Målbeskrivelse for habiliteringspsykologi

1. Innledning

Målbeskrivelsen for obligatorisk program i habiliteringspsykologi inneholder:

Beskrivelse av fagfeltet for spesialiteten, samt psykologspesialistens rolle, funksjon og virkeområde
Beskrivelse av den generelle og den spesifikke kompetansen til en psykologspesialist i habiliteringspsykologi
Beskrivelse av utdanningsaktivitetene som skal bidra til utvikling av de ulike kompetansene
Grunnlaget for vurdering av psykologens faglige utvikling, både egenvurdering og veileders formative og summative vurdering

Spesialistutdanningen er forankret i Prinsipperklæring om evidensbasert psykologisk praksis (EBPP)

Hensikten med Prinsipperklæringen er å fremme virksom effektiv psykologisk praksis og forbedre folkehelsen ved å bruke empirisk funderte prinsipper for psykologisk utredning, kasus formulering, behandlingsrelasjon og intervensjon. Psykologspesialister skal, i henhold til EBPP, gjennomføre evidensbaserte beslutningsprosesser. Dette betyr å integrere den beste tilgjengelige forskningen med klinisk ekspertise, sett i sammenheng med pasientens egenskaper, kulturelle bakgrunn og ønskemål

2. Beskrivelse av spesialiteten i habiliteringspsykologi

2.1 Definisjon

Habiliteringspsykologi har som mål å fremme helse, livskvalitet, mestring og tilhørighet hos personer som har behov for planlagt utvikling. Målet er størst mulig grad av selvstendighet og livskvalitet på egne premisser. Med habilitering forstås planmessig arbeid for at den som er funksjonshemmet på grunn av sykdom, skade eller medfødt lyte skal bevare eller utvikle funksjonsevnen og/eller mestringsevnen, med sikte på størst mulig grad av selvstendighet og livskvalitet på egne premisser.

En habiliteringspsykologisk tilnærming retter seg inn mot både pasienten, miljøet og systemet rundt pasienten. Habiliteringspsykologiske tiltak skal ha klare mål og virkemidler. Det vektlegges tett samarbeid med pasient, pårørende og offentlige tjenesteytere. Målet er å oppnå best mulig helse, funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltagelse for pasienten i det sosiale fellesskap og i samfunnet.

Habiliteringspsykologene kan møte komplekse problemstillinger hvor spisskompetanse fra flere ulike fagfelt er nødvendig. Typiske pasientgrupper er personer med utviklingshemning, autismespekterforstyrrelser, multifunksjonshemning, kroniske sykdommer, tidlig ervervede hjerneskader, genetiske syndromer, nevrodegenerative tilstander og medfødte misdannelser. Med utgangspunkt i kunnskap om ulike tilstander, aktuelle metoder og vurdering av den enkelte pasient vil psykologspesialisten arbeide med tilrettelegging av utviklingsforløp, behandling og forebygging av sekundærvansker og komorbide tilstander. Overgangene mellom ulike livsfaser kan være utfordrende. og tilrettelegging er ofte nødvendig for at pasienter skal kunne delta på ulike livsarenaer.

2.2 Funksjon og virkeområde

Spesialiteten i habiliteringspsykologi skal gi oppdatert kunnskap på sentrale områder innen fagfeltet. Innholdet i spesialiteten er utformet i tett kontakt med kliniske fagmiljø og i tråd med myndighetenes føringer.
Habiliteringspsykologen arbeider med barn, unge, voksne og eldre, både hjemme hos pasienten, i familien, i barnehage, i avlastning, på skole/arbeid, samt ved opphold på institusjon og sykehus. Arbeidet rettes inn mot pasienten, pårørende, nærpersoner, offentlige tjenesteytere og kommunale systemer som skal bistå og støtte pasienten. Psykologspesialisten er en viktig premissleverandør i habiliteringsarbeidet gjennom tilpasset utredning, behandling, veiledning og systemrettet arbeid.

Habiliteringspsykologens arbeid skal bidra til at nærpersoner og hjelpeapparatet får en hensiktsmessig og enhetlig forståelse av pasientens behov og muligheter. Arbeidet stiller store krav til kompetanse, pragmatisk holdning til metodiske tilnærminger, samt fleksibilitet under planlegging og gjennomføring av arbeidet.

