Merete Glenne Øie, psykolog, spesialist i nevropsykologi
En til tre prosent av norske barn og ungdom antas å ha ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder). Hvordan stilles diagnosen, og hva er aktuelle behandlingstilbud?
Personer med ADHD har vansker med oppmerksomhet, hyperaktivitet og nedsatt impulskontroll. Hos noen er oppmerksomhetsvanskene det største problemet. Symptomene skal ha vært tilstede fra barnealder. For at man skal kunne diagnostiseres med ADHD, skal man ha vanskeligheter med å fungere i flere situasjoner (for eksempel hjemme og på skolen).
Det finnes ingen test for å diagnostisere ADHD. Diagnosen baserer seg på når symptomene startet, hvor ofte de forekommer og hvor alvorlige de er.
De vanligste symptomene er oppmerksomhetssvikt, hyperaktivitet og impulsivitet.
Alle mennesker kan i perioder slite med slike vansker. På skolen kreves det at man skal sitte rolig og følge med. I arbeidslivet er det krav til effektivitet og evne til ikke å la seg distrahere.
Med økt tilgang til internett og sosiale medier, må man ha god selvkontroll for ikke å la seg friste til å spore av når man kjeder seg. Mange blir slitne og frustrerte fordi det er vanskelig å møte kravene på skole, jobb eller i hverdagslivet.
For å kunne stille diagnosen ADHD, skal vanskene ha vedvart over tid og medført nedsatt funksjon i flere livssituasjoner. Vanskene skal ha vært til stede fra barndommen av, og ADHD lignende symptomer skal ikke bedre forklares av andre psykiske lidelser eller somatiske tilstander.
Traumatiske livshendelser som omsorgssvikt og overgrep kan gi symptomer som ligner på ADHD. Det er stor variasjon mellom personer når det gjelder hvilke typer ADHD symptomer man har, og i hvor stor grad symptomene går ut over hverdagsfunksjonen.
Noen er stille og sjenerte. De har uttalte oppmerksomhetsvansker, redusert tempo og dagdrømming, mens andre kan være svært utadvendte, klassens «klovn», høyrøstede, impulsive og hyperaktive. Det er ikke uvanlig at personer med ADHD klarer å konsentrere seg godt når de gjør oppgaver de er motivert for, noen mener at de da «hyperfokuserer». I situasjoner hvor personen kjeder seg kan det motsatte skje; man lar seg distrahere av det som skjer rundt.
Hos omtrent halvparten av alle med ADHD, vises ikke problemene når de undersøkes med tester som skal måle oppmerksomhet. Det kan ha sammenheng med at problemene særlig gjør seg gjeldende utenfor testrommet, d.v.s. i sammensatte hverdagssituasjoner der det er mer distraksjon og det er viktig å kontrollere både tanker, følelser og atferd. Derfor er det viktig at diagnosen ikke baseres utelukkende på testresultater.
Over halvparten av barn og unge med ADHD, og rundt 75 prosent av voksne med ADHD, har samtidige tilleggsvansker. Hos barn er lærevansker og atferdsforstyrrelser de vanligste, hos voksne er angst og/eller depresjon vanligst.
Personer med ADHD er generelt mer sårbare for alle former for avhengighet. Hvis man har ADHD og ikke får hjelp til å mestre vanskene, kan man lettere utvikle psykiske lidelser og/eller rusmisbruk. Noen får kroppslige smerter fordi de ikke klarer å slappe av.
Tilleggsvanskene kan hos noen være det som først fanges opp og forsøkes behandlet. Da er det viktig å vite at bak vanskene kan det være en ADHD-tilstand. Personer med alvorlige sykdommer kan også ha ADHD. For disse vil oppfølging og behandling av ADHD-tilstanden gjøre det enklere å følge opp annen type behandling
Det er viktig å huske på at det er mange faktorer som kan gi en opplevelse av indre uro og oppmerksomhetsvansker, og som kan gi symptomer som ligner på ADHD. Det kan være for høye krav, belastende livshendelser, omsorgssvikt, rusmiddelmisbruk, hodeskader, søvnvansker, bivirkninger av medisiner, redusert syn eller hørsel, dårlig ernæring, og en rekke psykiske og somatiske sykdommer.
