Krav til praksis i klinisk helsepsykologi

Utfyllende bestemmelser for det obligatoriske programmet i spesialiteten klinisk helsepsykologi.

(Vedtatt av sentralstyret 17. februar 2022 med ikrafttredelse 1. mars 2022)

Definisjon

Klinisk helsepsykologi er et fagfelt hvor psykologisk kunnskap og kliniske ferdigheter anvendes i tverrfaglige utrednings- og behandlingstilbud, rehabilitering, palliasjon og helsefremming for pasienter med somatisk sykdom, symptomer eller funksjonshemning, eller med symptomer som beskrives eller fremstår som somatiske.

Klinisk helsepsykologi bygger på helsepsykologisk forskning, allmenn klinisk psykologisk kunnskap og en biopsykososial tilnærming. Klinisk helsepsykologi retter seg spesielt mot hvordan bruk av psykologisk kunnskap kan gi et bedre helsetilbud til pasienter med somatisk sykdom og skade, og deres pårørende.

I et helsevesen preget av avgrensede spesialiteter er det viktig å sikre en helhetlig forståelse og behandling, særlig for pasienter med sammensatte lidelser. Psykologer med kompetanse i klinisk helsepsykologi skal bidra til helhetlig utredning og behandling, både i spesialisthelsetjenesten og i primærhelsetjenesten. En slik forståelse gir utgangspunkt for kliniske helsepsykologiske tiltak rettet både mot individet og systemer rundt pasienten.

Å leve med en somatisk sykdom innebærer mange problemer og påkjenninger. Det er en overhyppighet av psykiske vansker hos personer med langvarige somatiske plager. Personens reaksjon på sykdom eller alvorlig skade, og evnen til å tilpasse seg og mestre en slik livssituasjon, kan være avhengig av erfaringer og belastninger, trekk og egenskaper ved personen, samt støtten fra pårørende og systemet rundt.  I en helhetlig behandlingstilnærming sees disse faktorene i sammenheng. En slik forståelse gir utgangspunkt for kliniske helsepsykologiske tiltak rettet både mot personen og systemer rundt personen, der et overordna mål blir å understøtte mestring og resiliens.

En biopsykososial forståelsesramme handler både om ulike faglige perspektiver og om behovet for koordinerte tilnærminger fra flere profesjoner der psykologen bidrar til at pasienten og pasientens pårørende behandles helhetlig.

Gjennom samarbeid, veiledning, undervisning og konsultasjon kan psykologer med bakgrunn i klinisk helsepsykologi bidra til bedre tverrfaglige pasienttilbud. Gjennom sitt kliniske arbeid, tilgang på forskning og samarbeid med andre får psykologen viktig kunnskap om hvordan systemfaktorer påvirker pasientens helse og sykdom, enten det er i helsetjenestene eller i pasientens nærmiljø.

Kunnskapen benyttes til å styrke pasientens helse og fremme mestring og tilpasning.

Praksis

Av det totale praksiskravet på 5 år, må 3 årsverk være praksis der arbeid med klinisk helsepsykologi utgjør hoveddelen av arbeidsoppgavene.

Det er krav at en skal ha minimum to arbeidsplasser med ulikt tjenestetilbud, herav skal minimum ett år være i spesialisthelsetjenesten. Det kan søkes unntak for kravet om to praksisplasser dersom en kan dokumentere en svært variert praksis.

Det kreves praksis både fra spesialist- og primærhelsetjenesten. Dersom psykologen kun er ansatt i spesialisthelsetjenesten, må en som et minimum følge opp 5 pasienter i primærhelsetjenesten og andre relevante kommunale tjenester. Det kreves erfaring i å arbeide med klienter fra alle aldersgrupper i løpet av de tre årene med klinisk helsepsykologipraksis. Dersom en ikke har både barne- og voksenpraksis, kan dette kompenseres ved at en kan dokumentere at en har jobbet med familier/barn/ systemet rundt familien tilsvarende 5 kasus/pasientsaker. Psykologen skal også ha jobbet med eldre tilsvarende 5 kasus/pasientsaker. Praksis skal inkludere pårørendearbeid.