Habiliteringspsykologer arbeider blant annet i kommunehelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten, statlige kompetansesentra, PPT, barnevern, offentlig forvaltning, samt med forskning og fagutvikling, Spesialistene arbeider multidisiplinært på tvers av linjer, nivåer og etater i tjenestetilbudet. En stor del av arbeidet foregår ambulant i samarbeid med pasienter, pårørende, tjenesteytere og det kommunale hjelpeapparatet.

2.3 Roller og oppgaver

Habiliteringspsykologen utfører tilrettelagt utredning og behandling, samt arbeider med å forebygge sekundærvansker. Habiliteringspsykologen har spesiell kompetanse på, og et særlig ansvar for, utredning og vurdering av kognitive og adaptive ferdigheter, samt bistandsbehov ved kognitiv funksjonsnedsettelse.
Habiliteringspsykologen vil ofte lede og delta i det tverrfaglige arbeidet rundt pasienter med komplekse bistandsbehov. Spesialisten samarbeider særlig med legespesialister i nevrologi, genetikk og psykiatri, da mange pasienter har kompliserte nevropsykologiske tilstander. Andre sentrale samarbeidspartnere er psykologer i psykisk helsevern/kommune, vernepleiere, spesialpedagoger, ergoterapeuter, fysioterapeuter, ernæringsfysiologer, logopeder, sosionomer og andre relevante fagpersoner innenfor helse og pedagogikk.

Habiliteringspsykologene planlegger tjenestetilbudet og omsetter utredninger i praktiske tiltak overfor pasient og nærpersoner. Rammen for arbeidet er målrettede og avgrensede habiliteringsprosesser med fokus på mestring og livskvalitet hos pasienten.
Habiliteringspsykologen har ansvar for å kvalitetssikre arbeidet som gjøres overfor pasienten og spesialisten har ansvar for veiledning av psykologer og fagpersoner fra andre faggrupper. Spesialisten har et særlig ansvar for at habiliteringspsykologiske perspektiver tas hensyn til ved utforming av tjenester og ved behandling av pasientene.

2.4 Målgruppe

Målgruppen er psykologer som har fullført fellesprogrammet og som ønsker å arbeide med barn, unge og voksne med tidlig ervervede eller medfødte somatiske og nevropsykologiske tilstander som medfører ulike former for funksjonshemming i hverdagen.

3. Kompetanse

Dette avsnittet inneholder en beskrivelse av psykologspesialistens generelle kompetanse, på tvers av spesialiteter. Kunnskaper og ferdigheter som utgjør den spesifikke kompetansen som er tilknyttet hver enkelt spesialitet blir også beskrevet. Definisjonene på kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse er hentet fra Nasjonalt Klassifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR)

De ulike kompetansene utvikles gjennom praksis, veiledning, kurs og skriftlig arbeid. Disse utdanningsaktivitetene blir redegjort for under pkt. 4.

3.1 Generell kompetanse

«Generell kompetanse er å kunne anvende kunnskap og ferdigheter på selvstendig vis i ulike situasjoner i utdannings- og yrkessammenheng, gjennom å vise samarbeidsevne, ansvarlighet, evne til refleksjon og kritisk tenkning» (NKR)

Den generelle kompetansen som psykologspesialist innebærer å kunne:

Løse komplekse faglige problemstillinger og utfordre etablert kunnskap og praksis på fagområdet
Anvende fagetiske prinsipper i tråd med Etiske prinsipper for nordiske psykologer i komplekse problemstillinger og dilemmaer
Sørge for brukermedvirkning på ulike nivåer (individ-, tjeneste- og systemnivå)
Lede strategisk tjenesteutvikling
Reflektere over potensielle konsekvenser som sosial og kulturell bakgrunn, samt personlige erfaringer kan ha på egen profesjonalitet, og opptre respektfullt i møte med individer og grupper
Kritisk analysere og formidle egne faglige erfaringer og kompetanse
Ivareta digital sikkerhet og bistå i faglig kvalitetssikring i utviklingen av teknologiske løsninger, både på individ- og systemnivå
Anvende kunnskap om andre faggrupper for å kunne samhandle tverrfaglig og på tvers av virksomheter og nivåer

3.2 Spesifikk kompetanse

Den spesifikke kompetansen består av læringsutbytter som fremmer nødvendige kunnskaper og ferdigheter til en spesialist i habiliteringspsykologi.