Om det er andre diagnoser som bedre kan forklare vanskene, kalles det differensialdiagnoser. Det er veldig viktig å undersøke om det kan ligge andre forhold bak før man stiller en ADHD-diagnose. Volds- eller overgrepserfaring må kartlegges. Ikke alt som ligner på ADHD er ADHD.
Les mer om flere psykiske lidelserADHD er en beskrivelse av flere symptomer, og sier i seg selv ikke noe om årsak. Genetiske faktorer har stor betydning for utvikling av ADHD. Forskning tyder på at gener som styrer signalstoffet dopamin i hjernen er involvert. Dopamin er viktig for å regulere oppmerksomhet, motivasjon og læring. Komplikasjoner i svangerskap og under fødsel, lav fødselsvekt, sykdommer som for eksempel hjernehinnebetennelse i tidlige barneår, miljøfaktorer som at mor røyker, bruker narkotika eller drikker under svangerskap kan øke risiko for ADHD. Det er ofte flere årsaksfaktorer, og et samspill mellom genetiske faktorer og miljøfaktorer, som ligger til grunn for utvikling av ADHD.
Det er mange måter å forstå ADHD på. En sentral teori er at ADHD kan betraktes som en «eksekutiv funksjonslidelse»; at "hjernens direktør" er svekket. Eksekutive funksjoner er overordnede tankeprosesser som gjør at vi kan styre og regulere hvordan vi tenker, føler og handler. Eksekutive funksjoner inkluderer blant annet arbeidsminne som er å holde informasjon «online» i tankene, planlegging, å komme i gang med aktiviteter, impulskontroll og det å dele oppmerksomheten mellom flere ting samtidig.
De fleste med ADHD har normale intellektuelle forutsetninger, men de eksekutive funksjonsvanskene kan gjøre det vanskelig å bruke evnene man har. Dette kan oppleves som svært frustrerende og kan påvirke selvbildet.
I barnealder er det langt flere gutter enn jenter som diagnostiseres med ADHD. Årsakene til kjønnsforskjellene er ikke kjent. En hypotese er at jentene har mindre synlige symptomer enn guttene, og at deres hyperaktivitet har et annerledes uttrykk enn hos gutter. Jentene skaper derfor ikke uro for andre, og henvises sjeldnere eller senere til utredning og behandling. Det er viktig at også jenter med ADHD blir oppdaget slik at de får tilbud om behandling og tilrettelegging. Det er også mulig at det er flere gutter som faktisk har diagnosen, men at de ikke fanges opp på grunn av de ikke er hyperaktive.
Hvis det er mistanke om ADHD, henviser fastlegen, psykolog eller eventuelt barnevernet hvis de er involvert, til spesialisthelsetjenesten. For at diagnosen ADHD skal stilles må det gjøres en helhetsvurdering hvor flere faggrupper ofte samarbeider. Diagnosen stilles av en spesialist.
Når det gjelder barn og ungdom, vil man ofte ha samtale for å få informasjon av barnet/ungdommen, foreldre eller andre nærstående, barnehageansatt, PPT eller lærer og barnevernet om de er involvert. Observasjoner av barnet/ungdommen i barnehagen/skolen legges ofte til grunn før man stiller diagnosen. Når voksne diagnostiseres, innhenter man ofte informasjon fra en som kjente personen som barn i tillegg til samtale med personen selv.
Diagnoseintervjuer, skjemaer for å kartlegge symptomer, og legeundersøkelse blir gjerne brukt i en helhetsvurdering. Nevropsykologisk testing og evnetesting kan være nyttig. Testen vil være viktig for å undersøke grad og type av oppmerksomhetsvansker, samt for å vurdere i hvilken grad den som undersøkes får brukt evnene sine.