I løpet av perioden med helsepsykologisk praksis skal psykologen ha erfaring med:

• Utredning av psykiske lidelser hos pasienter med somatisk lidelse
• Behandling av psykiske lidelser hos pasienter med somatisk sykdom
• Ulike metodetilnærminger til utredning og behandling, bl.a.:
  • Psykoedukasjon, individuelt og i gruppe
  • Kognitiv terapi
  • Mestringsorienterte tilnærminger
• Tverrfaglig samarbeid:
  • Samhandling (informasjonsutveksling, drøfting, plan for videre arbeid) om samme pasient med minimum to andre profesjonsgrupper
  • Samhandling om samme pasient på tvers av systemer og nivå i helsetjenesten
  • Regelmessig samarbeid med lege (minst ett av praksisårene)
• Veiledning og konsultasjon overfor andre helseprofesjoner
• Brukermedvirkning; bygge på og mobilisere pasientens ressurser
• Vurdering av hvordan erfaringer fra klinisk arbeid med pasienter kan bidra til å forbedre eller utvikle tjenestetilbudet
• Arbeid med varierte problemstillinger:
  • Minimum to forskjellige somatiske pasientgrupper
  • Arbeid med smertetilstander
  • Arbeid med søvnproblemer
  • Arbeid med pårørende, familier og andre systemer rundt pasienten

Eksempler på praksissteder:

• Smerteklinikk
• Somatiske sengepost
• Somatisk poliklinikk
• Rehabiliteringsinstitusjon
• Palliativt team
• Kommunale rehabiliteringstilbud
• Frisklivssentral eller tilsvarende i kommunehelsetjenesten
• Sykehjem

Veiledning

Minst 120 timer av veiledningen skal være veiledning i klinisk helsepsykologi i tilknytning til praksis i det obligatoriske programmet. Veileder skal være spesialist og ha kompetanse i klinisk helsepsykologi. Søknader om godkjenning av spesialist vurderes av fagutvalget i klinisk helsepsykologi. I spesielle tilfeller, og etter individuell søknad, kan psykologen få forhåndsgodkjent veiledning i inntil 40 timer av erfaren psykolog som ikke er spesialist. Veiledningen reguleres av egne utfyllende bestemmelser for veiledning. Det inngås en gjensidig standardkontrakt for veiledning før veiledningen starter.

Veiledning på praksis og skriftlig arbeid skal bidra til utvikling av spesialistkompetanse.

 Veiledningen skal ta utgangspunkt i den kunnskap, verdier og erfaringer som utgjør grunnlaget for arbeid som psykologspesialist. Veiledningen skal gi en erfaren kollegas perspektiv på psykologens arbeid og skal bestå av faglig tilførsel, korrigeringer og råd, samt gi psykologen mulighet for kontinuerlig selvrefleksjon. Det er et mål at veiledningen skal bidra til å øke psykologens kompetanse (kunnskaper, ferdigheter og holdninger) gjennom utviklingsstøttende og korrigerende tilbakemeldinger på praksis. Veiledningen skal også fremme etisk forsvarlig praksis og høy kvalitet på tjenestene. Det er et mål at veiledningen skal føre til økt bevissthet om egne holdninger og bidra til holdningsendringer ved behov.

Veileder vurderer psykologens faglige progresjon og læringsutbytte i tråd med målbeskrivelsen for utdanningen. Veileder skal se til at psykologen arbeider i overenstemmelse med gjeldende lover, prinsipperklæringen om evidensbasert praksis og etiske prinsipper for nordiske psykologer.

Veileder har ansvar for både formativ og summativ vurdering av psykologens kompetanser. Den formative vurdering har til formål å vurdere psykologens progresjon og utvikling underveis i veiledningen. Utviklingsmålene gjennomgås og det reflekteres over hva som er hensiktsmessige læringsaktiviteter og fremtidige mål. Formativ vurdering skal gjøres så ofte som det er formålstjenlig med utgangspunkt i innlevert materiale/dokumentasjon/demonstrasjon av kompetansene og de kriteriene som er fastsatt av spesialistutvalg i målbeskrivelsen. Veileder har ansvar for å vurdere psykologens kompetanser både underveis i veiledningsprosessen og ved avslutning. Det forutsettes at psykologen blir gjort kjent med veileders vurdering fortløpende i veiledningen.

Den summative vurderingen har som formål å vurdere psykologens læringsutbytte etter endt veiledning. Vurderingen av det faktiske læringsutbyttet skal gjøres ved avslutning av veiledningsforholdet og dokumenteres i attest. Veileder skal utstede veiledningsattest ved avsluttet veiledningsforhold etter Norsk psykologforening mal for veiledningsattest innen 4 uker etter at veiledningen er avsluttet.

Obligatoriske kurs

Målet med kurssekvensen på minimum 96 timer med jevn spredning over 1,5-2 år er å øke psykologens forutsetninger i yrkesutøvelsen når det gjelder å kombinere forskningsbasert kunnskap, klinisk ekspertise og pasienten(e)s ønskemål, i tråd med prinsipperklæringen om evidensbasert praksis.

Kursene skal gi økte forutsetninger for å beskrive, analysere og begrunne valg av tilnærminger i praksis.

Kursene skal også gi psykologene økte forutsetninger for å samarbeide med andre faggrupper og instanser.