«Kunnskap er å forstå teorier, fakta, begreper, prinsipper og prosedyrer innenfor fag, fagområder og/eller yrker»

«Ferdigheter er evnen til å anvende kunnskapen til å løse problemer og oppgaver. Det er ulike typer ferdigheter – kognitive, praktiske, kreative og kommunikative»(NKR)

Psykologspesialister i habiliteringspsykologi har særlig kompetanse på funksjonshemming, funksjonsnedsettelser, syndromer og komorbide tilstander.

3.2.1 Kunnskaper

Habiliteringspsykologen skal:

Ha kunnskap om vanlige etiske og juridiske dilemmaer som habiliteringspsykologer stilles overfor i yrkesutøvelsen. Eksempler på slike dilemmaer er bruk av tvang og makt, interessekonflikter mellom pasient og pårørende for pasienter uten samtykkekompetanse, betydelige mangler ved kommunale tjenestetilbud, taushetsplikt/meldeplikt og prioritering av helsehjelp
Ha inngående kunnskap om normative utviklingsforløp og modeller for utvikling
Kunne redegjøre for ulike perspektiver på funksjonshemming
Kunne redegjøre for de vanligste syndromer og funksjonsnedsettelser
Ha kunnskap om hvordan psykiske, somatiske og sosiale faktorer samvirker hos personer med funksjonshemming
Ha kjennskap til de vanligste kartleggingsinstrumentene for målgruppen
Kunne vurdere behov for bistand og behandling
Ha kunnskap om forebygging av tilleggsvansker hos personer i målgruppen
Kunne redegjøre for og analysere konsekvensen av uvanlig og utfordrende atferd som kan skape betydelige problemer for pasient og/eller omgivelser.
Ha kunnskap om fremmende og hemmende samfunnsfaktorer for pasienter med funksjonsnedsettelser.
Ha kunnskap om tjenesteorganisering og tjenestetilbud i kommune- og spesialisthelsetjeneste
Ha kunnskap om hvordan funksjonshemming påvirker forhold i familien
Ha kunnskap om sorgreaksjoner i forbindelse med alvorlig sykdom, død, samt ved tap av ferdigheter og utviklingsmuligheter
Ha kunnskap om pasienten/brukeren sine rettigheter og relevant lovverk
Kunne vurdere konsekvenser av utviklingshemming og store kognitive vansker i et livsløpsperspektiv, eksempelvis utdanningsmuligheter, begrensninger i yrkesvalg, parforhold og deltakelse i samfunnet.
Ha kunnskap om typisk, atypisk og avvikende språk- og kommunikasjonsutvikling, ulike metoder for kartlegging av språkferdigheter/kommunikasjonsferdigheter, samt valg og utforming av tiltak

3.2.2 Ferdigheter

Gjennom deltagelse på obligatorisk program utvikler psykologene ferdigheter i å:

Diagnostisere og utrede personer med medfødte eller (tidlig) ervervede hjerneskader, utviklingsforstyrrelser eller sammensatte funksjonsvansker, samt tilleggsvansker som utfordrende atferd og/eller psykiske lidelser
Tilpasse aktuelle psykologiske utrednings- og behandlingsmetoder
Omsette utredninger i praktiske og realistiske tiltak med sikte på å oppnå bedre mestring og livskvalitet for den enkelte pasient
Initiere og veilede planlagte endringsprosesser på pasientenes ulike livsarenaer
Gi ambulant behandling i tett samarbeid med pasient, pårørende, tjenesteytere og det kommunale tjenesteapparatet
Veilede og undervise pasienter, pårørende og personalgrupper, eksempelvis i barnehage, skole, arbeid og bolig
Tilpasse informasjon og kunnskap til mottakers forutsetninger og kompetanse, herunder diagnoseformidling
Kommunisere effektivt med samarbeidspartnere på tvers av kompetanse og roller som bygger ned motsetninger og fremmer pasientens interesser (samhandlingskompetanse).
Utvikle skadeavvergende tiltak, arbeide med vedtak, rapportere og vurdere faglig og etisk forsvarlighet ved psykologiske, pedagogiske og miljøterapeutiske intervensjoner

4. Utdanningsaktivitetene

Spesialistutdanningen for psykologer består av fire utdanningsaktiviteter: praksis, veiledning, kurs og skriftlig arbeid. Utdanningsaktivitetene inngår i et gjensidig samspill, hvor det å bringe kunnskapen fra kursene ut i veiledet praksis totalt sett gir det beste læringsutbyttet. Dette er bakgrunnen for samtidighetskravet i spesialistutdanningen, som innebærer krav til overveiende grad av samtidighet mellom utdanningsaktivitetene på samtlige program i utdanningen.

