Hopp til hovedinnhold

Målbeskrivelse for klinisk helsepsykologi

1. Innledning

Målbeskrivelsen for obligatorisk program i klinisk helsepsykologi inneholder: 

  • Beskrivelse av fagfeltet for spesialiteten, samt psykologspesialistens rolle, funksjon og virkeområde
  • Beskrivelse av den generelle og den spesifikke kompetansen til en psykologspesialist i klinisk helsepsykologi
  • Beskrivelse av utdanningsaktivitetene som skal bidra til utvikling av de ulike kompetansene
  • Grunnlaget for vurdering av psykologens faglige utvikling, både egenvurdering og veileders formative og summative vurdering

Spesialistutdanningen er forankret i Prinsipperklæring om evidensbasert psykologisk praksis  (EBPP)

Hensikten med Prinsipperklæringen er å fremme virksom effektiv psykologisk praksis og forbedre folkehelsen ved å bruke empirisk funderte prinsipper for psykologisk utredning, kasus formulering, behandlingsrelasjon og intervensjon. Psykologspesialister skal, i henhold til EBPP, gjennomføre evidensbaserte beslutningsprosesser.  Dette betyr å integrere den beste tilgjengelige forskningen med klinisk ekspertise, sett i sammenheng med pasientens egenskaper, kulturelle bakgrunn og ønskemål  

2.   Beskrivelse av spesialiteten i klinisk helsepsykologi

2.1  Definisjon

Klinisk helsepsykologi er et fagfelt hvor psykologisk kunnskap og kliniske ferdigheter anvendes i tverrfaglige utrednings- og behandlingstilbud, rehabilitering, palliasjon og helsefremming for pasienter med somatisk sykdom, symptomer eller funksjons- hemning, eller med symptomer som beskrives eller fremstår som somatiske.

Klinisk helsepsykologi bygger på helsepsykologisk forskning, allmenn klinisk psykologisk kunnskap og en biopsykososial tilnærming. Klinisk helsepsykologi retter seg spesielt mot hvordan bruk av psykologisk kunnskap kan gi et bedre helsetilbud til pasienter med somatisk sykdom og skade, og deres pårørende.

I et helsevesen preget av avgrensede spesialiteter er det viktig å sikre en helhetlig forståelse og behandling, særlig for pasienter med sammensatte lidelser. Psykologer med kompetanse i klinisk helsepsykologi skal bidra til helhetlig utredning og behandling, både i spesialisthelsetjenesten og i primærhelsetjenesten. En slik forståelse gir utgangspunkt for kliniske helsepsykologiske tiltak rettet både mot individet og systemer rundt pasienten.

Å leve med en somatisk sykdom innebærer mange problemer og påkjenninger. Det er en overhyppighet av psykiske vansker hos personer med langvarige somatiske plager. Personens reaksjon på sykdom eller alvorlig skade, og evnen til å tilpasse seg og mestre en slik livssituasjon, kan være avhengig av erfaringer og belastninger, trekk og egenskaper ved personen, samt støtten fra pårørende og systemet rundt. I en helhetlig behandlingstilnærming sees disse faktorene i sammenheng. En slik forståelse gir utgangspunkt for kliniske helsepsykologiske tiltak rettet både mot personen og systemer rundt personen, der et overordnet mål blir å understøtte mestring og resiliens.

En biopsykososial forståelsesramme handler både om ulike faglige perspektiver og om behovet for koordinerte tilnærminger fra flere profesjoner der psykologen bidrar til at pasienten og pasientens pårørende behandles helhetlig.

Gjennom samarbeid, veiledning, undervisning og konsultasjon kan psykologer med bakgrunn i klinisk helsepsykologi bidra til bedre tverrfaglige pasienttilbud. Gjennom sitt kliniske arbeid, tilgang på forskning og samarbeid med andre, får psykologen viktig kunnskap om hvordan systemfaktorer påvirker pasientens helse og sykdom, enten det er i helsetjenestene eller i pasientens nærmiljø.

Kunnskapen benyttes til å styrke pasientens helse og fremme mestring og tilpasning.

2.2  Funksjon og virkeområde

Spesialiteten i klinisk helsepsykologi svarer på befolkningens og samfunnets behov for å se fysisk og psykisk helse i sammenheng og bidra til effektiv og koordinert utredning, behandling og rehabilitering for alle aldersgrupper.

