp. Når en først våger å åpne seg, vil de fleste oppleve det som lindrende å snakke om det som er vanskelig. Emosjonell støtte kan være det som hjelper en person til å ta det vanskelige valget om å bestemme seg for å søke og å motta hjelp.
Hva slags behandling hjelper for selvskading?
Å endre måten man takler ting på, er vanskelig for alle. Det kan derfor være avgjørende å jobbe sammen med noen når man skal finne andre og nye måter enn selvskading for å mestre de vanskene som ligger til grunn for selvskadingen.
Psykologisk behandling er anbefalt for personer med gjentatt selvskading og vansker med å regulere følelsene. Psykologisk behandling som har vist seg effektiv, kjennetegnes ved at man hjelper pasientene til å kjenne igjen, beskrive og presist uttrykke følelser.
Behandlingen innebærer at man arbeider med å forstå forbindelsen mellom følelser og impulsive/selvskadende handlinger og lærer pasientene nye strategier eller ferdigheter for å mestre intense og overveldende følelser, relasjoner og situasjoner uten impulsive handlinger.
God hjelp finnes
Det finnes i dag god hjelp å få for dem som skader seg selv.
Helsesøster, helsestasjon for ungdom og fastlege skal ha informasjon om hvilke egnede behandlingstilbud som er tilgjengelig lokalt.