4.1 Praksis

Det er krav om totalt tre årsverk praksis tilknyttet obligatorisk program i habiliteringspsykologi. Praksis anses som den viktigste læringsarenaen i spesialistutdanningen. Dette gjenspeiles både i det totale praksisomfanget, men også gjennom de spesifikke kravene til innhold og omfang for den enkelte spesialitet. Variasjon og bredde i praksis er en forutsetning for å utvikle spesialistkompetanse.

4.1.2 Praksis- obligatorisk program i habiliteringspsykologi

I løpet av den samlede praksistiden på 5 år skal minimum 3 årsverk være obligatorisk praksis knyttet til direkte kliniske oppgaver rettet mot personer med behov for habilitering.

Arbeidsstedet skal ha et helhetlig tjenesteytende ansvar overfor målgruppen og gi erfaring i alle ledd av habiliteringsarbeidet. Arbeid med mennesker og deres nettverk gjennom ulike faser av livet skal utgjøre rammen for læring av kliniske ferdigheter. Dette kan du oppnå gjennom enten å arbeide med barn eller voksne.

Samlet praksis skal bidra til at psykologen utvikler ferdigheter og fagetisk refleksjon i overensstemmelse med målbeskrivelsen. Videre skal det legges til rette for utvikling og integrering av ny kunnskap, samt refleksjon over muligheter og begrensninger i ulike psykologfaglige metoder.

Psykologen må ha erfaring med tverrfaglig samarbeid. Det må dokumenteres samarbeid med minst tre andre faggrupper og en annen psykologspesialist.

Av den totale praksistiden på 5 år skal minimum 1 årsverk være knyttet til annen type klinisk virksomhet.

Det er psykologens ansvar å se til at praksis er i overensstemmelse med myndighetenes føringer, Etiske prinsipper for nordiske psykologer og Erklæring om evidensbasert praksis.

Psykologen må også selv sørge for at praksisen er i tråd med reglementet og utfyllende bestemmelser for det obligatoriske programmet.

I løpet av den obligatoriske praksisen skal psykologen:

diagnostisere og utrede personer med medfødte eller (tidlig) ervervede hjerneskader, utviklingsforstyrrelser eller sammensatte funksjonsvansker, samt tilleggsvansker som utfordrende atferd og/eller psykiske lidelser
tilpasse aktuelle psykologiske utrednings- og behandlingsmetoder
omsette utredninger i praktiske tiltak overfor pasient og nærpersoner innenfor en ramme av målrettede og avgrensede habiliteringsprosesser med sikte på å oppnå bedre mestring og livskvalitet for den enkelte pasient
initiere og veilede planlagte endringsprosesser på pasientenes ulike livsarenaer
forebygge sekundærvansker
utvikle skadeavvergende tiltak, arbeide med vedtak, rapportere og vurdere faglig og etisk forsvarlighet ved psykologiske, pedagogiske og miljøterapeutiske intervensjoner
gi ambulant behandling i tett samarbeid med pasient, pårørende, tjenesteytere og det kommunale tjenesteapparatet
veilede og undervise pasienter, pårørende og personalgrupper
tilpasse informasjon og kunnskap til mottakers forutsetninger og kompetanse
kommunisere effektivt med samarbeidspartnere på tvers av kompetanse og roller som bygger ned motsetninger og fremmer pasientens interesser (samhandlingskompetanse)
bidra i planlegging av tjenestetilbud overfor personer med spesielle behov
systematisk evaluere endringsforløp

4.2 Veiledning

Veiledningen skal fremme etisk forsvarlig praksis og høy kvalitet på tjenestene, samt bidra til å øke psykologens generelle og spesifikke kompetanse gjennom utviklingsstøttende og korrigerende tilbakemeldinger på praksis. Det er også et mål at veiledning skal føre til økt bevissthet rundt egne holdninger og holdningsendringer, samt bidra til å knytte relevant teori til egen praksis.