Spesialister i klinisk helsepsykologi arbeider med pasienter med somatisk sykdom og skade, symptomer eller funksjonsnedsettelse, eller med symptomer som beskrives eller fremstår som somatiske.

Spesialister i klinisk helsepsykologi vil kunne jobbe innenfor somatiske sykehus, rehabiliteringsinstitusjoner, psykisk helsevern, brukerorganisasjoner, helsestasjon, privat praksis, NAV, kommunale lavterskeltiltak eller andre steder i primær- helsetjenesten.

2.3  Roller, oppgaver og holdninger

Psykologspesialisten har ansvar for kvalitetssikring av det psykologfaglige arbeidet.

En spesialist i klinisk helsepsykologi innehar roller som (1) utreder, (2) behandler, (3) samarbeidspart på systemnivå, samt (4) i veiledning og utvikling av aktuelle tjenester.

Som utreder og behandler arbeider psykologen direkte med pasient og pårørende. Som samarbeidspart samhandler spesialisten med fagpersoner på ulike arenaer og med annet helsepersonell gjennom konsultasjon, veiledning og undervisning.

Spesialisten samhandler med andre tjenesteytere på kommunalt nivå og i spesialisthelsetjenesten for øvrig.

I tråd med disse fire rollene får spesialisten ulike oppgaver, der behandling av pasienten med somatiske plager og ivaretakelse av pårørendes behov står sentralt.

Gjennom klinisk arbeid, forskningsbasert kunnskap og systemarbeid får psykologen viktig kunnskap og kompetanse i hvordan systemfaktorer påvirker pasientens helse og sykdom. Denne kompetansen brukes til å styrke pasientens helse, samt fremme mestring og tilpasning.

Psykologspesialistene har også et etisk, juridisk og administrativt ansvar. Psykologer med bakgrunn i klinisk helsepsykologi forholder seg til de fagetiske retningslinjene. Sentrale holdninger er vektlegging av pasientens/brukerens perspektiv, ressurser og muligheter, raushet i formidling av psykologisk kunnskap og ferdigheter til andre faggrupper, respekt for samarbeidspartnere og behandlingssystemene, samt bevissthet om viktigheten av fagetisk refleksjon.

Tiltakene innenfor klinisk helsepsykologi strekker seg ofte over relativt kort tid. Eksempler på tiltak er samtaler om belastende hendelser, utforsking og bearbeiding av følelser, realitetstesting av negative tankemønstre, atferdsaktivering, teknikker for stressmestring og avspenning, informasjon om mestring av sykdom, problemløsning og mobilisering av sosial støtte.

2.4  Målgruppe

Målgruppen for dette obligatoriske programmet er psykologer som er ferdig med fellesprogrammet og som ønsker å:

  • Jobbe i fagfelt der man forholder seg til psykisk og fysisk helse samtidig, som en forutsetning for å få et så godt liv som mulig
  • Videreutvikle sin kompetanse for å inngå i tverrfaglige samarbeid om utredning, rehabilitering og behandling
  • Bruke sin psykologiske kompetanse til å understøtte pasientens ressurser med tanke på livskvalitet, deltagelse og mestring på viktige livsarenaer
  • Forebygge, behandle og stabilisere psykiske plager og lidelser for pasienter med somatisk sykdom og skade

3. Kompetanse

Dette avsnittet inneholder en beskrivelse av psykologspesialistens generelle kompetanse, på tvers av spesialiteter. Kunnskaper og ferdigheter som utgjør den spesifikke kompetansen som er tilknyttet hver enkelt spesialitet blir også beskrevet. Definisjonene på kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse er hentet fra Nasjonalt Klassifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR)

De ulike kompetansene utvikles gjennom praksis, veiledning, kurs og skriftlig arbeid. Disse utdanningsaktivitetene blir redegjort for under pkt. 4.

