Hopp til hovedinnhold

Målbeskrivelse for familiepsykologi

1. Innledning

Målbeskrivelsen for obligatorisk program i familiepsykologi inneholder:

  • Beskrivelse av fagfeltet for spesialiteten, samt psykologspesialistens rolle, funksjon og virkeområde
  • Beskrivelse av den generelle og den spesifikke kompetansen til en psykologspesialist i familiepsykologi
  • Beskrivelse av utdanningsaktivitetene som skal bidra til utvikling av de ulike kompetansene
  • Grunnlaget for vurdering av psykologens faglige utvikling, både egenvurdering og veileders formative og summative vurdering

Spesialistutdanningen er forankret i Prinsipperklæring om evidensbasert psykologisk praksis  (EBPP)

Hensikten med Prinsipperklæringen er å fremme virksom effektiv psykologisk praksis og forbedre folkehelsen ved å bruke empirisk funderte prinsipper for psykologisk utredning, kasus formulering, behandlingsrelasjon og intervensjon. Psykologspesialister skal, i henhold til EBPP, gjennomføre evidensbaserte beslutningsprosesser.  Dette betyr å integrere den beste tilgjengelige forskningen med klinisk ekspertise, sett i sammenheng med pasientens egenskaper, kulturelle bakgrunn og ønskemål  

2. Beskrivelse av spesialiteten i familiepsykologi

2.1 Definisjon

Familiepsykologi er et komplekst felt. Det omhandler et systemperspektiv på relasjoner og utvikling, og tar for seg hvordan relasjoner dannes og opprettholdes over tid. Videre integreres kulturelle perspektiver, hvordan samfunn og tradisjoner påvirker relasjoner - og ikke minst skjæringspunktet mellom individuelle forskjeller og sosiale relasjoner.

Spesialister i familiepsykologi har kunnskap om relasjoners betydning for menneskers fysiske og psykiske helse og sosiale fungering. Fagområdet hviler på praktiske psykologiske behandlingstradisjoner, familiepsykologisk forskning og vitenskapsteori.

Spesialister i familiepsykologi har kunnskap og ferdigheter som muliggjør arbeid med individ, familie, nettverk og systemet rundt, med særlig vekt på familiens særegne trekk og plass i samfunnet. Her inngår også en forståelse av familien i et livsløpsperspektiv og de mest alminnelige små og store kriser som kan ramme familien.

2.2 Funksjon- og virkeområde

Spesialister i familiepsykologi har oppgaver på forskjellige tjenestenivåer. De arbeider med barn, ungdom, voksne, eldre, par og familier i kommunale tjenester, spesialisthelsetjenesten, barnevern, familievern og i somatiske helsetjenester. Spesialister i  familiepsykologi tilbyr helhetlige og systemiske behandlingsløp som inkluderer familien. Psykologspesialisten kan inneha lederfunksjoner innenfor de nevnte tjenesteområdene.

2.3 Rolle og oppgaver

Spesialister i familiepsykologi vurderer familiens situasjon og problemer, planlegger tiltak og evaluerer tjenestene basert på klienten(e)s ønsker og vurdering av kontekst. De iverksatte tiltakene, av kortere og lengre varighet, innebærer ulike former for psykoterapi, psykoedukasjon, familiearbeid, nettverksarbeid, rehabilitering og systemarbeid. Psykologspesialister forventes å kunne anvende forskjellige former for psykoterapi og sørger for at pasienten har innflytelse når det gjelder behandlingsvalg. I familiepsykologien skilles det mellom å samarbeide med systemene rundt klienten, for eksempel foreldre, skole, og andre instanser (BUP/DPS/barnevern etc.) og det å jobbe systemisk. Å jobbe systemisk vil si å jobbe her og nå med et relasjonelt perspektiv, for eksempel mellom familiemedlemmer eller andre personer/systemer ut fra et familiepsykologisk kunnskapsgrunnlag.

2.4 Målgruppe

Målgruppen for dette obligatoriske programmet er psykologer som har gjennomført fellesprogrammet og som har behov for kompetanse på endringsarbeid i møte med klienten(e) og systemet rundt.

Programmet er særlig relevant for tjenester der psykologen aktivt forholder seg til at brukerne er en del av et større system, for eksempel familie, hjelpesystem og nettverk.