En grundig kartlegging av helhetssituasjonen er nødvendig. I en slik kartlegging innhenter psykologen gjerne opplysninger om personens utvikling og familiær belastning, vurderer oppvekstsvilkår, psykososiale belastninger, somatisk og psykisk helse, syn og hørsel og mulig rusmisbruk.
Les mer om utredning og behandling i retningslinjer fra helsedirektoratetOmtrent halvpartenh med ADHD fortsetter å ha det i voksen alder. For de som fortsetter å ha ADHD i voksen alder, vil ofte den lett synlige hyperaktiviteten gå over til en indre følelse av rastløshet, mens oppmerksomhetsvanskene i stor grad vil vedvare. Ved riktig behandling kan mange oppleve å fungere mye bedre.
Samtidig vet vi at forsinket eller mangelfull behandling kan få store negative konsekvenser for noen. Redusert selvtillit, depresjon, vansker med studier eller å holde på en jobb, rusmiddelmisbruk, kriminalitet og ulykker er noen av mulige følger.
ADHD er en heterogen tilstand. Det innebærer at tilstanden inkluderer flere undergrupper av mennesker med ulike årsaker til ADHD og med ulike kjennetegn. Derfor vil også type behandling variere fra person til person. Behandlingen bør prøves ut systematisk. Effekten av tiltakene må vurderes kontinuerlig.
Selv om man finner en behandling som er effektiv, kan det være at andre tiltak må til på et senere tidspunkt. Det er derfor viktig å vurdere behandlingseffekter over tid. Noen har behov for Individuell Plan.
Selv om det er begrenset evidens (på grunn av små studier, metodologiske svakheter og små til moderate effektstørrelser) for effekten av psykologiske behandlingsformer ved ADHD, har noen behandlinger vist seg å være nyttige. Foreldreveiledningsprogrammer har vist seg å forbedre tilpasning og interaksjon hos barn i førskolealder og tidlig skolealder. Kognitiv atferdsterapi og psykoedukasjon har vist seg å forbedre ferdigheter og mestring av ADHD-symptomer hos ungdom og voksne.
For barn og ungdom er familieveiledning/foreldretreningsprogrammer og pedagogiske tiltak i barnehagen eller skolen viktig. Samarbeid kan organiseres i form av tverrfaglige møter og etablering av ansvarsgrupper. Selv om ADHD-symptomene ikke forbedres vesentlig, kan mange oppleve nytte av meditasjon, trening og et sunt kosthold. I tillegg kan det være viktig med bruk av hjelpemidler for å huske og planlegge, hjelp til å etablere bedre rutiner, hjelp til studieteknikk for studenter, eller tiltak på arbeidsplassen . Noen trenger hjelp til økonomistyring. Det kan være aktuelt med tiltak gjennom Voksenopplæringen, NAV eller andre. Ergoterapeut i kommunen kan hjelpe til med å søke om kognitive hjelpemidler, og noen har nytte av hjelp av ADHD-coach (veileder). Samtaleterapi bør tilbys personer med psykisk tilleggsvansker.
Hvis man ikke kommer i mål med tilretteleggingen i miljøet, kan man vurdere behandling med legemidler. Sentralstimulerende midler (metylfenidat og amfetamin) og atomoksetin har i studier vist å gi reduksjon av ADHD-symptomer og bedring av funksjon hos om lag 70 prosent av barn/unge med ADHD. Voksne med ADHD kan også ha god effekt av sentralstimulerende midler eller atomoksetin, med effekten er litt lavere enn hos barn.
Det er få kontrollerte studier av langtidseffekt ved bruk av både sentralstimulerende midler og atomoksetin, og kunnskap om nytteverdien av denne behandlingen over tid er derfor begrenset. Det er viktig at behandlingen følges opp regelmessig med kontroller av effekt og eventuelle bivirkninger. Medisiner er sjelden tilstrekkelig som behandling alene, og det er veldig viktig å behandle eventuelle tilleggsvansker.
Flere helseforetak har behandlingslinjer for ADHD, som ofte er tilgjengelig på nett.