3.1  Generell kompetanse

«Generell kompetanse er å kunne anvende kunnskap og ferdigheter på selvstendig vis i ulike situasjoner i utdannings- og yrkessammenheng, gjennom å vise samarbeidsevne, ansvarlighet, evne til refleksjon og kritisk tenkning» (NKR)

Den generelle kompetansen som psykologspesialist innebærer å kunne:

  • Løse komplekse faglige problemstillinger og utfordre etablert kunnskap og praksis på fagområdet
  • Anvende fagetiske prinsipper i tråd med Etiske prinsipper for nordiske psykologer i komplekse problemstillinger og dilemmaer
  • Sørge for brukermedvirkning på ulike nivåer (individ-, tjeneste- og systemnivå)
  • Lede strategisk tjenesteutvikling
  • Reflektere over potensielle konsekvenser som sosial og kulturell bakgrunn, samt personlige erfaringer kan ha på egen profesjonalitet, og opptre respektfullt i møte med individer og grupper
  • Kritisk analysere og formidle egne faglige erfaringer og kompetanse
  • Ivareta digital sikkerhet og bistå i faglig kvalitetssikring i utviklingen av teknologiske løsninger, både på individ- og systemnivå
  • Anvende kunnskap om andre faggrupper for å kunne samhandle tverrfaglig og på tvers av virksomheter og nivåer

3.2 Spesifikk kompetanse

Den spesifikke kompetansen består av læringsutbytter som fremmer nødvendige kunnskaper og ferdigheter til en spesialist i klinisk helsepsykologi.

«Kunnskap er å forstå teorier, fakta, begreper, prinsipper og prosedyrer innenfor fag, fagområder og/eller yrker»

«Ferdigheter er evnen til å anvende kunnskapen til å løse problemer og oppgaver. Det er ulike typer ferdigheter – kognitive, praktiske, kreative og kommunikative»(NKR)

Kunnskapsgrunnlag

Utøvelse av yrket som spesialist i klinisk helsepsykologi krever både høy profesjonskompetanse, spesifikk metodekompetanse og samarbeidskompetanse. Spesialister i klinisk helsepsykologi skal kunne innhente og benytte relevant kompetanse og kunnskap. Dette betyr at psykologen skal kunne integrere generell klinisk kompetanse som psykolog, grunnleggende kompetanse i klinisk helsepsykologi og kompetanse i problemspesifikke tiltak. Videre skal psykologen kunne tilpasse tiltakene til pasientens og familiens behov, ønsker og kulturelle bakgrunn. Dette innebærer også å kunne tenke komplementært om egen og andre profesjoners kompetanse og andre tilstøtende spesialområder innen psykologien.

Biopsykososial forståelse

Det er viktig å fremme en helhetlig forståelse av psykologi og sykdom. Sentralt i det obligatoriske programmet står kunnskap om biopsykososiale forståelsesrammer.

Dette innebærer at helse påvirkes av fysiologiske, psykologiske og sosiale faktorer, og at disse må sees i sammenheng.

Tverrfaglig samarbeid

En biopsykososial forståelse handler både om ulike faglige perspektiver og om behovet for koordinerte tilnærminger fra flere profesjoner der psykologen bidrar til at pasienten og pasientens pårørende behandles helhetlig.

Psykologen må kunne integrere psykologisk teori og praksis som en del av et tverrfaglig samarbeid, der koordinerte tilnærminger fra flere profesjoner sikrer at pasienten behandles helhetlig. Dette forutsetter en fleksibel tilrettelegging samtidig som man sikrer at de relevante komponentene i evidensbaserte psykologiske tiltak blir inkludert på en konsistent og meningsfull måte.

Psykologen må derfor ha ferdigheter i samhandling med annet helsepersonell. Kunnskap om kommunikasjon, konsultasjon og veiledning, ulike profesjoner og hvilke organisasjonsmessige rammer de inngår i, er også svært sentralt.

Forhold som påvirker mestring

Spesialisten i klinisk helsepsykologi har god innsikt i hvordan sykdom, medisinsk behandling og ulike psykologiske, sosiale og strukturelle faktorer, sammen med livsløpsfaktorer påvirker helseatferd og sykdom. De vil få kunnskap om evidensbaserte behandlings- og rehabiliteringstiltak og veiledet selvhjelp for spesifikke sykdomsplager, så vel som faktorer som styrker menneskers helse, forebygging av sykdom og etablering av gode helsevaner, samt faktorer som understøtter resiliens.

Det obligatoriske programmet skal være relevant for psykologer som jobber med alle aldersgrupper.

