Hopp til hovedinnhold

Målbeskrivelse for psykoterapi

1. Innledning

OBS! Denne målbeskrivelsen gjelder for oppstart av kurs fra 1. juli 2024.

Målbeskrivelsen for obligatorisk program i psykoterapi inneholder: 

  • Beskrivelse av fagfeltet for spesialiteten, samt psykologspesialistens rolle, funksjon og virkeområde
  • Beskrivelse av den generelle og den spesifikke kompetansen til en psykologspesialist i psykoterapi
  • Beskrivelse av utdanningsaktivitetene som skal bidra til utvikling av de ulike kompetansene
  • Grunnlaget for vurdering av psykologens faglige utvikling, både egenvurdering og veileders formative og summative vurdering

Spesialistutdanningen er forankret i Prinsipperklæring om evidensbasert psykologisk praksis  (EBPP)

Hensikten med Prinsipperklæringen er å fremme virksom effektiv psykologisk praksis og forbedre folkehelsen ved å bruke empirisk funderte prinsipper for psykologisk utredning, kasus formulering, behandlingsrelasjon og intervensjon. Psykologspesialister skal, i henhold til EBPP, gjennomføre evidensbaserte beslutningsprosesser.  Dette betyr å integrere den beste tilgjengelige forskningen med klinisk ekspertise, sett i sammenheng med pasientens egenskaper, kulturelle bakgrunn og ønskemål  

2. Beskrivelse av spesialiteten i psykoterapi

2.1 Definisjon

Spesialister i psykoterapi yter tjenester til personer gjennom hele livsløpet, og til personer med et bredt spekter av psykiske plager. Med bakgrunn i inngående kunnskap om utviklingspsykologi, endringsteori og psykopatologi har spesialister i psykoterapi gode forutsetninger for å vurdere behandlingsbehov, behandlingsutsikter, hensiktsmessig behandlingsprogresjon og behandlingsresultat. 

Psykoterapi er en relasjonell og individuelt tilpasset form for samtalebehandling. Behandlingen kan skje i grupper eller individuelt. Psykoterapispesialistene har særskilt kompetanse i å anvende evidensbasert behandling innenfor en spesifikk behandlingstilnærming. Den kliniske ekspertisen kan være forskjellig for ulike psykoterapispesialister, noe som samsvarer med befolkningens behov for ulike tilnærminger. 

Psykoterapispesialiteten innebærer en tilegnelse og utvikling av holdninger og verdier. Dette kan innebære empatisk innstilling, balansert grad av emosjonell involvering, åpen og ikke-dømmende holdning og ekthet/autentisitet.

Psykologspesialisten skal bidra til å fremme psykisk helse på ulike samfunnsarenaer. 

2.2. Funksjon og virkeområde

Psykoterapeutisk behandling ytes innenfor ulike tjenester med barn, ungdom, voksne, eldre, grupper og familier. Psykoterapispesialistene veileder andre tjenesteytere som er delaktige i behandling av pasienter. Psykologspesialisten kan inneha lederfunksjoner innenfor de nevnte tjenesteområdene. Virkeområdene til psykoterapispesialistene er: 

  • Spesialisthelsetjenesten, psykisk helsevern  
  • Familievernkontorene
  • Primærhelsetjeneste
  • Tverrfaglig spesialisert behandling (rus/avhengighet) 
  • Privatpraksis med og uten driftsavtale
  • Pedagogisk-psykologiske tjenester

2.3 Roller og oppgaver

Arbeidsoppgaver består av utredning og behandling med utgangspunkt i en fordypet teoretisk og praktisk kompetanse innen anerkjente og etablerte psykoterapeutiske behandlingstilnærminger. Å praktisere psykoterapi innenfor den enkelte behandlingstilnærming krever spesifikk opplæring i denne.  Spesialistene vurderer tilstand, planlegger behandling og evaluerer tjenestene basert på pasientens ønsker, behov og kontekst. 

Psykoterapispesialistene innehar spesialfunksjoner i for eksempel psykisk helsevern. De fleste psykologspesialister vil ha ansvar for kvalitetssikring av ikke-spesialisters faglige arbeid. Spesialistene samhandler med andre tjenesteytere på kommunalt nivå og i spesialisthelsetjenesten for øvrig.