Veiledningen inngår også i vurderingsgrunnlaget for spesialistgodkjenningen. Veileder vurderer psykologens faglige progresjon og læringsutbytte i tråd med målbeskrivelsen for programmet. Veileder skal vurdere at psykologen arbeider i overenstemmelse med gjeldende lover, prinsipperklæringen om evidensbasert praksis og etiske prinsipper for nordiske psykologer. Veileder har ansvar for både formativ og summativ vurdering av psykologens kompetanse. Den formative vurdering har til hensikt å vurdere psykologens progresjon og utvikling underveis i veiledningen. Det forutsettes at psykologen blir gjort kjent med veileders vurdering fortløpende i veiledningen. Den summative vurderingen har som formål å vurdere psykologens læringsutbytte og progresjon ved avslutning av veiledningsforholdet og skal dokumenteres i en egen veiledningsattest.

Veiledningen reguleres av egne utfyllende bestemmelser for veiledning.

4.2.1 Veiledning- obligatorisk program i habiliteringspsykologi

Minst 120 timer av veiledningen skal være veiledning i psykologisk arbeid i tilknytning til praksis i det obligatoriske programmet. Veileder skal være spesialist i habiliteringspsykologi. Etter særskilt vurdering av fagutvalget for habiliteringspsykologi kan annen type psykologspesialist godkjennes som veileder hvis denne har tilsvarende kompetanse. I spesielle tilfeller, og etter individuell søknad, kan psykologen få forhåndsgodkjenning i inntil 40 timer av erfaren psykolog som ikke er spesialist.

4.3 Kurs

Kurskravet på obligatorisk program i habiliteringspsykologi er 96 timer. Kursene skal strekke seg over en periode på minimum 1,5 år og ha en jevn spredning innenfor denne perioden.

Deltagerne følger kursene i kronologisk rekkefølge og det er en faglig og pedagogisk sammenheng mellom kursene på programmet. Kursinnholdet skal være praksisnært og gi deltagerne muligheter for faglig refleksjon i et profesjonsfellesskap. Det legges vekt på pedagogiske metoder som fremmer erfaringsbasert læring og at deltakerne skal få muligheten til å bidra aktivt på kursene.

4.3.1 Kurs- obligatorisk program i habiliteringspsykologi

Kurs 1: Modeller og prinsipper for habiliteringspsykologisk arbeid (2 dager)

Kurset gir en innføring i modeller for habiliteringspsykologisk arbeid hvor det fokuseres på målrettet innsats på individ og systemnivå for å bidra til bedre livskvalitet for pasienten. Det legges vekt på et utviklingsperspektiv hvor mestring og selvbestemmelse spiller en sentral rolle på tvers av livsfaser.

Etter kurset skal psykologen:

Ha kunnskap om modeller for habiliteringsarbeid eksemplifisert med kasus som illustrerer samordning og tiltak på ulike nivåer og arenaer
Kunne redegjøre for sentrale prinsipper innenfor en habiliteringspsykologisk tilnærming til utredning, behandling og oppfølging, herunder ICF og diagnostisering av funksjonsvansker
Ha kunnskap om utviklingspsykologi som grunnlag for å forstå atypisk utvikling
Ha kunnskap om sentrale lover og retningslinjer
Ha kunnskap om tjenesteorganisering og tjenestetilbud i kommune- og spesialisthelsetjenesteHa kjennskap til modeller for brukermedvirkning
Kunne reflektere over faglig og etisk forsvarlighet i habiliteringsprosessen og betydningen av livskvalitet for pasienten ut fra den enkeltes forutsetninger, behov og livssituasjon.

Kurs 2: Kognitiv funksjonsnedsettelse ved komplekse tilstander: utredning og tiltak (2 dager)

Kurset gir en innføring i vanlige kognitive vansker i målgruppen og hvordan disse kan utredes, samt eksempler på tilrettelegging og behandling. Psykisk utviklingshemning blir brukt som eksempel.