Pasientmedvirkning

Psykologspesialisten har gode kunnskaper om pasientmedvirkning, både på individ og systemnivå. Spesialister i klinisk helsepsykologi behersker metoder for å bygge på pasientens erfaringer og for å bidra til å mobilisere pasientenes ressurser og kunnskaper, samt styrke pasientens evne til å fremme sin egen helse og livskvalitet.

3.2.1 Kunnskaper

Etter gjennomført obligatorisk program skal psykologen ha kunnskap knyttet til utredning, behandling og rehabilitering, med utgangspunkt i en biopsykososial forståelse, relevant for ulike nivåer av helsetjenesten, og overfor ulike aldersgrupper.

  1. Utredning, behandling og rehabilitering. Psykologen skal ha kunnskap om:
  • Spesifikke og evidensbaserte kliniske helsepsykologiske tilnærminger tilrettelagt for en rekke pasientgrupper med ulike former for somatiske og psykiske lidelser
  • Atferdsorienterte, kognitive, emosjonsfokuserte og psykoedukative tilnærminger. Dette gjelder kunnskaper om evidensbaserte tiltak anvendt både individuelt, i grupper, rettet mot par og familier, og ved krise og sorgstøtte
  • Relevante metoder innenfor det området vedkommende praktiserer
  • Brukermedvirkning og inkludering av pasientens erfaringskompetanse
  • Kulturelle faktorers betydning for sykdomsforståelse og atferd
  • Kunnskapsinnhenting; vite hvem en skal spørre og hvordan en går frem for å innhente nødvendig kunnskap
  1. Biopsykososial forståelse

Et biopsykososialt perspektiv er grunnleggende for klinisk helsepsykologi, og psykologen skal derfor ha nødvendig kunnskap om:

  • Sammenhenger mellom psykologiske, sosiale og somatiske forhold ved somatisk sykdom – knyttet til ulike somatiske problemstillinger. Eksempler er langvarige smerter, søvnproblemer og vedvarende utmattelse
  • Den aktuelle målgruppen eller de spesifikke somatiske problemene psykologen jobber med, typiske psykologiske vansker knyttet til denne somatiske tilstanden, og ulike tiltak som kan iverksettes for målgruppen
  • Somatiske forhold, inkludert kunnskap bl.a. om generelle mekanismer – inflammasjon, stressreaksjoner, og generell nevrologi og nevropsykologi
  • Farmakologi og medikamentell behandling for aktuell målgruppe
  1. System/organisering

En klinisk helsepsykolog arbeider som regel i et somatisk system i tett samarbeid med andre faggrupper og i en tverrfaglig sammenheng. Psykologen skal derfor ha kunnskaper om:

  • Somatisk helsevesen som spesialisthelsetjeneste og somatiske institusjoner, kommunal førstelinjetjeneste, og deres formelle og lovmessige rammer
  • Organisering av helseforetak og helse- og omsorgstjenestene i kommunene
  • Viktige områder som ivaretas av andre helseprofesjoner. Psykologen trenger ikke å ha grundig kjennskap til alle disse områdene
  • Kultur, normer og rammer for annet helsepersonell

3.2.2 Ferdigheter

Etter gjennomført obligatorisk program skal psykologen ha følgende ferdigheter:

  • Kunne kartlegge pasientens sykdomsforståelse, samt predisponerende, utløsende og opprettholdende faktorer i en biopsykososial forståelsesramme
  • Kunne spesifikke teknikker for utredning og behandling ved langvarig smerte, utmattelse og de vanligste søvnforstyrrelsene
  • Kunne anvende ulike tilnærminger ved somatiske tilstander:
    • Psykologisk førstehjelp og stabilisering
    • Psykoedukasjon
    • Veiledet selvhjelp
    • Samtaleterapi, eksempelvis kognitiv terapi, ACT og EFT
    • Avspenningsmetoder og oppmerksomhetsteknikker
  • Inkludere/ta hensyn til pasientens pårørende, familie og sosiale nettverk ved ulike klinisk helsepsykologiske tiltak
  • Mestre de viktigste klinisk helsepsykologiske tilnærmingene rettet mot forebygging av psykiske vansker ved somatisk sykdom, og tiltak rettet mot økt mestring og funksjon
  • Beherske et vidt spekter av tilnærminger for samarbeid med helsepersonell og andre samarbeidspartnere
  • Tverrfaglig samarbeid
  • Konsultasjon
  • Veiledning
  • Undervisning
  • Kunne ivareta og formidle pasientens perspektiv i en somatisk sammenheng
  • Iverksette tiltak for å komme i posisjon i somatiske behandlingstjenester og i kommunale helse- og omsorgstjenester, herunder kunne kommunisere hva klinisk helsepsykologi kan bidra med overfor pasienter og samarbeidspartnere
  • Kunne bidra til ulike tilnærminger for systempåvirkning, alene eller i samarbeid med andre helsepersonellgrupper