Psykologspesialistens ansvar er å sørge for at psykologfaglige perspektiver tas med ved følgende oppgaver:

  • Utredning
  • Behandling
  • Samarbeid med andre tjenesteytere
  • Veiledning og konsultasjon
  • Forskning og fagutvikling
  • Undervisning
  • Fagformidling

2.4 Målgruppe

Målgruppen for spesialiteten i psykoterapi er psykologer som har gjennomført fellesprogrammet og som skal arbeide med oppgaver der psykoterapeutisk kompetanse er relevant. 

3. Kompetanse

Dette avsnittet inneholder en beskrivelse av psykologspesialistens generelle kompetanse, på tvers av spesialiteter. Kunnskaper og ferdigheter som utgjør den spesifikke kompetansen som er tilknyttet hver enkelt spesialitet blir også beskrevet. Definisjonene på kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse er hentet fra Nasjonalt Klassifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR)

De ulike kompetansene utvikles gjennom praksis, veiledning, kurs, egenerfaring og skriftlig arbeid. Disse utdanningsaktivitetene blir redegjort for under pkt. 4.

3.2 Generell kompetanse 

«Generell kompetanse er å kunne anvende kunnskap og ferdigheter på selvstendig vis i ulike situasjoner i utdannings- og yrkessammenheng, gjennom å vise samarbeidsevne, ansvarlighet, evne til refleksjon og kritisk tenkning» (Nasjonalt klassifikasjonsrammeverk for livslang læring)

Den generelle kompetansen som psykologspesialist innebærer å kunne:

  • Løse komplekse faglige problemstillinger og utfordre etablert kunnskap og praksis på fagområdet
  • Anvende fagetiske prinsipper i tråd med Etiske prinsipper for nordiske psykologer i komplekse problemstillinger og dilemmaer
  • Sørge for brukermedvirkning på ulike nivåer (individ-, tjeneste- og systemnivå)
  • Lede strategisk tjenesteutvikling
  • Reflektere over potensielle konsekvenser som sosial og kulturell bakgrunn, samt personlige erfaringer kan ha på egen profesjonalitet, og opptre respektfullt i møte med individer og grupper
  • Kritisk analysere og formidle egne faglige erfaringer og kompetanse
  • Ivareta digital sikkerhet og bistå i faglig kvalitetssikring i utviklingen av teknologiske løsninger, både på individ- og systemnivå
  • Anvende kunnskap om andre faggrupper for å kunne samhandle tverrfaglig og på tvers av virksomheter og nivåer

3.3 Spesifikk kompetanse

Den spesifikke kompetansen består av læringsutbytter som fremmer nødvendige kunnskaper og ferdigheter til en spesialist i psykoterapi.

«Kunnskap er å forstå teorier, fakta, begreper, prinsipper og prosedyrer innenfor fag, fagområder og/eller yrker»

«Ferdigheter er evnen til å anvende kunnskapen til å løse problemer og oppgaver. Det er ulike typer ferdigheter – kognitive, praktiske, kreative og kommunikative» (NKR)

3.3.1 Kunnskaper

Det er et mål at psykologspesialisten bygger sin praksis på oppdatert forskning om hva som er virksom og effektiv psykoterapeutisk praksis. En spesialist i psykoterapi forventes å kjenne til flere behandlingstilnærminger. 

Spesialister i psykoterapi skal ha kunnskap om:

  • Vurdering av psykisk helsetilstand 
  • Vurdering av relevant behandlingstilnærming
  • Grunnlaget for behandlingstilnærmingen og muligheter og begrensninger ved denne 
  • Relevante kartleggings – og utredningsmetoder
  • Terapeutisk arbeid med relasjoner i møte med individer, par, familier og større systemer
  • Hvordan ivareta barneperspektivet/voksenperspektivet
  • Hvilken betydning ytre livsvilkår kan ha for menneskers levekår og psykiske helse
  • Hvordan familiens livsløp og spesielle kriser griper inn i menneskers liv og påvirker samspillet med andre
  • Hvordan terapien skal tilpasses pasientens kjønn, seksuelle orientering, alder samt sosiokulturell og etnisk bakgrunn
  • Systematisering av erfaringer og evaluering
  • Hvordan tilrettelegge for og gjennomføre brukermedvirkning 
  • Arbeid og utdanning som påvirkningsfaktorer og inkluderingsarenaer 

3.3.2 Ferdigheter

Etter gjennomført utdanning skal psykologen ha utviklet ferdigheter i å:

  • Anvende anerkjente og hensiktsmessige behandlings- og utredningsmetoder
  • Tilpasse utredning og behandling etter pasientenes behov
  • Velge relevant tilnærming; individuell-, gruppe- eller familieterapi
  • Ha toleranse for å arbeide innen et høyt nivå av emosjonalitet og kompleksitet
  • Reflektere over og arbeide med egne reaksjoner og bidrag til den terapeutiske relasjonen
  • Erkjenne betydning av, og kunne opprettholde rammebetingelser og terapeutisk holdning
  • Kjenne egne begrensninger og henvise til annen behandling dersom dette vurderes mer hensiktsmessig, herunder innhente faglig bistand
  • Sørge for tilbakemeldinger fra pasienten slik at man kan lære av egne erfaringer og best mulig ivareta terapien
  • Samarbeide med andre tjenesteytere
  • Bidra til samhandling mellom tjenestenivåer
  • Sørge for selvivaretagelse

4. Utdanningsaktivitetene

Obligatorisk program i psykoterapi består av fem utdanningsaktiviteter: praksis, veiledning, kurs, egenerfaring og skriftlig arbeid. Utdanningsaktivitetene inngår i et gjensidig samspill, hvor det å bringe kunnskapen fra kursene ut i veiledet praksis totalt sett gir det beste læringsutbyttet. Dette er bakgrunnen for samtidighetskravet i spesialistutdanningen, som innebærer krav til overveiende grad av samtidighet mellom utdanningsaktivitetene på samtlige program i utdanningen. 

4.1 Praksis

Det er krav om totalt fire årsverk praksis tilknyttet obligatorisk program i psykoterapi Praksis anses som den viktigste læringsarenaen i spesialistutdanningen. Dette gjenspeiles både i det totale praksisomfanget, men også gjennom de spesifikke kravene til innhold og omfang for den enkelte spesialitet. Variasjon og bredde i praksis er en forutsetning for å utvikle spesialistkompetanse.

4.1.2 Praksis- obligatorisk program i psykoterapi

Av totalt 5 årsverk praksis som psykolog skal minst 4 av årsverkene være i regelmessig praksis innen anerkjente og etablerte psykoterapeutiske metoder. I løpet av de 5 årsverkene skal psykologen arbeide minst 2 årsverk i poliklinikk i psykisk helsevern med bredde i praksis og bruk av varierte behandlingsmetoder. 1 årsverk skal være døgnpraksis i psykisk helsevern eller i rusinstitusjon. Praksis kan være med voksne eller barn/unge.

Psykologen må ha erfaring med undersøkelse og behandling av et variert spekter av psykiske lidelser og problemer, inkludert erfaring med alvorlige sinnslidelser og komplekse tilstander. En må ha arbeidet med et bredt aldersspekter og med begge kjønn. I minst 1 av årsverkene skal psykologen ha jobbet i minimum 20 % med valgt behandlingstilnærming.

I løpet av praksisperioden forventes at psykologen etablerer en tilknytning til sitt fagspesifikke miljø, som muliggjør tilegnelse av kliniske holdninger gjennom identifisering, modell-læring og kollegialitet, og der fagetiske og allmennmenneskelige holdninger som toleranse, åpenhet og respekt for klienters autonomi utvikles. 

Psykologen skal ha omfattende erfaring med (tilsvarende en gang hver uke):

  • Utredning/diagnostisering og behandling av et bredt spekter psykiske lidelser inkludert komplekse tilstander
  • Å utvikle behandlingsopplegg med utgangspunkt i pasientens preferanser og mål -et bredt spekter av intervensjonsstrategier skal anvendes.
  • Å gjennomføre behandlingsplan og revidere denne ved behov
  • Å samarbeide med andre tjenesteytere
  • Å vurdere, avdekke og arbeide med faktorer som påvirker psykisk helse som vold, traumer, rus og psykososiale belastninger
  • Å vurdere andre behandlingstilnærminger /tiltak
  • Brukermedvirkning

Psykologen skal ha noe erfaring med (i løpet av praksisperioden)

  • Utredning og behandling av alvorlige psykiske lidelser
  • Arbeid med minoritetsutfordringer
  • Arbeid med pasienter i krise

4.2 Veiledning

Veiledningen skal fremme etisk forsvarlig praksis og høy kvalitet på tjenestene, samt bidra til å øke psykologens generelle og spesifikke kompetanse gjennom utviklingsstøttende og korrigerende tilbakemeldinger på praksis. Det er også et mål at veiledning skal føre til økt bevissthet rundt egne holdninger og holdningsendringer, samt bidra til å knytte relevant teori til egen praksis.