3. Kompetanse

Dette avsnittet inneholder en beskrivelse av psykologspesialistens generelle kompetanse, på tvers av spesialiteter. Kunnskaper og ferdigheter som utgjør den spesifikke kompetansen som er tilknyttet hver enkelt spesialitet blir også beskrevet. Definisjonene på kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse er hentet fra Nasjonalt Klassifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR)

De ulike kompetansene utvikles gjennom praksis, veiledning, kurs og skriftlig arbeid. Disse utdanningsaktivitetene blir redegjort for under pkt. 4.

3.1 Generell kompetanse

«Generell kompetanse er å kunne anvende kunnskap og ferdigheter på selvstendig vis i ulike situasjoner i utdannings- og yrkessammenheng, gjennom å vise samarbeidsevne, ansvarlighet, evne til refleksjon og kritisk tenkning» (NKR)

Den generelle kompetansen som psykologspesialist innebærer å kunne:

  • Løse komplekse faglige problemstillinger og utfordre etablert kunnskap og praksis på fagområdet
  • Anvende fagetiske prinsipper i tråd med Etiske prinsipper for nordiske psykologer i komplekse problemstillinger og dilemmaer
  • Sørge for brukermedvirkning på ulike nivåer (individ-, tjeneste- og systemnivå)
  • Lede strategisk tjenesteutvikling
  • Reflektere over potensielle konsekvenser som sosial og kulturell bakgrunn, samt personlige erfaringer kan ha på egen profesjonalitet, og opptre respektfullt i møte med individer og grupper
  • Kritisk analysere og formidle egne faglige erfaringer og kompetanse
  • Ivareta digital sikkerhet og bistå i faglig kvalitetssikring i utviklingen av teknologiske løsninger, både på individ- og systemnivå
  • Anvende kunnskap om andre faggrupper for å kunne samhandle tverrfaglig og på tvers av virksomheter og nivåer

3.2 Spesifikk kompetanse

Den spesifikke kompetansen består av læringsutbytter som fremmer nødvendige kunnskaper og ferdigheter til en spesialist i familiepsykologi.

«Kunnskap er å forstå teorier, fakta, begreper, prinsipper og prosedyrer innenfor fag, fagområder og/eller yrker»

«Ferdigheter er evnen til å anvende kunnskapen til å løse problemer og oppgaver. Det er ulike typer ferdigheter – kognitive, praktiske, kreative og kommunikative»(NKR)

3.3.1 Kunnskaper

Det er et mål at spesialister i familiepsykologi bygger sin praksis på oppdatert forskning på hva som er virksom og effektiv psykologisk praksis for par, familier og større systemer.

Læringsutbyttene skal bidra til at psykologen får økt innsikt i arbeid med kompleksitet gjennom forståelse av problemers årsaker og de sammenhenger de inngår i.

Spesialister i familiepsykologi skal ha kunnskap om:

  • Familiens plass og betydning i vårt samfunn, strukturelle endringer som har funnet sted og hvilken innvirkning det har på livsformer og verdier
  • Systemenes/kontekstens betydning for menneskers levekår og psykiske helse
  • Individuelle, kontekstuelle og kulturelle forskjellers betydning for relasjonsarbeid, problemforståelse og behandling
  • Hvordan familiens livsløp og spesielle kriser i livsløpet griper inn i menneskers liv og påvirker samspillet med andre
  • Endringsarbeid med familier og par
  • Ulike familieterapeutiske tilnærminger og intervensjoner
  • Måter å skape terapeutisk relasjon i møter med individer, par, familier og større systemer
  • Å ivareta barneperspektivet både når barna er med i samtalen og når de ikke er med i samtalen
  • Utredning, vurdering og diagnostikk av familiens situasjon, problemer, psykisk helsetilstand og alvorlighetsgrad
  • Forståelse av diagnoser i et individuelt og systemisk perspektiv
  • Evidensbaserte familieterapeutiske modeller ved spesifikke lidelser
  • Makt/asymmetri i familiesystemer, samt bevissthet om egen maktposisjon
  • Når familieterapi ikke er en relevant behandlingsform eller bør brukes i kombinasjon med andre behandlingsformer

3.3.2 Ferdigheter

Gjennom det obligatoriske programmet skal psykologene videreutvikle ferdigheter i:

  • Terapeutisk samtale med flere i rommet samtidig
  • Å kunne håndtere ulike dilemmaer i møte med barn og unge, foreldre og omsorgspersoner, som for eksempel:

-Tilpasse familiesamtalen til barnets utviklingsnivå

-Håndtere ulike bestillinger i tilknytning til problem- og løsningsforståelse

-Når barnet ikke vil snakke i terapirommet

-Når barnet snakkes om på en ufordelaktig måte/blir omtalt som problemet

-Når det oppstår hemmeligheter i rommet

-Barn og ungdom som ikke ønsker å involvere foreldre

-Utagering, både rettet mot barn/ungdom, mellom foreldre og deg som terapeut

  • Spesifikke familieterapeutiske intervensjoner, som for eksempel reflekterende team, iscenesettelse, genogram, eksternalisering, triangulerte samtaler, sirkulære spørsmål og så videre
  • Å bidra til å løse opp i fastlåste samspillsmønstre
  • Å hjelpe familier og systemer i krise og/eller konflikt og kunne avdekke vold
  • Å fremme verdighet og mestring hos alle i terapirommet
  • Å håndtere og anvende forskjeller mellom klienter som en terapeutisk ressurs
  • Å velge relevant intervensjon i samarbeid med klienten
  • Selvrefleksivitet i møte med flere i rommet
  • Å samarbeide med andre systemer og bidra til samhandling mellom tjenestenivåer

4. Utdanningsaktivitetene

Spesialistutdanningen for psykologer består av fire utdanningsaktiviteter: praksis, veiledning, kurs og skriftlig arbeid. Utdanningsaktivitetene inngår i et gjensidig samspill, hvor det å bringe kunnskapen fra kursene ut i veiledet praksis totalt sett gir det beste læringsutbyttet. Dette er bakgrunnen for samtidighetskravet i spesialistutdanningen, som innebærer krav til overveiende grad av samtidighet mellom utdanningsaktivitetene på samtlige program i utdanningen. 

4.1 Praksis

Det er krav om totalt tre årsverk praksis tilknyttet obligatorisk program i familiepsykologi. Praksis anses som den viktigste læringsarenaen i spesialistutdanningen. Dette gjenspeiles både i det totale praksisomfanget, men også gjennom de spesifikke kravene til innhold og omfang for den enkelte spesialitet. Variasjon og bredde i praksis er en forutsetning for å utvikle spesialistkompetanse.

4.1.2 Praksis- obligatorisk program i familiepsykologi

Av det totale praksiskravet på 5 årsverk er det knyttet 3 årsverk praksis til det obligatoriske programmet i familiepsykologi. I løpet av de 5 årsverkene skal psykologen arbeide innenfor minst 2 tjenester.

Av den totale praksistiden på fem årsverk skal minst ett årsverk være i den tjenesten psykologen har minst av.

Praksis i familievern og barnevern sidestilles med praksis i øvrige kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten. Praksis kan søkes godkjent på forhånd.

I løpet av de tre årene praksis med familiepsykologi skal psykologen ha:

Omfattende erfaring med (tilsvarende 1 gang hver uke):

  • Å utvikle behandlingsopplegg med utgangspunkt i familiens/individers preferanser og mål 
  • Familiearbeid med flere familiemedlemmer og større system tilstede.
  • Å arbeide med familier i krise og/eller konflikt

Hyppig erfaring med (tilsvarende en gang hver måned):

  • Tverrfaglig samarbeid i og mellom systemer og med flere ulike tjenesteytere
  • Barn/ungdom i familieterapi
  • Relevante kartleggings og samtaleverktøy
  • Utredning av terapeutiske behov og diagnostiske vurderinger
  • Reguleringsorienterte og stabiliserende terapeutiske prosesser
  • Familieterapi med minoriteter
  • Parterapi
  • Å formidle kunnskap som gir familien/brukerne grunnlag for å gjøre egne valg
  • Å yte tilgjengelig tjenester ved å tilpasse møtepunkt og behandlingens varighet til den enkeltes behov der det er mest hensiktsmessig (kontor, skole, hjemme, andre kommunale tjenester, arbeidsplassen etc.)