4. Utdanningsaktivitetene

Spesialistutdanningen for psykologer består av fire utdanningsaktiviteter: praksis, veiledning, kurs og skriftlig arbeid. Utdanningsaktivitetene inngår i et gjensidig samspill, hvor det å bringe kunnskapen fra kursene ut i veiledet praksis totalt sett gir det beste læringsutbyttet. Dette er bakgrunnen for samtidighetskravet i spesialistutdanningen, som innebærer krav til overveiende grad av samtidighet mellom utdanningsaktivitetene på samtlige program i utdanningen. 

4.1 Praksis

Det er krav om totalt tre årsverk praksis tilknyttet obligatorisk program i klinisk helsepsykologi. Praksis anses som den viktigste læringsarenaen i spesialistutdanningen. Dette gjenspeiles både i det totale praksisomfanget, men også gjennom de spesifikke kravene til innhold og omfang for den enkelte spesialitet. Variasjon og bredde i praksis er en forutsetning for å utvikle spesialistkompetanse.

4.1.2 Praksis- obligatorisk program i klinisk helsepsykologi

Av det totale praksiskravet på 5 år, må 3 årsverk være praksis der arbeid med klinisk helsepsykologi utgjør hoveddelen av arbeidsoppgavene. Det er krav at en skal ha minimum to arbeidsplasser med ulikt tjenestetilbud, herav skal minimum ett år være i spesialisthelsetjenesten. Det kan søkes unntak for kravet om to praksisplasser dersom psykologen kan dokumentere en svært variert praksis.

Det kreves praksis både fra spesialist- og primærhelsetjenesten. Dersom psykologen kun er ansatt i spesialisthelsetjenesten, må en som et minimum følge opp 5 pasienter i primærhelsetjenesten og andre relevante kommunale tjenester. Det kreves erfaring i å arbeide med klienter fra alle aldersgrupper i løpet av de tre årene med klinisk helsepsykologisk praksis. Dersom psykologen ikke har både barne- og voksenpraksis, kan dette kompenseres ved å dokumentere arbeid med familier/barn/ systemet rundt familien tilsvarende 5 kasus/pasientsaker. Psykologen skal også ha jobbet med eldre tilsvarende 5 kasus/pasientsaker. Praksis skal inkludere pårørendearbeid.

I løpet av perioden med helsepsykologisk praksis skal psykologen ha erfaring med:

  • Utredning av psykiske lidelser hos pasienter med somatisk lidelse
  • Behandling av psykiske lidelser hos pasienter med somatisk sykdom
  • Ulike metodetilnærminger til utredning og behandling, bl.a.:
    • Psykoedukasjon, individuelt og i gruppe
    • Kognitiv terapi
    • Mestringsorienterte tilnærminger
    • Tverrfaglig samarbeid:
      • Samhandling (informasjonsutveksling, drøfting, plan for videre arbeid) om samme pasient med minimum to andre profesjonsgrupper
      • Samhandling om samme pasient på tvers av systemer og nivå i helsetjenesten
      • Regelmessig samarbeid med lege (minst ett av praksisårene)
      • Veiledning og konsultasjon overfor andre helseprofesjoner
      • Brukermedvirkning; bygge på og mobilisere pasientens ressurser
      • Vurdering av hvordan erfaringer fra klinisk arbeid med pasienter kan bidra til å forbedre eller utvikle tjenestetilbudet
      • Arbeid med varierte problemstillinger:
        • Minimum to forskjellige somatiske pasientgrupper
        • Arbeid med smertetilstander
        • Arbeid med søvnproblemer
        • Arbeid med pårørende, familier og andre systemer rundt pasienten

