Tine Jensen, spesialist i barne- og ungdomspsykologi, PhD/forsker
Mange barn og ungdommer erfarer ting som gjør dem redde, krenker dem eller får dem til å føle seg hjelpesløse. Fordi barn og ungdommer reagerer forskjellig, snakker vi om «potensielt traumatiserende hendelser».
Mennesker reagerer veldig forskjellig, og det er ingen riktige eller gale måter å reagere på. Noen vokser på situasjonen og opplever hendelsen som inngangsport til nye og sterke sider ved seg selv.
Andre opplever at hendelsen har satt seg i kroppen eller i tankene: Som vedvarende redsel for at det fæle vil skje igjen, som en tanke om at man er ødelagt for alltid og ting aldri vil bli det samme som før. Eller som skyldfølelse eller tap av tillit til andre mennesker.
Potensielt traumatiserende
Potensielt traumatiserende hendelser kan både være seksuelle overgrep, mishandling, voldsopplevelser, å være vitne til vold mellom foreldre, katastrofer, ulykker, plutselig død av nære familiemedlemmer, krigs- og flyktningrelaterte opplevelser.
Også noen typer mobbing på skolen kan ha traumatiserende virkninger. Kroniske sykdom med mye smerter og skremmende sykehusopplevelser kan også føre til traumatisering.
Slike hendelser er overveldende fordi de kan true barnets følelse av trygghet og selvverdi og føre til vedvarende opplevelse av fare og hjelpeløshet.
Hvordan traumatisering kan komme til uttrykk i ulike aldersgrupper
Barndomstraumer antas å være spesielt alvorlig fordi de virker inn på barns utviklingsprosesser. Symptomene kan vise seg på ulike måter avhengig av barnets alder.
Mange symptomer som man typisk ser hos barn etter traumer, er normale for barn i noen aldre, slik som søvnvansker hos spebarn eller liten evne til oppmerksomhet og sinneutbrudd hos små barn. Jo yngre barnet er, jo mindre spesifikke kan symptomene være.
Studier har vist at tidlig og alvorlig stress kan påvirke hjernens utvikling. Det er viktig å vite at hjernen påvirkes hele tiden av våre erfaringer, og at den er flink til å reparere seg.
Det viktigste er at barn som lever i skadelige livssituasjoner oppdages og at de får hjelp til å komme i et godt utviklingsspor.
Små barn
For spebarn og førskolebarn har separasjonsangst, fobisk angst, raseriutbrudd, sengevæting, hyperaktivitet og søvnvansker blitt rapportert etter traumer. De kan gå tilbake i utvikling og for eksempel plutselig ville sove i foreldrenes seng eller nekte å leke alene. De kan ha vansker med å regulere følelser.
Følelsen av utrygghet kan utfordre evnen til å knytte seg til andre, særlig hvis betydningsfulle voksne, av ulike grunner, ikke kan hjelpe dem forstå og fortolke følelser.
Barneskole
For barn i barneskolealder kan man se tegn på atferdsvansker og opposisjonell atferd, hyperaktivitet og sosiale vansker. De kan virke overdrevent opptatt av egen og andres sikkerhet og virke engstelige.
Eldre barn kan reflektere mer over sine egne handlinger og ansvar. De kan derfor oppleve mer skam og skyld enn yngre barn. De kan rapportere om fysiske helseplager, for eksempel magevondt og hodepine, og rapportere om konsentrasjonsvansker og nedsatt læringsevne.
Ungdom
I ungdomstidener identitet, vennskap og løsrivelse fra foreldre særlig utfordrende. Traumatiserende erfaringer kan påvirke disse utviklingsprosessene.
Ungdommer kan være særlig opptatt av ikke å bli oppfattet som annerledes og velge å trekke seg tilbake fra venner og familie. Etter katastrofer kan de utvikle separasjonsangst, og dette kan forstyrre dere utvikling mot selvstendighet.
Det kan oppstå skolevansker, og mange utvikler hevntanker og endringer i oppfatningen om verden som forutsigbar, og mennesker som gode, noe som øker følelsen av utrygghet.
Barn og ungdom kan altså utvikle alvorlige nevrofysiologiske-, emosjonelle-, sosiale- og psykologiske vansker etter traumatiske hendelser. De kan utvikle depresjon, atferdsvansker, psykoser, rusavhengighet, spiseforstyrrelser og symptomer på posttraumatisk stress diagnose(PTSD).
Symptomer ved PTSD
Gjenopplevelse omfatter påtrengende minner, repetisjonslek, skremmende drømmer, dissosiative reaksjoner (flashbacks), intense eller vedvarende ubehagelige følelser i situasjoner som minner om hendelsen, og fysiologisk reaksjoner i møte med påminnere. For barn kan gjenopplevelser skje i form av lek.
