Marianne Løvstad, spesialist i nevropsykologi, PhD/forsker
Klinisk nevropsykologi er en del av psykologien der man er opptatt av å forstå forholdet mellom hjernen og atferd.
Hjernen styrer både kroppen, tankene og følelsene våre. Menneskers evne til å motta sanseinntrykk og til å utføre fysiske og mentale handlinger reguleres gjennom hjernens funksjoner. Fra unnfangelse til fødsel, og gjennom hele livet utvikler hjernen seg, og den endres ved læring og erfaring.
Moderne hjerneforskning har bidratt til at vi i dag vet mye mer enn tidligere om hvordan hjernen fungerer, og hvilke oppgaver ulike deler av hjernen har. Hvis man er født med, eller får en skade eller sykdom som påvirker hjernen, kan det komme til uttrykk i form av mange ulike symptomer.
Klinisk nevropsykologi er en del av psykologien der man er opptatt av å forstå forholdet mellom hjernen og atferd. Forskjellige sider ved hvordan vi tenker kalles gjerne kognitive funksjoner. Eksempler på slike funksjoner er konsentrasjon, hukommelse, språk, tolkning av synsinntrykk og evne til planlegging, struktur og organisering.
Også følelseslivet reguleres av hjernen, og kan påvirkes ved sykdom eller skade. Noen ganger blir følelsene mindre stabile, eller vanskeligere å kontrollere. I noen tilfeller kan også personligheten påvirkes. I tillegg kan det oppstå følelsesmessige endringer som en reaksjon på den situasjonen man er i.
Nevropsykologi er en egen spesialitet for psykologer i Norge. Tittelen «Spesialist i nevropsykologi» innebærer at psykologen har fullført et 5-årig spesialiseringsprogram i nevropsykologi. En spesialist i nevropsykologi er altså en psykolog som har ervervet seg spesialkompetanse om forhold som knytter seg til hjernen.
En henvisning til nevropsykologisk undersøkelse kan være aktuelt i mange ulike situasjoner. Noen ganger vet man at en person har en sykdom der det er vanlig å oppleve kognitive, atferdsmessige, emosjonelle eller personlighetsmessige endringer. Da vil hensikten med undersøkelsen være å vurdere hvordan pasienten fungerer på et gitt tidspunkt. Det kan for eksempel dreie seg om barn som er født med sykdommer eller skader som involverer hjernen. Eller barn som er blitt diagnostisert med tilstander der man vet at kognitive symptomer er vanlige, slik som for eksempel ADHD og autismelidelser.
Hos mennesker som har fått en skade senere i livet, kan det være aktuelt å vurdere hvordan de fungerer etter skader fra ulykker, for eksempel i trafikken. Eller i forbindelse med sykdommer som hjerneslag, hjernebetennelser eller hjernesvulst, eller ved alvorlige psykiske lidelser som debuterer i ungdom eller tidlig voksen alder.
I andre tilfeller kan det være aktuelt å henvise til nevropsykologisk vurdering hvis man er usikker på om plager en person opplever, skyldes en forstyrrelse av hjernefunksjoner eller først og fremst psykologiske forhold. Dette vil man gjerne kalle en differensialdiagnostisk vurdering.
En tredje hovedårsak til henvisning til nevropsykolog vil være såkalte forløpsvurderinger. Slike vurderinger har til hensikt å fange opp endringer i funksjon over tid, for eksempel hvis en person har en tilstand man vet kan utvikle seg negativt, så som Multippel Sklerose, Parkinsons sykdom eller ulike demenstilstander. Etter skader vil man gjerne følge opp en person med flere undersøkelser for å vurdere om hun/han fungerer bedre.
Noen ganger vil man også gjennomføre flere nevropsykologiske utredninger for å vurdere effekt av medisiner eller psykologisk behandling.
For mennesker som har plager forbundet med hjernedysfunksjon, vil en nevropsykologisk vurdering kunne bidra til at pasienten får innvilget trygderettigheter. Nevropsykologiske utredninger blir også ofte benyttet i rettssapparatet, for eksempel i forbindelse med erstatningssaker.