Eksempler på praksissteder:

  • Smerteklinikk
  • Somatiske sengepost
  • Somatisk poliklinikk
  • Rehabiliteringsinstitusjon
  • Palliativt team
  • Kommunale rehabiliteringstilbud
  • Frisklivssentral eller tilsvarende i kommunehelsetjenesten
  • Sykehjem

4.2 Veiledning

Veiledningen skal fremme etisk forsvarlig praksis og høy kvalitet på tjenestene, samt bidra til å øke psykologens generelle og spesifikke kompetanse gjennom utviklingsstøttende og korrigerende tilbakemeldinger på praksis. Det er også et mål at veiledning skal føre til økt bevissthet rundt egne holdninger og holdningsendringer, samt bidra til å knytte relevant teori til egen praksis.

Veiledningen inngår også i vurderingsgrunnlaget for spesialistgodkjenningen. Veileder vurderer psykologens faglige progresjon og læringsutbytte i tråd med målbeskrivelsen for programmet. Veileder skal vurdere at psykologen arbeider i overenstemmelse med gjeldende lover, prinsipperklæringen om evidensbasert praksis og etiske prinsipper for nordiske psykologer. Veileder har ansvar for både formativ og summativ vurdering av psykologens kompetanse. Den formative vurdering har til hensikt å vurdere psykologens progresjon og utvikling underveis i veiledningen. Det forutsettes at psykologen blir gjort kjent med veileders vurdering fortløpende i veiledningen. Den summative vurderingen har som formål å vurdere psykologens læringsutbytte og progresjon ved avslutning av veiledningsforholdet og skal dokumenteres i en egen veiledningsattest.

Veiledningen reguleres av egne utfyllende bestemmelser for veiledning.

4.2.1 Veiledning- obligatorisk program i klinisk helsepsykologi

Minst 120 timer av veiledningen skal være veiledning i klinisk helsepsykologi i tilknytning til praksis i det obligatoriske programmet. Veileder skal være spesialist og ha kompetanse i klinisk helsepsykologi. Søknader om godkjenning av spesialist vurderes av fagutvalget for klinisk helsepsykologi. I spesielle tilfeller, og etter individuell søknad, kan psykologen få forhåndsgodkjent veiledning i inntil 40 timer av erfaren psykolog som ikke er spesialist. Veiledningen reguleres av egne utfyllende bestemmelser for veiledning.

4.3 Kurs

Kurskravet på obligatorisk program i klinisk helsepsykologi er 96 timer. Kursene skal strekke seg over en periode på minimum 1,5 år og ha en jevn spredning innenfor denne perioden.

Deltagerne følger kursene i kronologisk rekkefølge og det er en faglig og pedagogisk sammenheng mellom kursene på programmet. Kursinnholdet skal være praksisnært og gi deltagerne muligheter for faglig refleksjon i et profesjonsfellesskap. Det legges vekt på pedagogiske metoder som fremmer erfaringsbasert læring og at deltakerne skal få muligheten til å bidra aktivt  på kursene.

4.3.1 Kurs- obligatorisk program i klinisk helsepsykologi

Følgende tema er viktige i all klinisk helsepsykologisk praksis, og forventes derfor ivaretatt i flere kurs der det er relevant:

  • Vurdering og tiltak overfor ulike aldersgrupper (barn, voksne, eldre)
  • Bevissthet om betydningen av faktorer som alder, kjønn og seksualitet, etnisitet, sosial klasse, kulturell bakgrunn, funksjonsevne etc
  • Samspill mellom somatisk helse og de vanligste psykiske plager som angst og depresjon
  • Psykisk og somatisk helse og forhold til skole, utdanning og arbeidsliv
  • Brukerperspektiv inkludert brukermedvirkning og samvalg
  • Tiltak i primær- og i spesialisthelsetjenesten
  • Sammensatte tilstander

De to første kursene gir en oversikt over sentrale tema i klinisk helsepsykologi, både med tanke på rolle, organisasjon, kultur, vanlige somatiske plager og grunnleggende somatisk kunnskap. De fire siste tar opp sentrale plager og ulike behandlings- tilnærminger i klinisk helsepsykologi. I de fire siste kursene vil det også være kliniske illustrasjoner og ferdighetstrening.

