- [i] Lov 02.07.1999 nr. 64 (helsepersonelloven) § 21
- [ii] Lov 02.07.1999 nr. 63 (pasient- og brukerrettighetsloven) § 3-6
- [iii] Rt. 1989 s. 1363 (sosialarbeiderdommen)
- [iv] Ot. Prop. nr. 13 (1998-1999) s. 227
- [v] Rt. 2013 s. 1442
- [vi] Rasmussen, Kommunikasjonsrett og taushetsplikt i helsevesenet, 1997, side 15
- [vii] Lov 02.07.1999 nr. 64 (helsepersonelloven) § 21
- [viii] Ot. Prop. nr. 13 (1998-1999) s. 227
- [ix] Norm for informasjonssikkerhet: Retningslinjer for daglig informasjonssikkerhet.
- [x] Rt. 1989 s. 1363 (s. 1365).
- [xi] Kjønstad, Helserett, 2007, side 288
Psykologens aktivitetsplikt
En side ved psykologens taushetsplikt er aktivitetsplikten. Det innebærer det å aktivt forhindre at andre får tilgang til taushetsbelagte opplysninger. Spørsmålet er hvor omfattende aktivitetsplikten er.
Taushetsplikt og aktivitetsplikt
Reglene om den profesjonsbestemte taushetsplikten er regulert i helsepersonelloven kapittel 5. Hovedregelen er at psykologen skal «hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold» [i].
Både fysiske og psykiske aspekter ved «sykdomsforhold» er taushetsbelagt. «Personlige forhold» innebærer opplysninger som er knyttet til den enkelte pasient, som familieforhold, økonomiske forhold mv. Informasjon om at en person faktisk er pasient, er også underlagt taushetsplikten.
Psykologen skal ikke bare tie om opplysninger de får i egenskap av å være helsepersonell, men også aktivt hindre andre i å få kjennskap til opplysningene. Pasienten har en sammenfallende rett til vern mot spredninger av opplysninger [ii] . Det er uten betydning om psykologen mottar taushetsbelagte opplysninger i tjeneste eller ikke. Det avgjørende er om vedkommende får opplysningene i egenskap av å være helsepersonell [iii] .
I forarbeidene til helsepersonelloven er formålet med taushetsplikten begrunnet i «å verne pasientens integritet og sikre befolkningens tillit til helsetjenesten og helsepersonell. Taushetspliktbestemmelsene skal hindre at pasienter unnlater å oppsøke helsetjenesten ved behov for helsehjelp. Pasienten skal føle seg trygg på at de opplysninger som gis i forbindelse med helsehjelpen ikke nyttes i andre sammenhenger» [iv] .
Taushetsplikten er derimot ikke absolutt. Pasienten kan selv gi samtykke til at opplysninger gis videre. Loven kan også hjemle unntak for taushetsplikten. For mer informasjon om unntakene i psykologens taushetsplikt se artikkel om psykologens opplysningsrett og plikt.
Hvor langt strekker aktivitetsplikten seg?
Som nevnt ovenfor innebærer taushetsplikten at psykologen også er pålagt en aktivitetsplikt, jf. formuleringen «skal hindre» [v]. Det holder dermed ikke at psykologen passivt sitter inne med informasjon. Spørsmålet er i hvilke tilfeller psykologen aktivt skal påse at taushetsbelagte opplysninger ikke kommer på avveie.
Det har rådet usikkerhet rundt rekkevidden av aktivitetsplikt siden den ble lovfestet for første gang med legeloven i 1980. I 2013 ble det avsagt dom av Høyesterett som langt på vei har gitt en oppklaring av rettstilstanden. Sakens kjerne var at en bevisstløs pasient ble innlagt ved en intensivavdeling på et sykehus og det ble funnet en pose med narkotika på vedkommende. Politiet ble varslet og kom for å ta hånd om posen. Hovedspørsmålet i saken var om overlegen ved avdelingen handlet innenfor taushetsplikten ved å gni pasientens pose med narkotika mellom hendene for å fjerne DNA- bevis som kunne identifisere pasienten. Høyesterett kom enstemmig til at overlegen handlet innenfor taushetsplikten og at straffeloven § 132 (1) om bevisforspillelse ikke var overtrådt.