Unngåelsehandler om aktivt å unngå «indre» traumepåminnere som traumerelaterte tanker og følelser eller «ytre» traumepåminnere som mennesker, steder, aktiviteter og situasjoner som minner om det som har hendt.
Negative endringer i tanker og humøromfatter: vansker med å huske viktige aspekter ved hendelsen(e); vedvarende negative antakelser om seg selv eller verden; vedvarende negative traumerelaterte følelser som redsel, anger, skyld og skam; tydelig minsket interesse for viktige aktiviteter; følelse av fremmedgjorthet; vedvarende innskrenket følelsesliv.
Endring i aktivering og reaktivitet som begynte eller ble forverret etter hendelsen(e):irritabilitet eller aggressiv atferd, selv-destruktiv eller skjødesløs atferd, årvåkenhet, skvettenhet, konsentrasjonsvansker og søvnvansker.
Kompleks PTSD
Kompleks PTSD har kommet som en ny diagnose i henhold til Verdens helseorganisasjons diagnostisk kriterier (ICD-11). For å oppfylle kriterier for denne diagnosen må man har symptomer på PTSD og i tillegg ha vansker med å regulere følelser, ha utviklet et negativt selvbilde og ha problemer med relasjoner til andre. Man kan utvikle kompleks PTSD både etter enkeltstående traumer og etter traumer som gjentar seg over år, men det er økt risiko etter gjentagende traumatisering.
Hvem er i risiko?
Det er en rekke risikofaktorer som kan si noe om hvem som utvikler vansker eller ikke. Noen av risikofaktorene er hendelsens alvorlighetsgrad, personlighet lite sosial støtte og tidligere vansker. Å ha vært utsatt for flere traumer, spesielt i kombinasjon med omsorgssvikt, øker risikoen for symptomutvikling.
Det ser ut til at tiden etterpå og hvordan man blir møtt av andre, kan ha stor betydning for barnets utvikling. Etter at mange norske barn og familier ble rammet av tsunamien i 2004, så vi for eksempel at de aller fleste klarte seg bra, og vesentlig bedre enn dem som ble værende igjen i rammede områder.
Skam og sosial støtte
En forklaring kan være at hendelsen vakte positive responser fra omgivelsene, innebar lite skam og at barna kunne komme tilbake til gode sosiale strukturer som barnehage/skole, fritidsaktiviteter. Dette gjorde at mange kunne gjenoppta normale aktiviteter nokså raskt.
Når traumatiske hendelser innebærer tap av menneskeliv, vil imidlertid alltid pårørende være i en særstilling. Sorgprosesser kan ta tid og føre til alvorlig funksjonstap, også for barn. Det er ingen riktige eller feilaktige måter å sørge på, men for noen vedvarer sorgprosessen og forlenget sorgforstyrrelse har nå kommet inn som en ny diagnose.
God sosial støtte er viktig for mennesker som har opplevd tap eller traumatiserende hendelser. Men det å oppleve at en har god sosial støtte er ikke til hjelp om man ikke tar den i bruk.
Det kan derfor være nyttig å kjenne til mulige barrierer mot å ta imot hjelp.
Etter massakren på Utøya i 2011 ble disse barrierene studert hos unge overlevende. De fleste opplevde stor støtte, men en del rapporterte at de vegret seg for å ta i bruk støtten.
Barrierer mot hjelp - overlevende utøya
De var redd for at andre var lei av å høre om det.
De tenkte at andre hadde nok med seg selv og de ikke ville belaste dem.
De ville ikke at andre skulle tro at de var opphengt i det og
De forventet ikke at de som ikke hadde vært der, kunne forstå dem.
For foreldre, venner, lærere, og terapeuter eller andre som forsøker å hjelpe til etter traumatiserende situasjoner, kan det være nyttig å vite at noen vegrer seg for å ta imot hjelp og utforske hvordan denne vegringen kan overvinnes.
I den første tiden er det mye omgivelsene kan gjøre for å forebygge senere vansker. Det er viktig at hjelpen tilpasses slik at den ikke forstyrrer, men heller støtter opp om den «naturlige helingsprosessen» de fleste mennesker gjennomgår.
Hjelperens strategier i den akutte fasen bør ha som formål å bidra til fem overordnede mål.
Felles for de fleste av disse er at de bygger på en grundig vurdering av barnets vansker, ressurser og utvikling. Intervensjonen tilpasses barnets og familiens problematikk.
Det er noen kjernekomponenter som går igjen i de fleste kunnskapsbaserte metodene.
slik kan man hjelpe
Gi barnet og familien god informasjon om traumer og sammenhengen mellom det som har hendt og barnets vansker
Å arbeide med å forstå og redusere barnets og familiens stressreaksjoner og plager
Å hjelpe til å forbedre følelsesregulering og håndtering av redsel, tristhet og sinne
Å styrke mestring og opprettholde hensiktsmessige hverdagsrutiner
Å snakke om det som har hendt og endre uhensiktsmessige tanker
Hvis relevant – arbeide med sorg og tapsopplevelser
Jobbe sammen med foreldre med å forsterke foreldreferdigheter
Å sørge for sikkerhet og trene på å gjenkjenne og håndtere risikosituasjoner
Traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT)
En modell som inneholder disse komponentene er traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-CBT).