Kurs 1 (2 dager): Grunnforståelse i klinisk helsepsykologi

Kurset skal gi deltakere innblikk i grunnleggende premisser for en klinisk helsepsykolog, både med tanke på faglige perspektiver, samarbeid, tverrfaglighet og særpreg ved kultur og organisasjon ved somatiske institusjoner. Det anbefales å begynne med dette kurset.

Forventet læringsutbytte:

  • Kunnskap om sammenhenger mellom psykologiske, sosiale og somatiske forhold ved somatisk sykdom – knyttet til ulike somatiske problemstillinger
  • Kunnskap om sammensatte lidelser
  • Kunnskap om grunnleggende modeller og roller i klinisk helsepsykologi
  • Kunnskap om utredningsmetodikk
  • Kunnskap om viktige områder som ivaretas av andre helseprofesjoner
  • Kunnskap om tverrfaglig versus flerfaglig samarbeid
  • Kunnskap om tverrfaglig organisering og samarbeid, og kunne ivareta et psykologfaglig perspektiv i tverrfaglig utredning og behandling
  • Kunnskap om kultur, normer og rammer for annet helsepersonell
  • Kunnskap om organisering av helseforetak og helse- og omsorgstjenestene i kommunene, samt formelle og lovmessige rammer

Kurs 2 (2 dager) Somatisk grunnkunnskap

I dette kurset gjennomgås grunnleggende kunnskap om somatisk sykdom og tema som er særlig viktig for å forstå samtidige biologiske og psykologiske prosesser assosiert med sykdom.

Forventet læringsutbytte:

  • Kjennskap til sykdomspanoramaet i samfunnet
  • Kjennskap til viktige psykobiologiske mekanismer, herunder stress, immunsystemet, betennelsesmekanismer, betinging etc.
  • Kunnskap om sykdomsforståelse og reaksjoner på sykdom, inkludert temaer som helsekompetanse, sårbarhet, resiliens og sosial støtte
  • Kunnskap om aspekter knyttet til palliasjon hos barn og voksne
  • Elementær medikamentkunnskap, herunder hovedgrupper av medikamenter og basale virkningsmekanismer
  • 2-3 viktige sykdommer som illustrasjon på de mekanismene som er gjennomgått, f.eks. hjerteinfarkt, kreft og muskel/skjelettlidelse

Kurs 3 (2 dager) Rehabilitering, fysisk funksjon og familien

Kurset fokuserer på funksjonsnedsettelse ved medfødte tilstander og ved ervervede skader (inkludert hjerneskade) og sykdom. Slike hendelser og livsbetingelser påvirker familie og nettverk for øvrig. Det er derfor viktig at psykologen bidrar med ivaretakelse av både pasienten og systemet rundt, da som regel familien. For en person som lever med funksjonsnedsettelse blir ofte identitet og rolleforståelse utfordret.

Forventet læringsutbytte:

  • Ha inngående kunnskap om sentrale prinsipper for rehabilitering knyttet til de store sykdoms og skadegruppene, der målet er å gjenvinne funksjon og styrke aktivitet og samfunnsdeltakelse
  • Kunnskap om tverrfaglig organisering og samarbeid, og kunne ivareta et psykologfaglig perspektiv i tverrfaglig utredning og behandling
  • Kunnskap om tiltak for å leve best mulig med kronisk sykdom eller konsekvenser av skade og medfølgende funksjonsnedsettelse
  • Ha kunnskap om utfordringer vedrørende identitet og rolleforståelse etter sykdom og skade
  • Å kunne inkludere familie og pårørende i tverrfaglig samarbeid og rehabiliteringsprosesser, og bidra til å ivareta og styrke deres mestringsevne, samt funksjon som støtte for pasienten
  • Å kunne arbeide med seksualitet og intimitet som tema ved sykdom og funksjonsnedsettelse

Kurs 4 (2 dager) Smerte og palliasjon

Kurset skal gi deltakerne innsikt i samspill mellom psykiske og somatiske forhold hos personer som opplever smerte, sammensatte lidelser, samt hos pasienter med behov for palliativ behandling. Det blir også gjennomgått hvordan man kan utrede en person med langvarige smerter, de viktigste prinsippene for behandling av langvarig og akutt smerte og for palliasjon.