I dommen presiserte førstvoterende at «Hvor langt plikten går til aktivt å hindre at noen får kjennskap til taushetsbelagt informasjon, må avgjøres ut fra et konkret rimelighetsskjønn». Rekkevidden av aktivitetsplikten vil bero på en vurdering basert på verdirelaterte og skjønnsmessige elementer [vi]. I dommen ble det lagt vekt på de praktiske mulighetene overlegen «hadde til å verne om pasientens anonymitet». I det følgende gis eksempler på tiltak psykologen er ansvarlig for å iverksette for å aktivt forhindre at andre får tilgang til taushetsbelagte opplysninger.
Det åpenbare er at psykologen bevisst ikke skal utlevere taushetsbelagte opplysninger. Pasientens rett til konfidensialitet er vidtrekkende og gjelder etter lovens ordlyd for «andre» [vii]. «Andre» referer seg til alle personer, som pasientens ektefelle og pårørende. Taushetsplikten gjelder også mellom helsepersonell, med mindre videreformidling av opplysninger er nødvendig for at samarbeidende helsepersonellet skal kunne foreta videre behandling og oppfølgning. Dette krever eget hjemmelsgrunnlag.
Psykologen som behandlingsansvarlig har etter helsepersonelloven § 39 journalføringsplikt. Aktivitetsplikten innebærer at journal oppbevares utilgjengelig for andre. I forarbeidene til lovbestemmelsen er det presisert at «forsvarlig håndtering og oppbevaring pasientopplysninger er en forutsetning for å etterleve den lovbestemte taushetsplikten» [viii].
Les mer om pasientjournal og journalføringsplikt Les mer om innsynsrett i pasientjournalen
I tillegg til selve journalen skal også annet tekstmateriale, video- og lydopptak mv. som inneholder helse- og personopplysninger oppbevares slik at det er uvedkommende for andre. Aktivitetsplikten innebærer videre å fjerne dokumenter som ligger tilgjengelig på kontoret uten tilsyn av psykologen, og påse at datamaskiner logges av når vedkommende forlater kontoret.
Psykologen må ivareta «generell orden og sikkerhet på eget kontor [ix]». Et låsbart skap anbefales for sikker lagring av dokumenter. Dersom psykologen tar utskrift fra datamaskinen på en felles printer skal man hente dokumentet snarest, slik at andre ikke får tilgang til opplysningene. Dokumenter som kastes skal makuleres.
Psykologen kan i visse tilfeller ta med dokumenter hjem som inneholder person- og helseopplysninger, f.eks. i forbindelse med hjemmekontor. Kravet til forsvarlig oppbevaring gjelder også i disse tilfeller. I en dom avsagt av Høyesterett, «sosialarbeider-dommen» [x], hadde politiet ved en ransaking av hjemmet til sosialarbeideren funnet dokumenter i stuen og på kjøkkenet som inneholde vært sensitive opplysninger om pasienter. Høyesterett uttalte at «den klart skjødesløse oppbevaringsmåte» utgjorde et grovt brudd på taushetsplikten [xi] .
Hvis en pasient ønsker å få utlevert journalen og faren for at journalen mistes eller blir forglemt, kan psykologen aktivt foreslå at kan det være hensiktsmessig at man sammen går gjennom journalen sammen på kontoret, i stedet for at pasienten får utlevert egen kopi.
Elektronisk kommunikasjon mellom pasient og psykolog reiser særlige problemstillinger rundt taushetsplikten, herunder aktivitetsplikten. Helsedirektoratet har utarbeidet flere rundskriv med fellesbetegnelsen «Norm for informasjonssikkerhet» som belyser flere av utfordringene.
Spørsmålet om hvor langt aktivitetsplikten strekker seg må etter dette avgjøres etter en konkret vurdering, med bakgrunn i de lovregler som gjelder og hvilke praktiske muligheter psykologen har til å hindre spredning av taushetsbelagt informasjon.