Noe erfaring med (i løpet av praksisperioden):

  • Å arbeide i et generasjons- og slektsperspektiv
  • Å arbeide i familier med minoritetsbakgrunn
  • Co-terapier og reflekterende prosesser
  • Å vurdere, avdekke og arbeide med faktorer som påvirker psykisk helse vold, traumer, rus og psykososiale belastninger

4.2 Veiledning

Veiledningen skal fremme etisk forsvarlig praksis og høy kvalitet på tjenestene, samt bidra til å øke psykologens generelle og spesifikke kompetanse gjennom utviklingsstøttende og korrigerende tilbakemeldinger på praksis. Det er også et mål at veiledning skal føre til økt bevissthet rundt egne holdninger og holdningsendringer, samt bidra til å knytte relevant teori til egen praksis.

Veiledningen inngår også i vurderingsgrunnlaget for spesialistgodkjenningen. Veileder vurderer psykologens faglige progresjon og læringsutbytte i tråd med målbeskrivelsen for programmet. Veileder skal vurdere at psykologen arbeider i overenstemmelse med gjeldende lover, prinsipperklæringen om evidensbasert praksis og etiske prinsipper for nordiske psykologer. Veileder har ansvar for både formativ og summativ vurdering av psykologens kompetanse. Den formative vurdering har til hensikt å vurdere psykologens progresjon og utvikling underveis i veiledningen. Det forutsettes at psykologen blir gjort kjent med veileders vurdering fortløpende i veiledningen. Den summative vurderingen har som formål å vurdere psykologens læringsutbytte og progresjon ved avslutning av veiledningsforholdet og skal dokumenteres i en egen veiledningsattest.

Veiledningen reguleres av egne utfyllende bestemmelser for veiledning.

4.2.1 Veiledning- obligatorisk program i familiepsykologi

Minst 120 timer av veiledningen skal være veiledning i familiepsykologi i tilknytning til praksis i det obligatoriske programmet. Veileder skal være spesialist i familiepsykologi. Etter særskilt vurdering av fagutvalget for spesialiteten i familiepsykologi kan annen type psykologspesialist godkjennes som veileder hvis denne har tilsvarende kompetanse. I spesielle tilfeller, og etter individuell søknad, kan psykologen få forhåndsgodkjent veiledning i inntil 40 timer av erfaren psykolog som ikke er spesialist.

4.3 Kurs

Kurskravet på obligatorisk program i familiepsykologi er 96 timer. Kursene skal strekke seg over en periode på minimum 1, 5 år og ha en jevn spredning innenfor denne perioden. Deltagerne følger kursene i kronologisk rekkefølge og det er en faglig og pedagogisk sammenheng mellom kursene på programmet. Kursinnholdet skal være praksisnært og gi deltagerne muligheter for faglig refleksjon i et profesjonsfellesskap. Det legges vekt på pedagogiske metoder som fremmer erfaringsbasert læring og at deltakerne skal få muligheten til å bidra aktivt  på kursene

4.3.1 Kurs- obligatorisk program i familiepsykologi

Kurs 1. Grunnleggende forståelse av familiepsykologisk behandling (2 dager)

Det første kurset inneholder følgende temaer:

  • Hva er familiepsykologi?
  • Familieterapiens historie, kort oppsummert
  • Hvordan familiepsykologer jobber i dagens Norge
  • Familieterapi som foretrukken metode og når familieterapi ikke er indikert
  • Et kritisk blikk på egen praksis
  • Terapeutisk holdning og selvrefleksivitet
  • Makt og asymmetri
  • Brukermedvirkning, diagnostisering/kartlegging

Forventet læringsutbytte:

  • Å kunne plassere familiepsykologi i en større faglig kontekst
  • Økt forståelse av relasjonelle prosesser, problemer i familien og av at problemer oppstår i en sammenheng
  • Økt kunnskap om forskjellene mellom det å jobbe individuelt og systemisk
  • Økt bevissthet om terapeutens påvirkning på familiesystemet

Kurs 2. Familieterapi med barn (2 dager)

Følgende temaer er inkludert på kurs 2:

  • Utviklingspsykologi (eksempelvis tilknytningspsykologi, barnets temperament og emosjonell og kognitiv utvikling)
  • Foreldreveiledning (COS, TIK, PMTO, EFST, ICDP, DUÅ, osv.).
  • Familieterapimetoder der barn er tilstede i terapirommet (for eksempel strukturell, narrativ, kognitiv og barneorientert familieterapi)