Forventet læringsutbytte:

  • En forståelse av smerte i et biopsykososialt perspektiv, med vekt på utløsende og opprettholdende faktorer
  • Kunnskap om ulike grupper smertepasienter, og grunnleggende kunnskap om smertediagnostikk
  • Kunnskap og ferdigheter i utredning og behandling av personer med langvarige og sammensatte smertetilstander
  • Kunnskap om atferdsorienterte og kognitive tilnærminger, inklusiv ACT, avspenningsteknikker og andre evidensbaserte metoder
  • Kunnskap og ferdigheter i utredning og behandling av barn, unge og voksne med sammensatte somatiske symptomtilstander
  • Kunnskaper om og ferdigheter i palliativ behandling

Kurs 5 (2 dager) Utmattelse og søvn

Kurset fokuserer på utmattelse som følger ulike sykdommer og inkluderer også CFS/ME (Chronic Fatigue Syndrom, Myalgisk encefalomyelopati). Bred utredning i et biopsykososialt perspektiv er vesentlig, herunder kartlegging av pasientens symptom- og sykdomsforståelse.

Betydningen av søvn i et folkehelseperspektiv er stor. Søvnproblemer kan både følge av sykdom og predisponere for sykdom. Det gjelder i alle aldersgrupper. I kurset gjennomgås søvnforstyrrelser og evidensbasert behandling av disse.

Forventet læringsutbytte:

  • Kunnskap om utmattelse forstått i et biopsykososialt perspektiv, med vekt på utløsende og opprettholdende faktorer
  • Kunne gi psykoedukasjon om utmattelse til pasient og pårørende, innenfor rammen av et biopsykososialt perspektiv der flere faktorer påvirker hverandre
  • Kunne iverksette tiltak for å leve best mulig med utmattelse
  • Kunnskap om grunnleggende prinsipper om aktivitetsregulering og betydningen av aktivitetsregulering for å leve med utmattelse
  • Kunnskap om søvnens betydning for psykisk helse, kognisjon og livskvalitet
  • Kunne gi evidensbasert behandling av hyppige forekommende søvn- forstyrrelser, for eksempel insomni og døgnrytmeforstyrrelser

Kurs 6 (2 dager) Traumer og kultur

Kurset innbefatter betydning av tidlige belastninger og traumer for sykdom og helse. Det gjelder også opplevelse av alvorlig sykdom og skade, og inkluderer krigstraumer, vold, tortur og overgrep. Kurset tar også for seg vedvarende negativt stress og voldstrusler og medfølgende stressfysiologi.

Forventet læringsutbytte:

  • Kunne jobbe kultursensitivt og foreta valid informasjonsinnhenting som er tilpasset pasientens kulturelle bakgrunn og aktuelle situasjon
  • Kunne kartlegge pasientens unike sykdom- og symptomforståelse, samt fremme innsikt
  • Kunnskap om mobilisering og styrking av sosialt og støttende nettverk
  • Kunnskap om resiliens og forløpsformer i betydning ulike reaksjoner på traumatisk hendelse, samt predisponerende og kontekstuelle faktorer som kan påvirke de ulike forløpsformene
  • Kunne utrede, bidra til stabilisering og behandling av reaksjoner knyttet til tidlige belastninger og traumer. Dette kan innebære både stabiliseringsteknikker og andre evidensbaserte og praksisbaserte behandlingsformer

4.4 Skriftlig arbeid

Det er krav om innlevering av et skriftlig arbeid til spesialistutdanningen. Temaet skal være relevant for den aktuelle spesialiteten, og kan leveres inn når som helst ila. utdanningen.

Arbeidet skal vise psykologens evne til å formidle psykologfaglig kunnskap innen fagfeltet. Den skriftlige fremstillingen må reflektere teoretisk og empirisk kunnskap om det valgte temaet, og arbeidet må inneholde en selvstendig drøfting av betydningen for praktisk psykologarbeid. Arbeidet skal støtte opp om psykologers forutsetninger for evidensbasert yrkesutøvelse.

Retningslinjer for det skriftlige arbeidet er beskrevet i utfyllende bestemmelser for skriftlig arbeid.