I noen tilfeller kan det være mistanke om at personer har kognitive vansker som tilsier at det ikke er forsvarlig at de har førerkort. Da kan det være aktuelt å henvise til nevropsykologisk vurdering. Hvis en nevropsykolog mener at en pasient ikke tilfredsstiller kravene til å kunne kjøre bil, har vedkommende plikt til å melde fra til fylkeslegen.
Hvis man henvises til en nevropsykologisk undersøkelse, vil den som henviser beskrive hva som ønskes vurdert. Nevropsykologen vil sette seg inn i medisinske beskrivelser og tidligere undersøkelser. Det er vanlig at utredningen begynner med en samtale der nevropsykologen og pasienten blir kjent. I løpet av samtalen vil psykologen spørre pasienten om hvordan vedkommende selv opplever sin situasjon og om bakgrunnsopplysninger som kan være viktige for å tolke resultatene av utredningen.
På bakgrunn av opplysningene vil psykologen kunne gi gode råd om videre oppfølging. I løpet av samtalen skal nevropsykologen forsikre seg om at pasienten vet hvorfor vedkommende er henvist til utredning. Det vil ofte være nyttig for nevropsykologen å ha kontakt med pasientens nære personer.
En nevropsykologisk utredning innebærer nesten alltid at pasienten blir testet. Dette er oppgaver som er utviklet spesielt for å kartlegge ulike kognitive funksjoner, og der man vet hva som er en normal prestasjon.
Oftest vil det også være aktuelt å vurdere hvordan pasienten fungerer psykososialt og følelsesmessig , og i noen tilfeller vurdere endringer i personlighet. Dette gjøres eksempelvis ved å bruke spørreskjema eller strukturerte kliniske intervjuer.
På bakgrunn av informasjonen, vil nevropsykologen oppsummere sine funn, vanligvis i en skriftlig rapport. Der vil nevropsykologen gi sin vurdering av pasientens funksjonsnivå, hvor alvorlige de eventuelle vanskene er, og på hvilken måte man tror dette henger sammen med hvordan hjernen fungerer. I denne oppsummeringen bør også pasientens sterke sider beskrives, og det vil i mange tilfeller gis råd om hvordan funnene best kan følges opp videre.
Nevropsykologisk behandling etter skader er gjerne del av en tverrfaglig innsats. Nevropsykologen er både direkte involvert i behandlingen av pasienten, og samarbeider med pårørende. Hun gir råd og samarbeider med andre faggrupper.
Nevropsykologer inngår også i økende grad i behandlingssammenhenger med pasienter som har nevrologiske og nevropsykiatriske lidelser. Dette gjelder også når pasienten har alvorlige psykiske lidelser som bipolar lidelse og schizofreni, og utviklingsforstyrrelser som ADHD og autismespekterlidelser. Nevropsykologen kan her bidra til individuelt tilrettelagt trening og tiltak, og i samarbeid med andre faggrupper gi råd til sentrale personer i pasientens liv.
Kognitiv rehabilitering er en prosess der pasienter og helsepersonell samarbeider om å redusere eller avhjelpe konsekvensene av kognitive vansker. Ved kognitiv rehabilitering arbeides det både med følelsemessige og sosiale konsekvenser av skade eller sykdom, og med kognitiv funksjon.
Kognitiv rehabilitering kan inkludere psykoterapi, tverrfaglig behandling og eksempelvis hjelp for å trene hukommelse, oppmerksomhet, eksekutive funksjoner (= funksjoner som hjelper oss å utføre handlinger på en effektiv måte, for eksempel planlegging) kommunikasjon og sosial kognisjon (= hvordan vi tenker i sosiale sammenhenger).
Nevropsykologer jobber innenfor alle deler av helsevesenet der utredning og/eller behandling av hjernefunksjon kan være aktuelt. Du finner nevropsykologer både i somatisk helsevesen, så som på nevrologiske avdelinger, og i rehabiliteringsinstitusjoner, men også innenfor psykisk helsevern for voksne og barn, i rusomsorgen, som avtalespesialister i helseregionene og i privat virksomhet. De fleste nevropsykologer arbeider i spesialisthelsetjenesten.
Hvis du tror det kan være viktig å bli henvist til nevropsykologisk undersøkelse, kan både fastlegen og en psykolog henvise deg.