Etter kurset skal psykologen:

Ha kjennskap til tester/ kartleggingsmateriell som benyttes i utredning av utviklingshemming og andre kognitive vansker hos barn og voksne, samt vurdere konsekvenser for tiltak
Ha et bevisst forhold til styrker og begrensninger ved de mest aktuelle tester og kartleggingsmateriell
Kunne utrede funksjonsvansker og vurdere bistandsbehov hos mennesker med sammensatte funksjonshemminger
Kunne reflektere over og anvende testresultater som basis for utvikling av tiltak
Ha kunnskap om formidling av utredningsresultater og diagnose

Kurs 3: Autismespekterforstyrrelser: Prinsipper for utredning, differensialdiagnostiske utfordringer og oversikt over ulike behandlingstilnærminger (2 dager)

Kurset gir en oversikt over autismespekterforstyrrelser og kunnskap om elementene i utredning av disse vanskene.

Etter kurset skal psykologen ha:

Kunnskap om diagnostisering av autismespekterforstyrrelser
Kjennskap til vanlige utredningsverktøy
Kjennskap til vanlige problemstillinger innenfor målgruppen
Kjennskap til ulike behandlingstilnærminger inkludert tidlig intervensjon

Kurs 4: Språk og kommunikasjon: Utredning, tilrettelegging og behandling (2 dager)

Kurset vil omhandle grunnleggende teori og praksis i forhold til utredning og tiltaksutvikling overfor personer med språk- og kommunikasjonsvansker. Etisk

refleksjon rundt selvbestemmelse og livskvalitet for mennesker med store språk/ kommunikasjonsvansker vil bli vektlagt. Modelldiagnoser vil være CP og multifunksjonshemming.

Etter endt kurs skal psykologen:

Ha kunnskap om typisk, atypisk og avvikende språk- og kommunikasjonsutvikling
Kjenne til ulike metoder og verktøy for kartlegging av språk og kommunikasjon
Kjenne til metoder for å stimulere språk- og begrepsutvikling
Ha kunnskap om sentrale prinsipper ved valg av alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK)

Kurs 5: Psykiske lidelser og utfordrende atferd (2 dager)

Kurset gir en gjennomgang av sentrale problemstillinger knyttet til utredning og diagnostisering av psykisk lidelse og utfordrende atferd hos personer med habiliteringsbehov. Praktiske eksempler på tiltak vil bli vektlagt.

Etter endt kurs skal psykologen:

Ha kjennskap til psykiske lidelser som er vanlige hos personer med utviklingshemming
Ha kjennskap til verktøy for å diagnostisere psykisk lidelse hos personer med utviklingshemming
Ha kunnskap om risikofaktorer for utvikling av psykiske lidelse og utfordrende atferd samt forebyggende tiltak
Ha kjennskap til vanlige tilnærminger til forebygging og behandling av utfordrende atferd og psykiske lidelse hos personer med utviklingshemming
Ha kjennskap til gjeldende lovverk som regulerer tvangsbruk overfor mennesker med utviklingshemming
Vurdere faglig og etisk forsvarlighet ved forebyggende og skadeavvergende tiltak

Kurs 6: Utvalgte tilstander og livsløpsperspektiv (2 dager)

Kurset omhandler utvalgte tilstander og implikasjoner for utredning, forebygging, oppfølging og livsfaser. Det legges vekt på utfordringer knyttet til det å leve med funksjonshemming i ulike faser av livet. Problemstillinger vil bli eksemplifisert ved ulike diagnosegrupper innen habilitering.

Etter kurset skal psykologen:

Ha kjennskap til konsekvenser for dagliglivsfungering ved utvalgte tilstander
Kjenne til vanlige livsfaserelaterte problemstillinger
Ha kjennskap til og kunne drøfte etiske dilemma i habiliteringsarbeid
Ha kjennskap til pårørende og familiearbeid, inkludert «leve-med» perspektivet, diagnoseforståelse og sorgarbeid

4.4 Skriftlig arbeid

Det er krav om innlevering av et skriftlig arbeid til spesialistutdanningen. Temaet skal være relevant for den aktuelle spesialiteten, og kan leveres inn når som helst ila. utdanningen.

Arbeidet skal vise psykologens evne til å formidle psykologfaglig kunnskap innen fagfeltet. Den skriftlige fremstillingen må reflektere teoretisk og empirisk kunnskap om det valgte temaet, og arbeidet må inneholde en selvstendig drøfting av betydningen for praktisk psykologarbeid. Arbeidet skal støtte opp om psykologers forutsetninger for evidensbasert yrkesutøvelse.

Retningslinjer for det skriftlige arbeidet er beskrevet i utfyllende bestemmelser for skriftlig arbeid.