En norsk studie har vist at barn som mottar denne behandlingen får raskere bedring av sine plager enn de som mottar ordinær terapi. Også foreldre opplevde metoden som hjelpsom.
På bakgrunn av resultatene skal TF-CBT tilbys i Helsevern for barn og ungdommer over hele landet. Oversikter over hvilke BUP tilbyr denne behandlingen kan fås på nkvts.no.
Studien avdekket også at mange barn går med uoppdagede traumer i lang tid. Det er derfor startet et forsknings- og utviklingsarbeid hvor kommunehelsetjenesten rustes opp til å identifisere barn og ungdommer som har opplevd et eller flere potensielt traumatiserende hendelser. Terapeuter læres også opp til å gi en foreldreledet intervensjon som heter: Trinnvis sammen. Oversikt over hvilke kommuner som er med på dette prosjektet finnes på nkvts.no.
Aas, E., Iversen, T., Holt, T., Ormhaug, S. M., & Jensen, T. K. (2018). Cost-utility analysis of trauma focused cognitive behavioral therapy (TF-CBT): A randomized controlled trial among adolescent with post-traumatic stress disorder.
Birkeland, M. S., Skar, A.-M. S., & Jensen, T. K. (2022). Understanding the relationships between trauma type and individual posttraumatic stress symptoms: a cross-sectional study of a clinical sample of children and adolescents. J Child Psychol Psychiatry. doi:10.1111/jcpp.13602
Bisson, J., Berliner, L., Cloitre, M., Forbes, D., Jensen, T. K., Lewis, C. E., . . . Shapiro, F. (2020). ISTSS PTSD Prevention and Treatment Guidelines: Recommendations. In D. Forbes, J. Bisson, C. M. Monson, & L. Berliner (Eds.), Effective Treatments for PTSD: Practice Guidelines from the International Society for Traumatic Stress Studies. The Guilford Press.
Cohen, J. A., Mannarino, A. P., & Deblinger, E. (2018). Behandling av traumer og traumatisk sorg hos barn og ungdom. (Norsk oversettelse ed.). Oslo: Universitetsforlaget.
Dittmann, I., & Jensen, T. K. (2013). Giving a voice to traumatized youth—Experiences with Trauma-Focused Cognitive Behavioral Therapy. Child Abuse & Neglect, 38, 1221-1230 doi:10.1016/j.chiabu.2013.11.008
Dyb, G., & Jensen, T., K (Eds.). (2019). Å leve videre etter katastrofen. Stressreaksjoner og oppfølging etter traumer. Oslo, Gyldendal Akademisk.
Eidhammer, S. E., Jahr, H. L., Blix, I., & Jensen, T. K. (2019). Traumefokusert kognitiv atferdsterapi for barn og ungdom med PTSD og kompleks PTSD. Tidsskrift for Norsk Psykologforening.
Ellis, B. H., Alisic, E., Reiss, A., Dishion, T., & Fisher, P. (2014). Emotion Regulation Among Preschoolers on a Continuum of Risk: The Role of Maternal Emotion Coaching. Journal of child and family studies, 23(6), 965-974. doi:10.1007/s10826-013-9752-z
Evans, S. E., Steel, A. L., & DiLillo, D. (2013). Child maltreatment severity and adult trauma symptoms: Does perceived social support play a buffering role? Child Abuse & Neglect, 37(11), 934-943.
Goldbeck, L., & Jensen, T. K. (2017). The Diagnostic Spectrum of Trauma-Related Disorders in Children and Adolescents. In M. A. Landolt, M. Cloitre, & U. Schnyder (Eds.), Evidence-Based Treatments for Trauma Related Disorders in Children and Adolescents (pp. 3-28). Cham: Springer International Publishing. Revisjon i arbeid 2024.
Holt, T., Jensen, T. K., & Wentzel-Larsen, T. (2014). The change and the mediating role of parental emotional reactions and depression in the treatment of traumatized youth: results from a randomized controlled study Child and Adolescent Psychiatry and Mental Health, 8(11).
Jensen, T. K., Braathu, N., Birkeland, M. S., Ormhaug, S. M., & Skar, A.-M. S. (2022). Complex PTSD and treatment outcomes in TF-CBT for youth: a naturalistic study. Eur J Psychotraumatol, 13(2), 2114630-2114630. doi:10.1080/20008066.2022.2114630.
