Kari Graver, psykolog, spesialist i voksenpsykologi
Når tanker og handlinger om mat, kropp og vekt tar så stor plass at det går utover livskvalitet og mulighetene til å leve et vanlig liv, har man en spiseforstyrrelse.
Spiseforstyrrelser kjennetegnes nettopp ved en overopptatthet av mat, kropp og utseende. Det er psykiske lidelser, og sykdommen kan i noen tilfeller bli så alvorlig at det er fare for liv og helse.
Ulike former for spiseforstyrrelser
Anoreksi: Den som er syk er opptatt av å spise minst mulig og være tynn, noe som ofte resulterer i alvorlig vekttap og undervekt. Dette gjør anoreksi til den spiseforstyrrelsen som er mest synlig for andre. Ofte har personer med anoreksi også det vi kaller en kroppsbildeforstyrrelse. Det kan bety at han eller hun ser seg selv som større enn hva som er reelt.
Bulimi: Personen opplever hyppig tap av kontroll over matinntaket og overspiser. Dette følges så av forsøk på å kvitte seg med kaloriene igjen for å kontrollere vekten, ved oppkast, trening eller ved bruk av avførende eller lakserende midler. Personer med bulimi er ofte normalvektige.
Overspisingslidelse: Man opplever hyppige overspisingsepisoder og tap av kontroll over inntak av mat, men uten den type tømmeatferd som man ser hos personer med bulimi.
Utløp for følelser
Selv om spiseforstyrrelser handler om ulike måter å kontrollere mat og vekt på, handler lidelsen først og fremst om følelser.
Symptomene handler ofte om å regulere og håndtere affekt. Personer med spiseforstyrrelser strever ofte med å gjenkjenne, holde ut eller sette ord på hvordan de har det eller hva har behov for.
Innenfor dette kan symptomene ha en rekke funksjoner. En funksjon kan være å ”bedøve” ubehagelige følelser. Noen kan føle at det å unngå mat og være tynn gir dem en følelse av å mestre noe, ta kontroll over noe, være unik.
Straffe seg selv
Andre straffer seg selv og mener at de ikke fortjener mat. En del bruker sulting eller overspising og oppkast til å regulere indre uro eller skaffe seg ”pauser” fra kravene omverdenen stiller. Dette kan også gjelde de kravene de stiller til seg selv.
Av og til kan symptomene fungere som et slags språk, en måte å fortelle andre at de ikke har det bra på.
Personer med spiseforstyrrelser preges ofte av en betydelig grad av ambivalens. Å ha en spiseforstyrrelse kan være smertefullt og ensomt, en tilstand man ønsker å komme ut av. Samtidig vil de faktorene som er nevnt ovenfor gjøre at mange vil ha vansker med å gi slipp på sykdommen.
Mulige tegn på spiseforstyrrelser
Vekttap eller vektoppgang
Overopptatthet av vekt, mat og kropp
Stress og skyldfølelse etter å ha spist
Utvikling av unormale spisevaner og rutiner rundt mat, vansker med å spise sammen med andre, unngår visse typer av mat
Trening som preges av stress og tvang
Misnøye med egen kropp, fasong og utseende
Humørsvingninger og konsentrasjonsvansker
Isolering
Hvor vanlige er spiseforstyrrelser?
Anoreksi er gjerne den spiseforstyrrelsen som får mest oppmerksomhet, fordi den ofte er godt synlig. Dette er også den spiseforstyrrelsen som oftest kan bli farlig somatisk. Imidlertid er dette den sjeldneste av spiseforstyrrelsene, og forekomsten er om lag 0,2 prosent av befolkningen.
Bulimi er langt vanligere, med en forekomst på mellom 2 og 5 prosent.
Hvem rammes?
De fleste som får spiseforstyrrelser er jenter og kvinner, men også gutter og menn kan rammes.
Tradisjonelt har man antatt at cirka en av ti personer med spiseforstyrrelser er gutter og menn, men nyere undersøkelser tyder på at andelen menn kan være opp mot 25 prosent.
Trolig er det fortsatt et opplevd stigma knyttet til å ha en ”kvinnelidelse”, noe som kan hindre menn i å oppsøke hjelp.
Spiseforstyrrelser kan arte seg litt annerledes hos menn enn hos kvinner; for eksempel ved et overfokus på kroppsform og muskelvolum heller enn på en lavest mulig vekt.
Dette fokuset kan medføre feilernæring, tvangsmessig overtrening, sosial isolasjon og nedsatt livskvalitet.
På overflaten handler spiseforstyrrelser om mat, kropp og vekt. De underliggende årsakene til at en person utvikler en spiseforstyrrelse, er ofte vanskeligere å få øye på og mer sammensatt.
Forskningen tyder på at hver enkelt kan ha med seg en sårbarhet, som enten kan være medfødt eller som stammer fra tidlige erfaringer. Dette kaller vi for disponerende faktorer.
Enkelte typer personlighetstrekk ser ut til å spille en rolle; perfeksjonisme, rigiditet og tvangspregethet kan disponere for anoreksi, mens ustabile og impulsive trekk ser ut til å henge sammen med bulimi.
Dette er likevel ikke absolutter; for eksempel ser man at samme person kan veksle mellom ulike typer av spiseforstyrrelser over tid.