Veiledningen inngår også i vurderingsgrunnlaget for spesialistgodkjenningen. Veileder vurderer psykologens faglige progresjon og læringsutbytte i tråd med målbeskrivelsen for programmet. Veileder skal vurdere at psykologen arbeider i overenstemmelse med gjeldende lover, prinsipperklæringen om evidensbasert praksis og etiske prinsipper for nordiske psykologer. Veileder har ansvar for både formativ og summativ vurdering av psykologens kompetanse. Den formative vurdering har til hensikt å vurdere psykologens progresjon og utvikling underveis i veiledningen. Det forutsettes at psykologen blir gjort kjent med veileders vurdering fortløpende i veiledningen. Den summative vurderingen har som formål å vurdere psykologens læringsutbytte og progresjon ved avslutning av veiledningsforholdet og skal dokumenteres i en egen veiledningsattest.

Veiledningen reguleres av egne utfyllende bestemmelser for veiledning.

4.2.1 Veiledning- obligatorisk program i psykoterapi

Det kreves minimum 180 timer veiledning av spesialist i psykoterapi.  Minimum 80 av disse må gjennomføres som metodeveiledning og inngå i det aktuelle utdanningsprogrammet.  Psykologen kan søke om forhåndsgodkjenning av veiledning med andre psykologspesialister. Slike individuelle søknader vurderes av fagutvalget for psykoterapi.

I spesielle tilfeller, og etter individuell søknad, kan psykologen få forhåndsgodkjent veiledning i inntil 40 timer av erfaren psykolog som ikke er spesialist.

Veileder må dokumentere at psykologen har gjennomført veiledning tilknyttet minst to pågående eller avsluttede behandlingsforløp.

4.3 Kurs

Kurskravet på obligatorisk program i psykoterapi er 160 timer. Kursene skal strekke seg over en periode på minimum 3 år og ha en jevn spredning innenfor denne perioden.

Deltagerne følger kursene i kronologisk rekkefølge og det er en faglig og pedagogisk sammenheng mellom kursene på programmet. Kursinnholdet skal være praksisnært og gi deltagerne muligheter for faglig refleksjon i et profesjonsfellesskap. Det legges vekt på pedaoggiske metoder som fremmer erfaringsbasert læring og at deltakerne skal få muligheten til å bidra aktivt  på kursene.

4.2.1 Kurs- obligatorisk program i psykoterapi

På kursene presenteres teori og metoder som er i tråd med både generell og spesifikk kompetanse som er beskrevet i kapittel 3. Målet er å øke deltakernes forutsetninger for å kombinere forskningsbasert kunnskap, klinisk ekspertise, pasientens og foresattes ønskemål i tråd med prinsipperklæringen om evidensbasert praksis og i lys av den konkrete yrkesutøvelsen.

Etter gjennomførte kurs på obligatorisk program i psykoterapi skal deltagerne ha oppnådd følgende læringsutbytter: 

  • Kunnskap om å etablere, utvikle og opprettholde terapeutiske relasjoner
  • Kunnskap om utredning, diagnostisering og behandlingsplanlegging
  • Kjennskap til betydningen av selvivaretagelse 
  • Kjennskap til utviklingen av den aktuelle psykoterapimetodens kunnskapsgrunnlag, samt metodens posisjon i dag og noe om hvordan denne skiller seg fra/sammenfaller med andre psykoterapimetoder
  • Kunne redegjøre for forskning på effekten av terapiformen og hvordan denne kunnskapen kan nyttiggjøres i egen klinisk praksis
  • Kunne anvende teorigrunnlaget som bakgrunn for å forstå pasientenes aktuelle utfordringer, samt legge en behandlingsplan sammen med pasienten med dette som utgangspunkt
  • Kjennskap til forskning om hvordan evaluering kan benyttes for å optimalisere behandlingen, inkludert fange opp vansker eller hindre forverring i terapiforløpet. Dette omfatter evaluering og ivaretagelse av både samarbeidsrelasjonen og pasientens utbytte av behandlingen
  • Kunnskap om psykoterapimetodens styrker og svakheter, samt evne til å innta ulike perspektiver i den kliniske tilnærmingen
  • Kunne redegjøre for hvordan bakgrunn og egenskaper ved terapeuten, pasienten, og emosjonelle og relasjonelle kvaliteter ved samhandlingen mellom dem, påvirker den psykoterapeutiske prosessen
  • Kunnskap om sentrale prinsipper for brukermedvirkning og hvordan disse kan benyttes i den aktuelle psykoterapimetoden         