Forventet læringsutbytte:

  • Kunne integrere utviklingspsykologisk kunnskap i familieterapeutisk praksis
  • Forstå når familieterapeutiske metoder bør/ikke bør anvendes, og kunne tilpasse metode til aktuell familie
  • Kunne inkludere barn i samtalen
  • Kunne avdekke risikotemaer i familien, for eksempel sinne og vold

Kurs 3. Familieterapi med ungdom (2 dager)

Følgende temaer blir gjennomgått på kurs 3:

  • Strukturerte familieterapimetoder (MST, FFT, FBT, TBFT)
  • Når strukturert familieterapi ikke passer til familien
  • Familieterapi som foretrukket metode ved ulike tilstander (eksempelvis spiseforstyrrelser, atferdsvansker, depresjon, skolevegring)

Forventet læringsutbytte:

  • Kunnskap om utvalgte familieterapeutiske metoder
  • Forstå når familieterapeutiske metoder bør/ikke bør anvendes, og kunne tilpasse metode til aktuell familie
  • Forståelse for ulike dilemmaer i møte med ungdom og mulige måter å møte disse dilemmaene på
  • Hvordan kombinere familieterapi med ungdom med individualsamtaler og foreldresamtaler

Kurs 4. Parterapi (2 dager)

Følgende temaer er aktuelle for kurs 4:

  • Parterapimetoder, for eksempel EFT-C, Gottman
  • Risikotemaer: Vold og overgrep, konflikt, asymmetriske forhold, rus og avhengighet, personlighetsproblematikk

Forventet læringsutbytte:

  • Kjennskap til mangfoldet i parterapimetoder
  • Kunnskap om en utvalgt parterapimetode
  • Kunne avdekke risikotemaer i parterapi

Kurs 5. Familien i samfunn. Familien i kriser (2 dager)

Følgende temaer gjennomgås på kurs 5:

  • Systemenes/kontekstens betydning for menneskers levekår og psykiske helse
  • Hvordan familiens livsløp og spesielle kriser i livsløpet griper inn i menneskers liv og påvirker samspillet
  • Individuelle, kontekstuelle og kulturelle forskjellers betydning for problemforståelse og behandling
  • Familieterapi med minoriteter og flyktninger

Forventet læringsutbytte:

  • Bred kunnskap om hvordan relasjoner påvirkes av livsløp, kriser og konflikter
  • Kunnskap om arbeidslivets betydning for familiens helse og velferd
  • Kunne kartlegge hvordan kriser skaper, opprettholder og kommer til uttrykk i familiesystemet
  • Kunnskap om familieterapi med minoriteter og flyktninger
  • Økt mangfoldskompetanse

Kurs 6. Familiepsykologen som yrkesutøver (2 dager)

Det siste kurset har følgende tematiske fordeling:

  • Konfliktforståelse og konflikthåndtering (en dag)
  • Meg som familiepsykolog. Tverrfaglig samarbeid (en dag)

Forventet læringsutbytte:

  • Kunne håndtere konflikteskalering i terapirommet
  • Økt kunnskap om seg selv som familiepsykolog og rollen som yrkesutøver
  • Kunne jobbe i, og samarbeide med, folk/systemer som bruker et annet «faglig språk»
  • Kunne integrere individual diagnostikk med systemisk tenkning 

4.4 Skriftlig arbeid

 Det er krav om innlevering av et skriftlig arbeid til spesialistutdanningen. Temaet skal være relevant for den aktuelle spesialiteten, og kan leveres inn når som helst ila. utdanningen.

Arbeidet skal vise psykologens evne til å formidle psykologfaglig kunnskap innen fagfeltet. Den skriftlige fremstillingen må reflektere teoretisk og empirisk kunnskap om det valgte temaet, og arbeidet må inneholde en selvstendig drøfting av betydningen for praktisk psykologarbeid. Arbeidet skal støtte opp om psykologers forutsetninger for evidensbasert yrkesutøvelse.

Retningslinjer for det skriftlige arbeidet er beskrevet i utfyllende bestemmelser for skriftlig arbeid.