Jensen, T. K., Dyb, G., & Nygaard, E. (2009). A longitudinal study of posttraumatic stress reactions in Norwegian children and adolescents exposed to the 2004 tsunami. Archives of Pediatrics and Adolescent Medicine, 163(9), 856–861. doi:10.1001/archpediatrics.2009.151
Jensen, T. K., Cohen, J., Jaycox, L., & Rosner, R. (2020). Treatment of PTSD and Complex PTSD. In D. Forbes, J. I. Bisson, C. M. Monson, & L. Berliner (Eds.), Effective treatments for PTSD. Practice Guidelines from the international Society for Traumatic Stress Studies. (Third ed.): Guildford.
Jensen, T. K., Holt, T., & Ormhaug, S. M. (2017). A Follow-Up Study from a Multisite, Randomized Controlled Trial for Traumatized Children Receiving TF-CBT. Journal of Abnormal Child Psychology, 45(8), 1587-1597. doi:10.1007/s10802-017-0270-0
Jensen, T. K., Holt, T., Ormhaug, S. M., Egeland, K., Granly, L., Hoaas, L. C., . . . Wentzel-Larsen, T. (2013). A Randomized Effectiveness Study Comparing Trauma-Focused Cognitive Behavioral Therapy With Therapy as Usual for Youth. Journal of Clinical Child & Adolescent Psychology, 43(3), 356-369. doi:10.1080/15374416.2013.822307
Jensen, T. K., & Ormhaug, S. M. (2016a). Behandling av barn og ungdom som har erfart traumer. I C. Överlien, M.-I. Hauge, & J. H. Schulz (Eds.), Barn, vold og traumer. Møter med unge i utsatte livssituasjoner. (pp. 237-250): Universitetsforlaget.
Jensen, T. K., & Ormhaug, S. M. (2016b). Tidlig intervensjon og forebygging av traumerelaterte vansker og posttraumatisk stress hos barn og unge. I C. Överlien, M.-I. Hauge, & J. H. Schulz (Eds.), Barn, vold og traumer. Møter med unge i utsatte livssituasjoner. (pp. 23-44): Universitetsforlaget.
Nader, K., & Salloum, A. (2011). Complicated Grief Reactions in Children and Adolescents. Journal of Child & Adolescent Trauma, 4(3), 233-257. doi:10.1080/19361521.2011.599358
Nooner, K. B., Linares, L. O., Batinjane, J., Kramer, R. A., Silva, R., & Cloitre, M. (2012). Factors Related to Posttraumatic Stress Disorder in Adolescence. Trauma, Violence, & Abuse, 13(3), 153-166. doi:10.1177/1524838012447698
Norman, R. E., Byambaa, M., De, R., Butchart, A., Scott, J., & Vos, T. (2012). The Long-Term Health Consequences of Child Physical Abuse, Emotional Abuse, and Neglect: A Systematic Review and Meta-Analysis. PLoS Medicine, 9(11), e1001349. doi:10.1371/journal.pmed.1001349
Ormhaug, S. M., Jensen, T., K., Hukkelberg, S. S., Holt, T., & Egeland, K. (2012). Traumer hos barn - blir de gjemt eller glemt? Kartlegging av traumatiske erfaringer hos barn og unge henvist til BUP Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 49, 234-240.
Skar, A.-M. S., Ormhaug, S. M., & Jensen, T. K. (2019). Reported Levels of Upset in Youth After Routine Trauma Screening at Mental Health Clinics. JAMA network open, 2(5), e194003-e194003. doi:10.1001/jamanetworkopen.2019.4003
Putnam, F. W. (2006). The Impact of Trauma on Child Development. Juvenile and Family Court Journal, 57(1), 1-11. doi:10.1111/j.1755-6988.2006.tb00110.x
Pynoos, R. S., Steinberg, A. M., & Piacentini, J. C. (1999). A developmental psychopathology model of childhood traumatic stress and intersection with anxiety disorders. Society of Biological Psychiatry., 46, 1542-1554.
Stormyren, S., & Jensen, T. K. (2008). Verdensanskuelser etter en katastrofe. Tidsskrift for Norsk Psykologforening., 12, 1498-1506.
Teicher, M. H., & Samson, J. A. (2016). Annual Research Review: Enduring neurobiological effects of childhood abuse and neglect. Journal of child psychology and psychiatry, n/a-n/a. doi:10.1111/jcpp.12507
Thoresen, S., Jensen, T. K., Wentzel-Larsen, T., & Dyb, G. (2014). Social support barriers and mental health in terrorist attack survivors. Journal of Affective Disorders, 156(0), 187-193.
Trickey, D., Siddaway, A. P., Meiser-Stedman, R., Serpell, L., & Field, A. P. (2012). A meta-analysis of risk factors for post-traumatic stress disorder in children and adolescents. Clinical Psychology Review, 32(2), 122-138.