4.4 Egenerfaring

Det kreves minimum 100 timer med egenerfaring til spesialiteten i psykoterapi. Egenerfaring skal fremme økt selvforståelse hos psykologen, noe som igjen bidrar i terapeutiske prosesser overfor pasienter. Dette gjøres gjennom fokus på seg selv som person og forholdet til andre, empatiutvikling, god affektiv regulering og støtte, samt refleksiv tenkning. Dette vil også kunne gi psykologen nødvendige forutsetninger for å ivareta seg selv. Egenerfaring kan gjennomføres individuelt og/eller i gruppe med psykologspesialist eller en med ekvivalent kompetanse. Kravet om egenerfaring kommer i tillegg til de obligatoriske 180 timer med veiledning. Egenterapi godkjennes som egenerfaring.

4.5 Skriftlig arbeid 

Det er krav om innlevering av et skriftlig arbeid til spesialistutdanningen. Temaet skal være relevant for den aktuelle spesialiteten, og kan leveres inn når som helst ila. utdanningen.

Arbeidet skal vise psykologens evne til å formidle psykologfaglig kunnskap innen fagfeltet. Den skriftlige fremstillingen må reflektere teoretisk og empirisk kunnskap om det valgte temaet, og arbeidet må inneholde en selvstendig drøfting av betydningen for praktisk psykologarbeid. Arbeidet skal støtte opp om psykologers forutsetninger for evidensbasert yrkesutøvelse.

Retningslinjer for det skriftlige arbeidet er beskrevet i utfyllende bestemmelser for skriftlig arbeid.

4.5.1 Skriftlig arbeid- obligatorisk program i psykoterapi

a) For skriftlig arbeid til spesialiteten i psykoterapi må kategorien «faglige arbeider» velges.

b) Arbeidet skal bygge på materiale fra egen psykoterapeutisk praksis under psykoterapiutdanningen. Her skal det fremgå hvordan psykologens egen refleksjon og intervensjoner anvendes i dennes kliniske praksis. Arbeidet skal vise psykologens evne til å integrere klinisk praksis med teoretisk forståelse.  
c) For øvrig gjelder de generelle utfyllende bestemmelser for skriftlig arbeid.

Faglige arbeider inneholder et erfaringsmateriale, og formålet med fremstillingen av materialet er mer å belyse et fenomen eller en arbeidsform enn å skulle besvare reiste spørsmål. Oppgavene formidler forfatterens kliniske ekspertise. Beskrivelse av egen innsikt er sentral.

Eksempler på faglige arbeider kan være:

  • Teoretiske refleksjoner over eget klinisk materiale. Et avgrenset terapeutisk tema, eller en hel behandlingsprosess, er drøftet i lys av teori. En kan enten bruke teori til å drøfte klinisk materiale eller bruke klinisk materiale til å drøfte/forstå teori.
  • Redegjørelse for og drøfting av psykoterapeutisk arbeid. Forfatteren redegjør for og drøfter sin diagnostiske eller terapeutiske arbeidsprosess med en klient eller klientgruppe.
  • Modeller eller manualer for behandling. En modell eller manual for behandling er prøvd ut for én eller flere klienter. Erfaringer med arbeidsmåten og hvordan denne tilpasses den enkelte klienten må drøftes.

Kriterier for vurdering av faglige arbeider:

  • Formålet med arbeidet skal være tydelig beskrevet.
  • Arbeidet skal inneholde drøfting med åpenhet for flere forståelsesmåter.
  • Presentasjon av egen praksiserfaring og refleksjoner over denne, skal innfri følgende kriterier:
  • Skal være basert på reelt klinisk materiale der subjekter, situasjoner og kontekst blir fyldig beskrevet.
  • Beskrivelser av materiale må være så konkrete og transparente at andre kan ta   stilling til refleksjonene over det. Det må være et tydelig skille mellom observasjoner og fortolkninger.
  • Resonnementer om materialet må være klare og forståelige.
  • Det må være tydelige premisser for konklusjoner som blir trukket.
  • Det må være dekning i materialet for konklusjonene.