Hva kan utløse sykdommen?
Utløsendefaktorer kan være livshendelser som mobbing, skolebytte, skilsmisse eller andre stressorer.
Premorbid overvekt, slanking og tidlig pubertet ser også ut til å være risikofaktorer.
Traumer og overgrep er en risikofaktor for utvikling av spiseforstyrrelser på lik linje med en rekke andre psykiske lidelser.
Vedlikeholdende faktorer er forhold som gjør at spiseforstyrrelsen ikke går over så lett når den først har kommet, altså forhold som bidrar til å opprettholde vanskene knyttet til kropp, selvbilde og spising.
En som strever med mat og kropp opplever ofte en nytte av symptomene, som for eksempel en følelse av større kontroll, opplevelse av mestring, redusert indre uro eller unngåelse av negative følelser.
På den måten kan strategier som fungerte som en løsning da personen ble syk, utvikle seg til å bli en viktig del av problemet.
Andre vedlikeholdende faktorer kan være familiekonflikter som er utløst som følge av situasjonen eller ensomhet på grunn av sosial tilbaketrekning.
Vedlikeholdende forhold er med andre ord de vonde sirklene som oppstår og som fører til at sykdommen blir selvforsterkende.
Dersom du mistenker at du selv eller en som står deg nær har en spiseforstyrrelse, er det viktig å snakke om det.
Både fordi det kan være med på å redusere skammen og ensomheten som gjerne følger med en spiseforstyrrelse, og fordi det ofte er første skritt på veien til å ta tak i problemet og bli frisk.
Hjelp utenfra er oftest nødvendig når en spiseforstyrrelse først har fått anledning til å utvikle seg.
Hvis du selv opplever at du strever med mat, kropp og vekt, kan du forsøke å ta det opp med en person du stoler på, enten en venn, en forelder, en lærer eller en kollega.
Råd til deg som er venn eller pårørende
Dersom du tror noen du bryr deg om har en spiseforstyrrelse eller kan være i faresonen, kan det være en utfordrende og vanskelig oppgave å skulle ta det opp med vedkommende. Noen ganger kan personen avvise deg, i hvert fall i første omgang. Dette er sannsynligvis fordi det er et smertefullt tema for ham eller henne. Forvent derfor å bli avvist første gang du tar det opp.
Det kan være at du likevel har ”sådd et frø” som vil gjøre at han eller hun likevel tar imot din bekymring. Det er et godt råd å unngå å ”beskylde” vedkommende for å ha en spiseforstyrrelse, fordi det gjerne fører til at den andre går i forsvar.
Forsøk i stedet å formidle at du er bekymret for vedkommende, og spør hvordan han eller hun har det. Fortell hva du ser og tenker og som gjør deg bekymret.
Hvor kan jeg få hjelp?
Fastlegen eller helsesykepleier kan være et bra sted å starte. Han eller hun hjelper deg til å avgjøre om du strever med en spiseforstyrrelse, og kan henvise deg videre i hjelpeapparatet.
Psykologer eller andre behandlere i psykisk helsevern rundt i landet kan behandle spiseforstyrrelser. Privatpraktiserende behandlere eller spesialiserte poliklinikker kan også hjelpe.
Det er viktig at behandlere i psykisk helsevern samarbeider med somatikken i behandlingen av spiseforstyrrelser, for kontroll og eventuell behandling av somatiske komplikasjoner og følgetilstander.
Noen ganger er lidelsen så alvorlig at det blir nødvendig med innleggelse i sykehus. Det finnes spesialiserte avdelinger for behandling av spiseforstyrrelser flere steder i Norge, både for barn, ungdom og voksne.
Det finnes også selvhjelpsorganisasjoner for mennesker med spiseforstyrrelser som driver rådgivning, samtalegrupper og ulike sosiale tiltak.
Hjelpekilder
Rådgiving for spiseforstyrrelser (ROS) som tilbyr støtte, råd og veiledning til de som sliter eller har slitt med en spiseforstyrrelse, og deres pårørende.
Man kan bli helt frisk fra spiseforstyrrelsen. Som ved de fleste andre lidelser, er det av betydning å få hjelp så tidlig som mulig.
Ofte ser vi imidlertid at spiseforstyrrelsen har vedvart en god stund før den som er syk oppsøker hjelp. Dette kan ha sammenheng med at mange i startfasen ikke ser på seg selv som syke, og benekter problemet både overfor seg selv og overfor andre.
Gi tid
Behandling av spiseforstyrrelser kan ta lang tid. Det som tar lengst tid er ofte å reetablere et godt selvbilde og et godt forhold til egen kropp.
Hvis sykdommen har medført undervekt, er det en viktig del av behandlingen å gjenoppnå normalvekt. Behandlingen må derfor fokusere både på reernæring av kroppen og på de følelser og tanker som ledsager spiseforstyrrelsen, og som i sin tid kanskje var med på å gjøre personen syk.
Forskning viser at om lag 60 prosent blir helt friske. Av de resterende er det en gruppe som blir betydelig bedre, men som fortsetter å streve med tematikk relatert til spiseforstyrrelsen gjennom livet, mens en mindre gruppe får et mer kronifisert forløp.
